De mektiges monopol. Økonomisk mobilitet er så godt som umulig for en vanlig haitier. Dette skyldes, ifølge en ny rapport fra Verdensbanken, at en liten håndfull mektige familier sitter med monopol på de mest essensielle varer og tjenester i landet. De styrer den lokale industrien, de kontrollerer import og eksport, hindrer en sunn markedskonkurranse, de påvirker politikken og gjør at forretningsprosessene i landet er lite gjennomsiktige.

Haiti er det fattigste landet på den vestlige halvkule, med et BNP pr. capita på rundt 7000 kroner i 2014, et BNP som har sunket med nesten 7 prosent årlig i perioden 1971 til 2013. I tillegg er Haiti blant landene i verden med aller skjevest inntektsfordeling.

Elitesystem. Haiti har lenge lidd under mangelen på demokratiske institusjoner, og er karakterisert av et enormt gap mellom de som styrer og de som blir styrt, som kan spores helt tilbake til da Haiti var fransk koloni og et flertall afrikanske slaver ble utnyttet av en europeisk minoritet.

Men avstanden er minst like stor mellom eliten og massene. Så stor at historikeren James G. Leyburn i sine arbeider om Haiti refererer til de to samfunnsgruppene som kaster heller enn som klasser.

Den tradisjonelle eliten i Haiti besto av etterkommere av slavene som frigjorde Haiti fra det franske herredømmet og skapte verdens første, frie svarte republikk i 1804. De var mulatter og tok franske etternavn. Senere har innvandring av særlig handelsfolk fra Europa og Midtøsten spedd på med tyske, engelske, danske og arabiske etternavn i den privilegerte miksen.

Tidlig i den nye republikkens historie, utviklet det seg en kultur i handelsstanden om at det var mindre lønnsomt å satse på lavkostproduksjon, enn å konsentrere seg om å etablere sterke bånd til den sittende politiske makten – og gå etter monopolprofitt heller enn normalprofitt. I dag kontrollerer Haitis elite de fleste nøkkelposisjoner innen handel, industri, turisme, eiendoms- og arbeidsmarked.

Statsoverhodet på Haiti kan dermed gjerne hete Martelly eller Moïse og være mer eller mindre demokratisk valgt til makten, men i virkeligheten er det ofte etternavn som Mevs, Madsen, Acra, Bigio og Brandt som styrer butikken.

I de grønne åsene over landets støvete og kaotiske hovedstad Port-au-Prince ligger boligområder som Pétionville, Montagne Noir, Laboule, Boutilliers, Fermate og Kenscoff, og her lever Haitis rikeste bak høye murer i enorme villaer med store hager og tjenerskap, i sterk kontrast til forholdene vi ellers ser fra Haiti.

Like før det haitiske presidentvalget 25. oktober 2015, innførte den haitiske regjeringen importforbud på 23 matvareprodukter fra Den dominikanske republikk. Offisielt begrunnet man avgjørelsen med det betente forholdet Haiti har til nabolandet, som nekter å legalisere dominikanere av haitisk avstamning og deporterer folk en masse.

Så publiserte nettavisen Sentinel.ht et notat fra presidentkandidat Jovenel Moïse fra partiet Tét Kalé adressert til partiets fremste beskytter, sittende president Michel Martelly. Notatet mer enn antyder at importforbudet kom på anmodning fra Haitis private næringsliv, mot 1,7 millioner dollar til Moïses valgkamp.

På listen over produkter som ikke fikk krysse grensen, sto drikkevann, matolje, vaskemidler og sement. Lokale økonomer mente forbudet ville medføre en ytterligere prisøkning på 40 prosent på slike varer og kun gagne den haitiske økonomien dersom produktene heller ble produsert lokalt. Men slike produkter importeres typisk av eliten fra andre deler av verden.

Sus og dus. I de grønne åsene over landets støvete og kaotiske hovedstad Port-au-Prince ligger boligområder som Pétionville, Montagne Noir, Laboule, Boutilliers, Fermate og Kenscoff, og her lever Haitis rikeste bak høye murer i enorme villaer med store hager og tjenerskap, i sterk kontrast til forholdene vi ellers ser fra Haiti. En rik haitisk familie har typisk flere tjenere, kokk, gartner, sikkerhetsvakter, livvakter, barnepiker, sjåfører og andre ansatte. Medlemmer av elitefamiliene har dobbelt statsborgerskap og går aldri ut uten sine amerikanske, franske eller kanadiske pass. De ferierer i Miami og i Europa, og de har gjerne ett feriehus på stranden og ett i de kjølige fjellene. Barna deres går på den amerikanske eller franske skolen og leker aldri i gaten med andre haitiske barn, men hentes og bringes av sjåfør med våpen og skuddsikre vinduer, og leker hjemme hos seg selv eller hos venner hvor sikkerhetsnivået er like høyt.

Å tilhøre eliten fordrer inngående kunnskap hva gjelder finkultur, og da særlig de franske, kulturelle sedvaner. Lys hud og glatt hår er fortsatt en viktig karakteristikk. Haitis rike shopper og winer og diner og får fikset hår og negler i Pétionvilles mange skjønnhetssalonger. De holder seg til sine egne og omgås i liten grad resten av den haitiske befolkningen, med mindre det er folk som står på lønningslistene deres.

