Fra heltemodig vrede til rettsstaten. Det første store diktet i verdenslitteraturen åpner med vrede. Det er vrede (menis) som igangsetter Homers «Iliaden», og det er også den som driver fortellingen frem til sin voldelige slutt. I de eldste greske fortellingene er det stort sett gudene som fremviser menis, men i «Iliaden» har altså denne voldsomste av følelser spredt seg til den menneskelige helten Akhillevs og anerkjennes – tross dens fryktelige konsekvenser – som drivkraften til den heltemodiges store prosjekt.

Dette betyr ikke at de gamle grekerne betraktet sinne som en utelukkende positiv følelse. Aristoteles mente riktignok at i det rette mon kunne det være en nyttig generator, men stoikerne så det heller som en menneskelig svakhet og som noe man måtte jobbe for å beseire. Seneca vurderte det på sin side som «den mest avskyelige av alle følelser» og erklærte at man måtte unngå det for enhver pris, eventuelt, i tilfeller hvor dette var umulig, i hvert fall unngå å handle ut av sinne.

Sistnevnte syn ble også konsolidert i litteraturen, nærmere bestemt mot slutten av Aiskhylos’ tragedie «Orestien» når gudinnen Pallas Athene erstatter ættebasert blodhevn med et organisert rettssystem, og de ville erinnyene (gresk for «de rasende») forvandles om til de mildere evmenidene. Klok som hun er, forviser imidlertid ikke Pallas Athene evmenidene, men gir dem en ærefull plass under jorden, som en anerkjennelse av den viktige rollen de tross alt spiller for rettsstatens institusjoner og balansen i staten for øvrig. Fra nå av våker dermed evmenidene over den moralske verdensordenen og beskytter dem som har angret og sonet sin forbrytelse, heller enn å straffe og hevne illgjerninger med rasende vold.

Vredens tid. Hva så med vår tid?

Alt tyder på at den heroiske vreden ikke har noen plass hos oss, og at evmenidene fremdeles ligger trygt plassert rett under overflaten. I moderniteten ser vi først og fremst vreden i lys av opplysningstidens forherligelse av fornuften, det vil si som en primitiv følelse vi aller helst bør undertrykke. «Sinte menn er blinde og dumme», skrev den italienske forfatteren Pietro Aretino allerede på 1400-tallet, «fordi fornuften flyver i slike tilfeller av gårde, og i hennes fravær plyndrer sinnet alle skattene til intellektet». Den sinte mannens begjær er rettet mot å få utløp for det som brenner inni ham og å roe seg ned gjennom å skade andre, uten å stoppe opp og tenke over konsekvensene.

I moderniteten ser vi først og fremst vreden i lys av opplysningstidens forherligelse av fornuften, det vil si som en primitiv følelse vi aller helst bør undertrykke. 

Gode eksempler på slik oppførsel finner vi i filmer som Martin Scorseses «Taxi driver» (1976), Joel Schumachers «Falling down» (1993) og Clint Eastwoods «Gran Torino» (2008), som alle fremviser en utilbørlig og destruktiv vrede hos et enkeltstående individ (den såkalte «sinte hvite mannen»), som står i sterk relieff til resten av samfunnet. 

Vi lever altså i en samtid som er preget av statens krav til orden og balanse og opplysningstidens tro på at fornuften – tross alt – dominerer menneskets sinn. Likevel hevder essayist og forfatter Pankaj Mishra i sin nye bok «The age of anger» (2017) at vår tid som helhet faktisk først og fremst karakteriseres av vrede, eller harme, og at dette slett ikke bare finnes hos den – relativt isolerte – «sinte hvite mannen».

Mishra peker på flere konkrete tegn i samtiden, som Trumps valgkampanje og harmen som, slik flere hevder, til slutt fikk ham valgt som president, sammen med raseriet som ligger til grunn for den massive støtten til Putin i Russland, valgene av «sterke menn» i ledende posisjoner i India og på Filipinene, brexit, terrorisme og mot-terrorisme, samt kriger i Ukraina og Midtøsten.

Og, som om ikke det var nok, er hatretorikken mot innvandrere og minoriteter blitt nærmest dagligdags stoff både i offentligheten og på sosiale medier, med radikale stemmer som stadig får flere følgere, og med steile fronter basert på etnisitet, klasse eller kjønn.

Primitiv villskap versus personlig lykke. Så hva i alle dager har skjedd? Pankaj Mishra peker først og fremst på den globale markedsøkonomien som det store problemet, og særlig fordi denne baserer seg på et feilaktig menneskesyn. For det første legger den til grunn at mennesket er et kalkulerende subjekt hvis naturlige drifter og instinkter er formet av to prinsipper, nemlig å søke lykke og unngå smerte (homo economicus). Men da unnlater man å anerkjenne andre – og mer grunnleggende – faktorer i et menneskesinn, som behovet for ære, verdighet, stabilitet og trygghet.

For det andre mener Mishra at modernitetens samfunnsprosjekt stadig glemmer å ta høyde for ufornuftens makt. Et godt eksempel her er Tysklands ekspansjonspolitikk på 1900-tallet, som fant sted i en tid hvor økonomisk ulikhet, mistro til politikere og generell angst for fremtiden førte massene i retning av radikale alternative ideologier. Og Mishra er ikke den første som peker på likhetstrekkene mellom tidlig 1900-tall og dagens Europa – med særlig vekt på det Hannah Arendt i sin tid beskrev som en «intens økning i gjensidig hat og en universell irritabilitet fra alle og mot alle andre».

