Liberia. De passer ikke inn i bildet. Mennene med mørke solbriller, gullhalskjeder og veltrente overkropper under hvite singleter. De har nettopp parkert bilen sin i den lille byen et par timer med bil utenfor hovedstaden Monrovia, omgitt av kaklende kyllinger og noen kvinner og barn som står i kø til en vannpumpe ved brønnen. Noen få byboere har stoppet opp og ser med fjerne blikk på opptrinnet, mens de nyankomne mennene bærer høyttalere og kamerautstyr ut av bilen. Så kommer en bil til. Det er når mannen i dreads, cap og svart T-skjorte stiger ut av bilen, at byen våkner til liv.

– Hey, det er Takun, roper noen.

I løpet av fem minutter er bilene omringet av et hundretalls liberiere som prøver å få et glimt av landets kanskje største popstjerne. Produksjonsteamet, mennene i de hvite singletene, kan trygt konstatere: Heller ikke denne gangen blir det vanskelig å finne statister til musikkvideoen de skal lage.

Barnesoldater og krigsherrer. Takun Js musikerkarrière startet på 1990-tallet, under Liberias lange år med borgerkrig da 200 000 liberiere ble drept, og landet ble kjent for barnesoldater og krigsherrer. Den unge Takun J brukte tiden på å rappe og tromme på kokekar og sprukne kaffekopper. Venner som slåss i borgerkrigen, kom til Takun for å få ham med.

– Jeg sa: «Aldri i livet!». Du vet – jeg kan høres tøff ut, men når det kommer til skytevåpen, er jeg som en unge. Jeg er ikke en mann skapt for krig, sier han.

I 2003 kom freden til Liberia, og et par år etter slo Takun J gjennom med låten «Policeman». Teksten handlet om landets korrupte politistyrker: The policeman can take sides when he see money / The policeman not fair, the policeman not right, sang han. Takun ble trakassert og mishandlet av politiet, og satt i fengsel. Men han vant vanlige folks beundring.

– Det var et skikkelig gjennombrudd, og jeg holdt konserter, til stor misnøye fra politiet. Etter konsertene mine kunne jeg gå rett ut til dem, bli påsatt håndjern og si: «Okay, nå drar vi hjem».

Hverdagskorrupsjon. I dag har Takun J og filmteamet kommet til den lille byen for å spille inn en musikkvideo til «Gbagba Is Corruption», en låt som handler om hverdagskorrupsjon. Innen alt er klart for opptak, står solen høyt på himmelen, og Takun J ser anstrengt ut der han står og synger i midten av en klynge på 50 unge statister. Humøret stiger når han kommer til refrenget, og alle synger med som om det var et heiarop på en fotballkamp: Corruption is getting too much / Say no to corruption, you’ll be alright.

Etterpå er Takuns ansikt dekket av svette, men da han baner seg vei ut fra folkemassen, har han et smil på leppene.

Innspillingen finansieres av en antikorrupsjonsorganisasjon som har innsett musikkens kraft i Liberia. De har til og med forstått at artistene trenger støtte. På spørsmål om hvordan situasjonen er for landets musikere, begynner Takun straks å ramse opp alt som mangler: Økonomiske muligheter, rettigheter til eget låtmateriale, innspillingsstudioer, konsertsteder ...

– Jeg vil nok påstå at situasjonen er helt fucked up. Men vi har passion, og vi elsker musikken vår, sier han.

Det er kanskje ikke overraskende at man ikke blir rik av å lage musikk i et land hvor opp mot 70 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.

70 prosent under fattigdomsgrensen. Det er kanskje ikke overraskende at man ikke blir rik av å lage musikk i et land hvor opp mot 70 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. For selv om Liberia er blitt stabilisert siden freden i 2003, så hemmes landets utvikling av den vedvarende korrupsjonen. Men det har vært lyspunkter – som i 2013, da landet hadde en økonomisk vekst på 11,3 prosent.

Midtveis i 2014 forsvant likevel alt lys da historiens verste ebolaepidemi rammet Liberia. Minst 4800 mennesker døde, og hele landet ble lammet av frykt og kollektiv karantene. Takun J og andre musikere ble dratt inn i kampanjer for å spre informasjon om hvordan man beskytter seg mot det smittsomme viruset. Med støtte fra omverdenen organiserte liberierne seg, og i løpet av 2015 lyktes de med å kvele epidemien.

«Vi må være stolte og gjøre vår egen liberiske greie som vårt folk skjønner.» Takun J.

«Hallo, vi skjønner ikke hva dere sier!». Ute i den lille byen har Takun J fått høre at noen av byens unge liker å rappe. Han beordrer en ung gutt i Barcelona-drakt til å komme frem, og gutten blir plutselig involvert i «rap-battle» med landets mest kjente rapper. Det er nettopp kontakten med vanlige mennesker som har gjort HipCo til en suksess.