Det er ikke noe særskilt haitisk fenomen at et lutfattig land har en styrtrik elite. Men Haitis rikeste regnes som usedvanlig rike, og usedvanlig lite medvirkende til utvikling av et system hvor ressursene kan komme flere til gode.

Etter at deres medvirkning til at den folkekjære president Aristide ble kastet ved militærkupp i 1991 ble kjent, ga den daværende amerikanske ambassadøren dem kallenavnet «The morally repugnant elite» – eller The MRE’s på folkemunne (den moralsk motbydelige eliten, et tilnavn som er blitt hengende ved dem).

Andre kjøreregler. Den haitiske elitens dårlige rykte er ikke blitt noe bedre siden den gang. En av årsakene til det, er måten elitemedlemmer hever seg over loven på. En ny trend blant dem som har råd til det, er å gi barna sin egen ATV eller Polaris-firehjuling, som de råkjører rundt i byen eller gjennom fjellandsbyene med, til stor frustrasjon for andre som er ute og går eller kjører, eller som typisk selger varene sine langs veikanten, på grunn av bråket, støvet og den høye farten. Men de blir aldri stoppet av politiet i de mange kontrollpostene langs veiene.

Et annet eksempel på den opplevde følelsen av straffefrihet, ble synliggjort i dokumenter publisert gjennom Wikileaks, i advarsler sendt hjem fra den daværende amerikanske ambassadøren til Haiti, James Foley, i 2005 om hvordan medlemmer av den haitiske eliten hadde begynt å forsyne det nasjonale politiet med ulovlig innkjøpte våpen, i bytte mot mer sikkerhet for seg og sitt.

En ny trend blant dem som har råd til det, er å gi barna sin egen ATV eller Polaris-firehjuling, som de råkjører rundt i byen eller gjennom fjellandsbyene med.

Det var familieoverhodet i den mektige Mevs-familien, Fritz Mevs, som var ambassadørens kilde. Han beskrev hvordan lederen for Haitis handelskammer, Reginald Boulos, hadde igangsatt bevæpningspraksisen og oppfordret andre likesinnede til å gjøre det samme. Da Wikileaks-dokumentene ble offentliggjort, satt den samme Boulos i styret til Haiti Interim Recovery Commission, som under ledelse av Bill Clinton har godkjent bruken av milliardene som ble donert til gjenoppbygging i Haiti etter jordskjelvet i 2010.

Det er ingen hemmelighet at Haitis elite er en sentral alliert av Washingtons agenda i landet, fra innføring av frihandelsavtaler og privatisering av statlige virksomheter, til to ganger å sørge for å få den folkevalgte Jean-Bertrand Aristide avsatt, etterfulgt av først amerikansk, og senere FN-militær kontroll.

I samme løsmunnede slengen, hadde Fritz Mevs koblet fremtredende aktører innen politikk og næringsliv til våpen- og narkotikahandelen i landet. Eliten var rystet. Man snakker ikke med utenforstående på den måten.

Etter at avisen Haïti Liberté publiserte dette og annet som satte den allerede mislikte eliten i et enda mindre flatterende lys, rykket Mevs inn et innlegg i Haitis største avis, Le Nouvelliste, hvor han la seg langflat og hyllet både Boulos’ og de andre involvertes betydning i det haitiske samfunnet.

Sin egen verste fiende. Høsten 2012 skjedde det igjen noe som virkelig skaket eliten. 22. oktober ble sønnen i den formuende (bankvirksomhet, import og eksport) Brandt-familien, Clifford, arrestert som følge av en omfattende etterforskning med bistand fra både amerikansk og fransk politi.

Clifford Brandt var beskyldt for å lede et nettverk, ansvarlig for bølgen av kidnappinger som hadde holdt Haitis rike i konstant frykt siden 2004, mer enn noen annen omstendighet, politiske opptøyer og katastrofale orkansesonger inkludert.

Brandt førte politiet til stedet der to ungdommer, Coralie og Nicolas Moscoso, ble holdt fanget, etter å ha blitt kidnappet noen dager tidligere. Moscoso-familien tilhører også eliten og har særlig innflytelse i landets bankvesen. De to var i live og uskadet, og familien hadde fortsatt ikke betalt de 2,5 millionene dollar som var avkrevd i løsepenger.

Haitiere flest mottok nyheten om Brandts arrestasjon som en stadfestelse på at fattige haitiere ikke sto bak kidnappingsbølgen, slik medier og myndigheter og eliten selv har villet ha omverdenen til å tro. Empatien lå ikke akkurat tykk.

Den kvelden satt medlemmer av eliten i sjokk og vantro på restaurantene og utestedene i byen. Flere av dem hadde vokst opp med Clifford, og ingen kunne forstå hvilke grunner han skulle ha til å presse folk for penger og angripe sine egne på den måten.

