Lisboa, Portugal. Velgerne i Portugal har søkt til venstre i det politiske landskapet etter revolusjonen i 1974. Men partinavnene tilslører fakta. Dagens regjeringsparti, PSD (Partido Social Democrata), ligger tett opp til de nordiske høyrepartiene. Det største opposisjonspartiet PS (Partido Socialista) hører hjemme i den sosialdemokratiske familien.
Lenger til venstre kjemper to partier, Bloco de Esquerda (Venstreblokken) og Partido Communista (PCP, kommunistpartiet) om velgernes gunst. Venstreblokken har en stigende politisk stjerne i 29-årige Mariana Mortágua. Hun utfordrer de rike og privilegerte, og ikke minst de vanstyrte bankene, med kjapp retorikk. Særlig unge velgere slutter seg til Mariana Mortágua, hun sammenlignes ofte med den greske statsministeren Alexis Tsipras.
Så har hun da også noe å slekte på, hennes far Camilo Mortágua var opprørsleder mot diktator António Salazar og hans regime på slutten av 1960-tallet og frem til revolusjonen i 1974. Sammen med en håndfull andre aktivister tvang Camilo Mortágua et portugisisk fly til å sirkle over Lisboa mens de droppet tusenvis av flyveblad.
Venstreblokken, som har mye til felles med norske SV, må eventuelt regjere sammen med PS. Kommunistpartiet i Portugal er konservativt med mye tankegods fra Marx, Lenin og Sovjetunionen, men har likevel en stabil oppslutning på 11–12 prosent.
Sosialistene, PS, har hatt regjeringsmakten i de fleste årene etter 1974. Landsfaderen og mangeårig statsminister Mário Soares (90) lar stadig sin stemme høre fra sin villa i Praia do Vau på Algarve-kysten. Men PS er i dyp krise.
Eksstatsminister i fengsel. Først og fremst skyldes det José Sócrates, deres siste statsminister. Han har sittet fengslet siden november 2014, siktet for korrupsjon, hvitvasking av penger og momsunndragelser.
«Jeg er en politisk fange», sier Sócrates til ukemagasinet Sábado fra sin celle i byen Évora i Alentejo sør for Lisboa. Han hevder sin uskyld, men takket nei til et tilbud om å bytte fengsel mot fotlenke og hjemmesoning mens han venter på rettssak og dom.
Kanskje kan Sócrates slippe ut fra varetekt tidlig i september. Han har sine støttespillere i gruppen Sempre Sócrates (Alltid Socrates), og har neppe sagt siste ord i portugisisk politikk ennå.
Observatører i Portugal tror på dødt løp mellom dagens regjeringskoalisjon og sosialistene. Opinionsmålinger viser at mange av de stemmeberettigede ennå ikke har bestemt seg. Valgkampen har i stor grad dreid seg om økonomi. Portugal gjennomfører en knallhard hestekur etter krav fra EU for å komme på fote igjen økonomisk.
Valgkampen har i stor grad dreid seg om økonomi. Portugal gjennomfører en knallhard hestekur etter krav fra EU for å komme på fote igjen økonomisk.
«Vår befolkning lider under innstramningene. Det gjør vondt. Lønninger og pensjoner kuttes, feriedager inndras. Arbeidsløsheten er høy, selv om den er redusert fra 17–18 til 13,5 prosent. Mange ser ingen fremtid. I desperate tider kan folk velge desperate løsninger», påpeker ansvarlig redaktør Andre Macedo i Diário de Notícias, Portugals eldste avis.
«I slike tider kan en stemme til Mariana Mortágua friste. Men det skal mye til før folk i Portugal tyr til gatene og gjør opprør. De vet at Portugal er et fattig og gjeldstynget land. Og de er klar over at det ikke finnes noen kvikk fiks. Også en ny regjering må ta knallharde avgjørelser», sier Macedo.
Redaktøren ser få lyspunkter. Siden 2011 har 300 000–400 000 innbyggere forlatt landet, og fødselsraten er dramatisk på nedtur.
«Det er folk med utdanning og ressurser som forlater oss, de som skulle bygge vår fremtid. I retur får vi pensjonister fra hele Europa som vil nyte sol, strender, billig mat og vin. Det er en farlig utvikling», mener Andre Macedo.
«Tyskland henter våre ferske leger rett fra universitetet og tilbyr dem 4000 euro i måneden, i Portugal vil de bare tjene 1500. Klart de reiser. Men det er folk med utdanning og ressurser som forlater oss, de som skulle bygge vår fremtid. I retur får vi pensjonister fra hele Europa som vil nyte sol, strender, billig mat og vin. Det er en farlig utvikling», mener Andre Macedo.
Innvandring ikke tema. En portugiser som har forlatt hjemlandet, er Eduardo da Silva. Han er gift norsk og har i flere perioder representert Arbeiderpartiet i bystyret i Tromsø, men nå er han uavhengig. Juristen følger den politiske debatten i Portugal nøye. Han ser store forskjeller på det politiske livet i hjemlandet og i Norge. Innvandring og integrering av flyktninger er en het politisk potet i Norge, i Portugal snakkes det ikke om dette temaet.
«Etter revolusjonen i 1974 tok Portugal imot 500 000–1 000 000 flyktninger fra de tidligere koloniene i Afrika. Folketallet økte med 10 prosent. Knapt noe land i verden har vel åpnet dørene for så mange flyktninger på så kort tid. Det var krevende, men det skapte ikke noe kaos», fremholder Silva.