I Liberia, et land grunnlagt av frigitte slaver fra USA, falt det seg naturlig å ta etter amerikansk hiphop. Men for ti år siden satt Takun J og et knippe andre musikere seg ned og kom frem til en viktig avgjørelse: De måtte slutte å herme.

– Til slutt ble folk lei og opprørt av det vi gjorde. De sa «hallo, vi skjønner ikke hva dere sier!». Og de har helt rett – vi må være stolte og gjøre vår egen liberiske greie som vårt folk skjønner, sier Takun J.

Artistene fortsatte å la seg inspirere av R’n’B, reggae og først og fremst hiphop, men de bestemte seg for å synge på det de kaller liberisk Colloquial English, og dermed var HipCo skapt. Den andre delen som utgjør sjangerens suksess, er de politiske tekstene.

«Politikerne lover oss mye, men det skjer ingenting. Det er derfor jeg synger: Vi stolte på dere, vi ga dere vår stemme, men dere lurer oss og utnytter oss.»  Takun J.

Totalslakt av landets ledere og politikere. – Da jeg kom med min første låt, «Policeman», tenkte folk: «Hey, hvem er denne Takun J? Hør på det han sier, det er sannheten», sier Takun. Siden den gang har Takun J blant annet kritisert landets urettferdige rettssystem i låten «Justice», og kjempet mot seksuell vold mot kvinner i «A Song For Hawa». I 2015 slapp han låten «They Lie To Us» – en totalslakt av landets ledere og politikere.

– Politikerne lover oss mye, men det skjer ingenting. Det er derfor jeg synger: Vi stolte på dere, vi ga dere vår stemme, men dere lurer oss og utnytter oss.

«They Lie To Us» ble en kjempehit. President Ellen Sirleaf Johnson satt på TV og fortalte at hun hadde låten som ringetone på mobilen sin, samtidig som hun måtte forsvare seg mot innholdet i teksten. Andre reaksjoner var mer aggressive. Ifølge Takun kan personer som står opp mot makten, fortsatt havne i store problemer. Men han har ikke tenkt å tie, selv om han virker usikker på hvor alvorlige truslene mot ham er.

– Etter min siste låt begynte folk å ringe meg og si «Takun, din jævel, vi skal drepe deg!». Men jeg vet ikke hvem de er. Kanskje er det høyt rangerte myndighetspersoner, eller bare vanlige folk som freestyler og snakker dritt. For alt jeg vet kan det være min egen bikkje som ringer, sier han og ler.

Kjærlighet og feminisme. Det er fredag kveld, og mørket har senket seg over det sentrale Monrovia. Det finnes ikke noen skilt, og i det smale smuget er det så mørkt at man må plassere føttene med varsomhet. Helt innerst åpner en vakt en tredør, og så står vi inne i HipCos hjerte – Takun Js klubb, «146». Hit kommer store HipCo-artister for å opptre, men i kveld er det debutantenes tur.

JayRock synger til klassiske reggaetoner. Han sier han har et kjærlighetsbudskap, og vil ha en milliard venner over hele verden. Han beklager at det finnes få kvinnelige artister i HipCo.

– Vi trenger deres perspektiv. Jentene er sjenerte og gjemmer bort talentet sitt, sier han.

Men snart dukker hun opp. Davella. Og hun er ikke sjenert. Når hun danser, snur hun baken mot det jublende publikumet og rister løs. Men det er ikke noe vanlig, sexfokusert show. Hun inntar scenen med pondus, og har et feministisk budskap når hun har hånden i skrittet og synger «jeg er hetere enn glødende kull».

– Jeg vil fortelle unge jenter i Liberia at de skal stå opp for seg selv, at de ikke skal følge guttas vilje, men sin egen, sier hun.

Mange av Takuns fans mener han burde bli politiker, men selv tror han at musikken har større potensial til å nå ut med et troverdig budskap. 

Inne i klubblokalet stiger jubelen når Takun J forlater sin plass som bartender, og går mot scenen for å fremføre noen låter. Mange av Takuns fans mener han burde bli politiker, men selv tror han at musikken har større potensial til å nå ut med et troverdig budskap. Og han er sikker på at HipCo kan fortsette å vokse. Musikkstilen får allerede oppmerksomhet i flere vestafrikanske land, og på andre siden av Atlanteren finnes et liberisk eksilmiljø som venter på at kongen av HipCo skal gjøre en USA-turné.

– Jeg vil ikke være en egoist, jeg vil dele mitt budskap med verden. Kanskje handler min neste låt ikke bare om Liberia, men om resten av verden, sier Takun J.