Fattig og brennbart. I juli startet Ungarn byggingen av en sperring langs sin 177 kilometer lange grense mot Serbia, og myndighetene varslet lignende gjerder ved grensene mot Kroatia og Romania for å hindre ytterligere tilstrømming av flyktninger. (Gjerdet mot grensen til Kroatia ble oppført i rekordfart og sto ferdig 17. oktober, red.anm.)

«Vi har fått erfaring med dette nå, og vi er veldig gode til det», sa statsminister Viktor Orbán til en gruppe utenlandske journalister i september.

Reaksjonen på gjerdebyggingen kom umiddelbart: Andre regjeringer i regionen stengte flere grenser, innførte handelsrestriksjoner og kastet seg ut i en storm av gjensidige beskyldninger. Og mens ordkrigen ble trappet opp, fortsatte kolonner med slitne flyktninger å traske nordover gjennom disse ugreie landene. Nok en gang var Europas fattigste og mest brennbare region i ferd med å bli til en konfliktsone. 

Det burde ikke ha blitt slik. Krigene i det tidligere Jugoslavia tok slutt i 1999. Velstandsutviklingen i regionen er ikke kommet riktig i gang ennå, men freden har holdt, bortsett fra at det blusser opp strid fra tid til annen. Kroatia ble med i EU i 2013. Forhandlingene om medlemskap for Serbia og enkelte naboland fortsetter. Men flyktningkrisen har blåst nytt liv i traumene, fremhevet de strukturelle svakhetene som ligger under utviklingen i regionen og reist betimelige spørsmål om integrasjonen av Europas fattigste regioner. 

Flyktningkrisen har blåst nytt liv i traumene, fremhevet de strukturelle svakhetene som ligger under utviklingen i regionen og reist betimelige spørsmål om integrasjonen av Europas fattigste regioner. 

«Denne krisen er uten sidestykke. Ingen vet hvor lenge den vil vare, og ingen vet hvordan man skal takle den», sier György Schöpflin, medlem av Europaparlamentet for Fidesz-partiet som styrer Ungarn. «Balkanstatene er relativt fattige, og den nye situasjonen er en alvorlig belastning på ressursene i området. EU må handle, hvis det ønsker å bevare stabiliteten.»

Dominoeffekt. Reaksjonene på Ungarns gjerde kom raskt, og det fikk en dominoeffekt i nabolaget. Da Ungarn stengte dørene for tusenvis av flyktninger på vei nordover, omdirigerte Serbia dem over grensen til Kroatia. Zoran Milanovic, den kroatiske statsministeren, krevde at Serbia sender noen av flyktningene til Ungarn eller Romania, og sverget på at han ikke ville la Serbia «gjøre narr av oss». (De to landene utkjempet en brutal krig i 1990-årene.) Så blandet også Romanias statsminister Victor Ponta seg inn, og sa at Ungarn ikke var «noe bedre enn Syria, Libya og de andre landene som flyktningene rømmer fra.» 

Kroatia nektet raskt alle serbiske kjøretøyer innreise i landet. Serbia svarte med å trappe opp retorikken, og erklærte at Serbia var blitt «brutalt angrepet». De sammenlignet til og med de nye reglene med raselovene som nazistenes marionettregjering i Kroatia innførte under annen verdenskrig. Dermed forbød Serbia import av kroatiske varer. 

Imens erklærte Orbáns regjering en ordkrig mot Tyskland og nesten alle Ungarns naboland. Statsministeren anklaget Angela Merkel for «moralsk imperialisme» ved å forsøke å påtvinge resten av Europa sin egen liberale visjon. Ungarere, sa han, «kan ikke tenke med tyske sinn». Utenriksminister Péter Szijjártó beskyldte statsministrene i Romania og Kroatia, samt den greske innenriksministeren, for å lyve.

«Disse ledernes munnhuggeri de siste par ukene ser mer ut som en oppvisning i politisk underholdning enn en seriøs debatt», sa Vessela Tsjerneva, som leder Europarådets kontor for utenrikssaker i Sofia. «Disse samfunn og stater føler seg truet og er blitt overgitt av Brussel. EU var limet som holdt dem sammen, så nå er naboene deres enkle mål.»

Kan snu. Men spenningene kan dempes igjen. Fiendskapet mellom Kroatia og Serbia som vi ser i dag, skyldes delvis innenrikspolitiske hensyn i Zagreb, forklarer Tim Judah, Balkan-ekspert og forfatter av «The Serbs: History, Myth and the Destruction of Yugoslavia». Det skal holdes valg senest i februar 2016. Kroatias økonomi har vært i resesjon i seks år, og først i disse dager er det visse tegn til vekst.

«Den kroatiske statsministerens sentrum-venstre regjering ser frem til valget», sier Judah. «Han har ikke greid å få fart på økonomien. Høyresiden var kommet i vanry, men ser nå sin sjanse til et comeback. En tøff holdning mot Serbia tiltrekker seg populister og velgere på høyrefløyen.»

Velgerne vet også at Kroatias respons på flyktningkrisen ikke har vært spesielt imponerende, sier Judah. «Det var tydelig at flommen av migranter ville bli omdirigert til Kroatia. Kroatia sa de var rede da de første 4000 kom, men så bestemte de seg for at de ikke var det likevel. De virket uforberedt og haltende.»

Vekket til live minner. De egentlige vinnerne i Balkan-krisen er serberne, som siden slutten på nasjonalistlederen Slobodan Milosevics regime har strevd med å overbevise verden om at deres land er klar for å bli en fullverdig partner i det liberale europeiske prosjekt. Serbia har lenge vært en viktig stasjon langs landeveien nordover fra Tyrkia via Hellas og Makedonia. Mer enn 200 000 flyktninger og migranter er kommet til Ungarn i år, de fleste av dem har krysset grensen fra Serbia. Men kontrasten i måten de er blitt mottatt på, har vært stor. 

