Et regime i krise
Siden Den islamske republikken Iran ble opprettet for 43 år siden, har den overvunnet mange indre og utenriks-politiske utfordringer. Men de massive folkelige protestene som brøt ut rundt om i landet i september etter at 22 år gamle Mahsa Amini døde, utgjør en stor trussel for regimet. (Hun døde etter at moralpolitiet arresterte henne fordi hun gikk med hijaben på «feil måte».) Iran er nå inne i det som kan være republikkens mest alvorlige krise.
Da det provestlige monarkiet til Mohammad Reza Shah Pahlavi ble veltet under den islamske revolusjonen og Ayatollah Ruhollah Khomeini ble innsatt som landets øverste leder, tvilte vestlige kommentatorer på at et teokratisk regime ville vare så lenge. Noen analytikere hevdet at religiøse fundamentalister ikke hadde det som skulle til – hverken erfaring eller ferdigheter – for å styre et sofistikert land som Iran.
Men regimet har klart å stå imot og håndtere alle dets innenrikspolitiske utfordringer ved å kombinere en hard og kamplysten linje (jihadi) med Khomeinis pragmatiske tilnærming (ijtihadi). Khomeinis etterfølger, 83 år gamle Ayatollah Ali Khamenei, har gjort som sin forgjenger: Han har balansert ideologiske og praktiske hensyn for å sikre regimets overlevelse.
Mener Irans fiender står bak Dette bildet, distribuert av iranske myndigheter, viser Irans øverste leder, Ayatollah Ali Khamenei (i midten med hvitt skjegg) som inspiserer en avgangsklasse ved et militærakademi i Teheran 3. oktober. Samme dag, etter flere ukers stillhet, uttalte Khamenei seg offentlig om de mange demonstrasjonene, som han kalte «opptøyer» og anklaget USA og Israel for å ha planlagt uroen. Foto: AP/NTB
Khameneis jernhånd
Som øverste leder er Khamenei legemliggjøringen av «Guds suverenitet» – en status som har hjulpet ham å herske over presidenter og andre valgte politikere som kun representerer folkesuvereniteten.
Da Khamenei fornemmet en alvorlig trussel mot hans autoritet og statens maktapparat, spesielt den islamske revolusjonsgarden, gikk han med på indre reformer og inntok en mer pragmatisk holdning i utenrikspolitikken. I 2015 ga han for eksempel sin støtte til atomavtalen (som de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd samt Tyskland og EU inngikk med Iran), en handling som ble omtalt som «heroisk fleksibilitet».
Men ellers har han styrt landet med jernhånd og stått imot vestlig press med en steil holdning – press som fulgte av Irans atomprogram og landets innflytelse i regionen.
En ny generasjon uten tillit
Men det Khamenei ikke forsto, er at det over tid ville vokse opp en ny generasjon av iranere som ikke har noen minner om revolusjonen i 1979 eller føler troskap overfor Den islamske republikken – spesielt når regimet ikke fungerer for innbyggerne.
Til tross for at landet er rikt på naturressurser (med enorme reserver av olje og naturgass), lever rundt 40 prosent av alle iranere under fattigdomsgrensen.
Tiår med politisk undertrykkelse, utbredt korrupsjon og dårlig økonomisk styring har tæret på borgernes tillit til Den islamske republikken. Koronapandemien og utenrikspolitiske problemer – deriblant amerikanskledede sanksjoner og Irans medvirkning i en rekke kostbare regionale konflikter – gjør at mange iranere er så desillusjonerte og misfornøyde med tingenes tilstand at det kun var et spørsmål om tid før det ville bryte ut protester og opptøyer rundt om i landet.
Protestene som gjør seg gjeldende nå, føyer seg inn i rekken av tidligere bølger av misnøye og uro som myndighetene klarte å slå ned. Dette gjelder især det som ble omtalt som den grønne bevegelsen – demonstrasjoner som brøt ut etter det omstridte presidentvalget i 2009, der Mahmoud Ahmadinejad gikk seirende ut mot den uavhengige reformisten Mir-Hossein Mousavi, som i forkant hadde advart befolkningen om mulig valgfusk.
De autoritære kreftene som skapte det islamske systemet og som kontrollerer det i dag, vet at dersom regimet faller, vil de falle sammen med det. Derfor tilkaller de opprørspolitiet ved første tegn til folkelig mobilisering og organisert opposisjon.
Brutalt slått ned Tusenvis av iranske demonstranter gikk ut i Teherans gater 21. september for å protestere for Mahsa Amini, etter at hun ble anholdt av det iranske moralpolitiet og senere døde i politiets varetekt. Protestene spredte seg til byer over hele Iran. Politiet har slått hardt ned på demonstrasjonene. Foto: AFP/NTB
Vanskjøttet økonomi
Men det er mulig at regimet ikke vil være i stand til å dempe protestene i det uendelige. Unge iranere – som utgjør rundt 65 prosent av befolkningen – er lei av regimets revolusjonære retorikk og teokratiske befalinger. De ønsker rettigheter, frihet, åpenhet, bedre leveforhold og myndigheter som ivaretar interessene deres.
Prestestyret og dets støttespillere har monopolisert og vanskjøttet de strategisk viktige økonomiske sektorene i landet, som storindustri, bygg, kraftverk, naturressurser og handel. (Oppdrag er blitt outsourcet til Revolusjonsgarden, som dermed økte sin økonomiske og politiske makt, og politikken har ført med seg midlertidige kontrakter og masseoppsigelser, red.anm.) Iranere (i en befolkning som er nesten tredoblet siden 1979) er dermed stadig mer frustrerte, desperate, redde og forbitrede.
Formel uten kraft
Sannsynligheten for å velte det islamske regimet virker riktignok liten. Men iranere har en historie bak seg med å gjøre opprør mot autoritære krefter. Den islamske revolusjonen, som veltet sjahens regime, kom tross alt i kjølvannet av to tidligere forsøk på prodemokratisk reform.
Ett av disse forsøkene endte i et CIA-organisert statskupp i 1953 som veltet den valgte regjeringen til den reformvennlige statsministeren Mohammad Mossadegh, og som styrket det monarkiske styret til sjahen.
Den islamske republikkens ledere viser ofte til kuppet i 1953. For å legitimere regimet, konsolidere dets makt og styrke dets regionale innflytelse snakker de mer enn gjerne om USAs «hegemoniske intervensjonisme». Men denne formelen fungerer ikke lenger på de fleste iranere, som legger skylden på teokratiet, ikke USA, i sine klagemål.
Dersom Khamenei og hans støttespillere skal klare å stabilisere regimet, må de endre kurs og gi mer makt til reformvennlige fraksjoner. For ti år siden forsøkte iranske reformister, ledet av tidligere president Mohammad Khatami (1997–2005), å gjøre Den islamske republikken mer tolerant og human. Men de autoritære kreftene som fortsatt kontrollerer maktapparatet, satte en stopper for reformarbeidet.
Uroen som har spredt seg i Iran i dag, viser hvorfor det er et presserende behov for strukturelle reformer – og hvorfor det denne gangen vil være langt vanskeligere for prestestyret å bevare regimet kun med bruk av maktmidler.
Copyright: Project Syndicate, 2022. Oversatt av Marius Gustavson.
Om artikkelforfatteren: Amin Saikal er professor i samfunnsvitenskap ved University of Western Australia og har skrevet «Iran Rising: The Survival and Future of the Islamic Republic» (Princeton University Press, 2019) og «The Rise and Fall of the Shah: Iran from Autocracy to Religious Rule» (Princeton University Press, 2009).