Mangeårig Haiti-kjenner, journalist og forfatter Amy Wilentz skrev på sin blogg: «I urolige tider synes den folkloristiske varulv-figuren, her kalt loup-garou, å ri landet som en mare. Han eller hun suger blodet ut av de unge og de svake, som en vampyr, egentlig. Folk jeg kjenner i de interne flyktningleirene som oppsto etter jordskjelvet, snakker bestandig om disse blodsugerne. Det er det denne kidnappingsringen minner meg om. Det finnes varulver i leirene på Haiti, men det finnes varulver på nattklubbene også.»

Brandt sitter fortsatt fengslet, og saken skulle etter planen endelig opp for retten ved utgangen av 2015.

What's in it for us?  

– Det er naivt å tro at noen frivillig sier fra seg elitestatus, penger og makt, sier professor emeritus i samfunnsøkonomi ved Stockholm School of Economics, Mats Lundahl. Lundahl har forsket på haitiske forhold gjennom flere tiår og er særlig engasjert i spørsmål som har med bistand og utvikling å gjøre.

– Hvordan skal man få eliten til å bidra til reell utvikling, hvordan skal man sørge for en holdningsendring blant nye generasjoner rike i Haiti? Det er vel i grunnen titusenkronersspørsmålet, sier Lundahl og påpeker at en holdningsendring i privat sektor nødvendigvis må gå hånd i hånd med en holdningsendring internt i politiske miljøer, fordi en politisk stilling i Haiti i dag fortsatt ansees som den beste måten å bli rik på.

– Noen må komme opp med et incitament som gjør at utvikling lønner seg også for eliten, og at både stat og elite kan reformeres samtidig. Hvis ikke vil det fortsette å være litt sånn som i dag, at dersom du har en regjering som sier at sjørøveri er bra, ja, da får du sjørøvere.

Haiti er fokusland for norsk bistand.

– Som i alle land der vi er inne med bistand, foretar vi i forbindelse med vurdering av søknader og oppfølging av tiltak en gjennomgang av risikofaktorer knyttet til tiltakene, herunder muligheten for at eliter urettmessig beriker seg eller styrker sin posisjon på bekostning av svake grupper i samfunnet, sier Ole Reidar Bergum, seniorrådgiver ved Latin-Amerika-seksjonen i UD med ansvar for Haiti.

– I lys av de landspesifikke utfordringer i Haiti, er det naturlig med særdeles grundige risikovurderinger og tett og regelmessig oppfølging av prosjektene og prosjektpartnere. Det legges også opp til at man i løpet av neste år foretar en ekstern politisk økonomianalyse som et ledd i at Haiti er blitt fokusland for norsk bistand. Dette for i størst mulig grad å sikre gode resultater og forhindre at midler blir misbrukt.

 Jordskjelvet i januar 2010 var av en så alvorlig karakter at statsapparatet og nasjonale kontroll- og sanksjonsfunksjoner ble svært svekket. I en så kaotisk kontekst – i et land som selv før jordskjelvet hadde en relativt svak stat og sterke økonomiske eliter – er det sannsynlig at enkelte eliter har maktet å styrke sin posisjon ytterligere.

– Det må imidlertid påpekes at det er mange gode eksempler på at medlemmer av den haitiske politiske og økonomiske eliten gjorde en stor innsats for å gjenoppbygge landet etter jordskjelvet, sier Bergum.

Det faktum at landet er i ferd med å bli en viktig transittstat for narkotika, kompliserer imidlertid det hele ytterligere, og haitiske myndigheter og sivilsamfunnsrepresentanter gir ofte uttrykk for bekymring over at den nyrike narkoeliten er i ferd med å få større makt, noe som kan få alvorlige konsekvenser for landets fremtid. Dette er et kjent fenomen fra flere andre land i regionen.

Haiti er et av tolv fokusland for norsk bistand. Tallene for 2016 foreligger ennå ikke, men i 2014 ble det gitt 89,3 millioner i bistand, og i 2015 ligger det tilsvarende tallet an til å bli 76,126 millioner kroner. Hovedprioriteringsområdet i tiden fremover vil være utdanning (grunnskole og yrkesfag, samt lærerutdanning). Den yrkesfaglige støtten vil blant annet brukes til å tilby yrkesfaglig opplæring i samarbeid med offentlige læresteder og kooperativene til småbønder og småskala kystfiskere.

Norske bistandskroner vil også gå til å videreføre støtten til bærekraftig naturressursforvaltning og naturkatastrofeforebygging, samt grunnhelsetilbud og vann- og sanitærtiltak i noen av landets mest marginaliserte strøk.

I tillegg bidrar et eget norsk polititeam til bekjempelse av seksualisert vold mot kvinner gjennom opplæring av lokalt politi.

Kilder: LA Times, The Independent, Verdensbanken, The Atlantic, The National, Haiti Sentinel, Le Nouvelliste, Wikipedia, The CIA World Factbook, Landsider.no, Foreign Policy, The Lipstick Alley, Kreyolicious.com, Miami Herald, Haiti Liberté, Wikileaks, Margueritelaurent.com, National Public Radio.