I den serbiske hovedstaden Beograd er det, akkurat som i Budapest, dukket opp provisoriske transittleirer langs gjennomfartsårene. Ungarske myndigheter organiserte transittsoner med elementære fasiliteter, men overlot til frivillige grupper å sørge for mat, vann og klær. I Beograd opprettet kommunen et informasjonssenter for flyktninger midt i byen, med støtte fra hjelpeorganisasjonen ADRA i Tyskland, FNs flyktningekommissær og lokale myndigheter. 

Det kollektive minnet om den etniske rensingen og tvangsflyttingen under Jugoslavia-krigene, bidro også til å åpne hjertene hos mange serbere som selv ble fordrevet fra Kroatia og Bosnia. 

Serbia forbød også protestaksjoner mot flyktningene fra ytterliggående serbiske nasjonalister. Det kollektive minnet om den etniske rensingen og tvangsflyttingen under Jugoslavia-krigene, bidro også til å åpne hjertene hos mange serbere som selv ble fordrevet fra Kroatia og Bosnia. Da ungarsk politi brukte vannkanoner og tåregass mot flyktninger som gjorde opprør på serbisk side av grensen, sa Serbias statsminister Aleksandar Vucic at Ungarn gjorde seg skyld i «brutal» og «ueuropeisk» opptreden.

«Serbias håndtering av krisen har endret synet på landet og påkalt seg ros fra EU-tjenestemenn», sier Braca Grubacic i Beograd. Han er kommentator og utgiver av VIP Daily News Report, en daglig nyhetsbulletin og oppsummering av kommentarer. «For første gang på lenge blir Serbia betraktet innad i EU som snille gutter. Myndighetene viste verden et normalt og humant ansikt med måten de håndterte denne situasjonen på. Vi hadde migrantene her i flere måneder, og vi behandlet dem anstendig. Vi klaget ikke, og vi krevde ikke enorme pengesummer», sier han. 

Stemningen kan snu. Men ettersom krisen ikke viser noen tegn til å avta, kan det hende at også serbisk gjestfrihet har sin begrensning. Akkurat nå passerer de fleste flyktningene bare gjennom Serbia på vei til de rike landene i Vest-Europa. Landet har selv både muslimske og albanske minoritetsgrupper, og er mer kosmopolitisk enn sine sentraleuropeiske naboer. Men skulle et større antall av disse menneskene bestemme seg for å bli i Serbia, kan stemningen komme til å snu veldig fort.

Ettersom krisen ikke viser noen tegn til å avta, kan det hende at også serbisk gjestfrihet har sin begrensning. 

Mange observatører er overrasket over hvor raskt Serbia og Kroatia grep til ondsinnede, gjensidige fornærmelser. Men det er også en påminnelse om at fortidens sår, fra krigene i 1990-årene tilbake til første verdenskrig, da en serbisk drapsmann skjøt den østerrikske tronfølgeren i Sarajevo, lett kan rives opp igjen.

«Det finnes ulike holdninger til historien», sier Tsjerneva. «Noen steder minnes de folk som flyktninger i 1990-årene, andre steder husker de dem som angripere.» 

«Før eller siden vil denne krisen dempes, men skaden som er skjedd på forholdet mellom Serbia og Kroatia, vil ikke leges raskt», sier Braca Grubacic. «Denne typen forverring vil ikke hjelpe til med det regionale samarbeidet. Det vil ta lang tid å komme over uenigheten og åpne nye kanaler basert på tillit og samarbeid.» 

Krisen har også lagt enormt press på Brussel. Den avdekker tydelig hvordan EUs institusjoner under normale forhold fungerer godt, men er elendige til å respondere på så store problemer.

«EU har mislykkes i å vise lederskap», sier Ines Sabalic, som er sjef for Zagrebs representasjonskontor i Brussel. «Denne krisen kom ikke over natten. Det var tid nok til å legge planer. I stedet har vi sett hvordan kjernelandene, det gamle Europa, har refset de nye europeerne for ikke å være imøtekommende, fremsynte og progressive. Men kjernelandene Frankrike og Tyskland har ikke greid å vise lederskap. Vi behøver nå et kompromiss, ikke bare mellom Berlin, Paris og London, men også mellom de gamle og de nye medlemslandene.»

Noen i Brussel hvisker om at krisen kan markere begynnelsen på slutten for EU. Schengen-sonen med visumfri reisetrafikk – området der EU-borgere kan reise uten hindringer – er allerede blitt begrenset, idet medlemsstatene gjeninnfører de facto grensekontroller. Det er et tungt symbolsk og praktisk slag mot den europeiske drømmen.

Men det er andre i Brussel og på Balkan som sier at denne krisen kan gi Europa en sjanse til å rykke nærmere fremfor å spaltes opp.

«Hvis og når EU vil diskutere hvordan de skal håndtere flommen av mennesker fra sør, må diskusjonene omfatte alle land som er berørt, ikke bare medlemsstater», sier Tsjerneva. «Serbia og Makedonia ønsker ikke å være mottagere av politiske vedtak. De vil være inkludert i beslutningsprosessen. Landene på det vestlige Balkan må stabiliseres, og de må få hjelp. Ellers kan migrantkrisen velte disse statene.»

«Men forhåpentlig vil dette være Sørøst-Europas øyeblikk.»

Publisert i Newsweek 29. september 2015.