Etter at Portugal ga fra seg Macau til Kina, fikk alle innbyggerne tilbud om å få portugisisk pass. England lovte det samme for folk i Hongkong, men har ennå ikke innfridd løftet.
Portugal har nå stilt seg positive til å ta imot den andelen av flyktningene de blir tildelt av EU.
I tillegg holder Portugal annenplassen på den såkalte MIPEX-indeksen over hvilke land i verden som mestrer integrering best. Redaktør Andre Macedo tror forklaringen ligger i landets historie.
«Vi lever med ansiktet mot havene og verden og har vært globale individer siden 1400-tallet. Våre innbyggere har reist ut, og vi har tatt imot andre. Vel, på gaten kan du høre utrop som at ’de tar jobbene fra oss’. Men slike holdninger har ingen politisk stemme», sier Macedo.
Positiv nasjonalisme. De store økonomiske problemene skaper hodebry hos politikerne, men det er på gatene i byene og på de grisgrendte og solstekte slettene og i åsene at folk lider. Likevel søker de ikke til ekstreme partier på venstre eller høyre fløy.
Eduardo da Silva peker på at Portugal er et homogent land som har hatt de samme grensene siden 1200-tallet.
«Og Portugal har ingen etniske eller språklige minoriteter som utfordrer den nasjonale identiteten. Portugal var en stormakt for noen hundre år siden, befolkningen ser monumentene og statuene i bygd og by. Gatenavn minner om storhetstiden. Det nasjonale dyrkes over alt. Folk og land er trygge på sin identitet, det er ikke rom for den farlige nasjonalismen som vinner tilslutning i andre land i Europa», mener Silva.
«Og Portugal har ingen etniske eller språklige minoriteter som utfordrer den nasjonale identiteten. Portugal var en stormakt for noen hundre år siden, befolkningen ser monumentene og statuene i bygd og by. Gatenavn minner om storhetstiden. Det nasjonale dyrkes over alt. Folk og land er trygge på sin identitet, det er ikke rom for den farlige nasjonalismen som vinner tilslutning i andre land i Europa», mener Silva.
Han nevner at det for eksempel er utenkelig at en portugisisk artist skal synge på noe annet språk enn portugisisk i «Eurovision Song Contest», selv om landet kun får noen få sympatistemmer fra Spania og to–tre andre land.
«Og se på alle festivalene våre. Vi er verdensmestre i å arrangere festivaler. Hvert tettsted slår seg på brystet med festivaler for ditt og datt. Klart det styrker vår nasjonalfølelse, det er en positiv nasjonalisme, ikke en ekskluderende og proteksjonistisk», sier Tromsø-mannen.
Redaktør Andre Macedo tror også at folk husker 1974, og de 40 årene med fascistisk diktatur:
«Ingen tør å dyrke slike verdier igjen. Det finnes noen utgrupper, skinheads og andre, som prøver seg med foreldet tankegods. Men de forblir små og ubetydelige, selv om de kan støye litt. Kanskje er det et tegn på vår intelligens at vi har kvittet oss med denne triste politiske bagasjen», humrer redaktøren.
Fotball er også en politisk arena. Hverken redaktøren eller juristen tror velgerne i Portugal noen gang vil søke mot ytterfløyene, tross de tunge økonomiske tidene.
«Misnøye kanaliseres også til andre arenaer. Fotball er viktig i Portugal. Og fotballklubbene er noe langt mer enn spillerne og de ansatte. Klubbene driver kafeer, sosialt arbeid og har ambassader både i inn- og utland. Presidenten i Benfica er også en politisk størrelse. Valg i fotballklubben kan få større oppmerksomhet enn politiske valg.»
«Det er på et vis lettere å være fattig i Portugal enn i Norge. Ingen går sultne til sengs. Det sosiale limet er sterkt både i familier, i nabolag og bygder. Og så har Portugal organisasjonen Misericórdia, en slags Kirkens Bymisjon, bare ti ganger større og viktigere. Bare i Lisboa har Misericórdia 6000 ansatte, langt flere enn byadministrasjonen. Misericórdia er et broderskap som driver sykehjem, barnehager, eldrehjem og forøvrig gir hjelp og støtte til dem som har problemer med å få endene til å møtes», sier Eduardo da Silva.
Selv om EU har tvunget Portugal til å strupe offentlige utgifter, så ser få en fremtid utenfor unionen.
Heller ikke medlemskapet i EU har vært et viktig tema i valgkampen. Selv om EU har tvunget Portugal til å strupe offentlige utgifter, så ser få en fremtid utenfor unionen. EU har bidratt med store midler til utbygging av infrastruktur. Bare kommunistene og Venstreblokken er kritiske til EU og vil erstatte euro med den gamle valutaen esqudo.
Valg i Portugal har ofte vært personvalg. Sittende statsminister Pedro Passos Coelho (Sosialdemokratene, PSD) har prøvd seg på en folkelig stil. Han kunne håndhilse og bare presentere seg som Pedro. Da bommet han, for folket ville at en statsminister skulle føre seg med verdighet og stil. Sosialistleder António Costa er mer tradisjonell, og trør da også i fotsporene etter de markerte lederne Mário Soares og fengslede José Sócrates.
Venstreblokkens Mariana Mortágua representerer det friske pustet i et nokså gammelmodig politisk miljø lengst sørvest i Europa, men trolig er tiden ennå ikke moden for den 29-årige kruttønnen.