Mishra er ikke den første som peker på likhetstrekkene mellom tidlig 1900-tall og dagens Europa – med særlig vekt på det Hannah Arendt i sin tid beskrev som en «intens økning i gjensidig hat og en universell irritabilitet fra alle og mot alle andre».

Det er med andre ord farlig å overse menneskets primitive instinkter og emosjoner, noe Sigmund Freud for øvrig advarte mot i «The Future of an Illusion» (1927), hvor han beskrev det rasjonelle intellektet som et «leketøy for impulsene og følelsene» og beskrev kultur som en idé som er presset på en motvillig majoritet av en minoritet som har skaffet seg et eierforhold til instrumentene for makt og tvang.

Ifølge Mishra er det denne kampen mellom majoriteten og minoriteten som uhindret har fått lov til å pågå, og som i vår tid har generert en type vrede hos dem som mener at de ikke har fått det de fortjener. Det er denne typen raseri som filmer som «Taxi driver» og «Gran Torino» knytter opp til den «sinte hvite mannen», og som i noen kretser omtales som ressentiment. Dette begrepet ble brukt av Nietzsche for å betegne følelser av forbitrelse, hat og sinne hos mennesker som hverken har mot eller evner til å frigjøre seg selv og skape sitt eget liv, og som dermed bærer på en irrasjonell antipati mot andre individer og grupper.

På 1900-tallet utviklet den tyske sosiologen Max Scheler videre en systematisk teori om ressentiment som et moderne fenomen som er innbakt i alle samfunn hvor en formell sosial likhet mellom individer eksisterer side om side med enorme forskjeller i makt, utdanning, status og eiendomsrett. Og i en tid med global kommersialisme finnes slike ulikheter over alt, samtidig som vi gjentar den gamle løgnen om sosial likhet.

Krenkelse i kommentarfeltet. Interessant nok er sinnet og ressentimentet som finnes i samfunnet, kanskje aller mest synlig på sosiale medier, som utgjør en arena hvor mennesker som ellers er anstendige og høflige, gjerne lar harmen – og krenkelsen – blomstre. Dette er et fenomen som i stadig større grad synes å karakterisere Twitter og Facebook, og i et intervju publisert på nettstedet vox.com karakteriserte professor i sosialpsykologi Jonathan Haidt nylig temperaturen på sosiale medier som er et av de store problemene i vår tid. Så lenge vi alle er fanget i en konstant strøm av voldsomt raseri over overtramp fra den andre siden, påpeker Haidt, er det nesten umulig å lage et miljø basert på tillit og samarbeid. Han legger til at han håper fremtidige generasjoner vil lære å oppføre seg mer ansvarlig, og på en eller annen måte makte å kommunisere uten konstant å demonisere den andre siden. 

Professor i sosialpsykologi Jonathan Haidt anser temperaturen på sosiale medier som et av de store problemene i vår tid. Så lenge vi alle er fanget i en konstant strøm av voldsomt raseri over overtramp fra den andre siden, påpeker Haidt, er det nesten umulig å lage et miljø basert på tillit og samarbeid.

For sinne er en følelse som bare får lov til å utfolde seg dersom man nekter å ta innover seg realiteten av og kompleksiteten til det andre mennesket man samhandler med, noe også filosof Martha Nussbaum peker på i sin bok «Anger and forgiveness: Resentment, generosity, and justice» (2016). For å forklare vår egen tids vrede snakker Nussbaum blant annet om problemet med «midtplanet», som beskriver samhandlingen med mennesker vi ikke kjenner godt eller har etablert et ordentlig forhold til.

Dette «midtplanet», sier Nussbaum, som blant annet inkluderer kontakt med fremmede, kolleger, sjefer og bekjente, er særlig utsatt for sinne, fordi det tilsynelatende er fullt av uhøflighet og handlinger som kan fremstå som egoistiske, som for eksempel når en kollega forsyner seg med den siste koppen med kaffe uten å sette på ny kanne, eller når en politiker uttaler noe som noen finner krenkende.

«Midtplanet», som blant annet inkluderer kontakt med fremmede, kolleger, sjefer og bekjente, er særlig utsatt for sinne, fordi det tilsynelatende er fullt av uhøflighet og handlinger som kan fremstå som egoistiske.

For i motsetning til «intimplanet», som er fundert på et grunnlag av kjærlighet og tillit, er dette planet overfladisk og tilfeldig, noe som gjør at handlinger som ellers ville blitt tilgitt, her blir grobunn for sinne og antipati – særlig i et samfunn som preges av ressentiment.

Dermed må man også kunne anta at «midtplanet» delvis forklarer sinnet på sosiale medier, som er blitt en sone som i stor grad fungerer til å bygge opp et ødeleggende skille mellom «oss» – eventuelt «meg» – og «dem», og dermed bidrar til at vi i stadig større grad mister forståelsen av hvordan et rettferdig samfunn og en inkluderende fremtid skal ser ut.

Løsninger, anyone? Men hva skal vi gjøre?

Hverken Mishra, Haidt eller Nussbaum har noen klare strategier. Faktisk konkluderer både Haidt og Mishra heller med rett og slett å konstatere at vi befinner oss i en krise, ettersom de dominerende forståelsesmodellene og kategoriene vi opererer med, synes å være uegnet til å forklare denne eksplosjonen av tøylesløst raseri.

Nussbaum påpeker på sin side at om vi skal bestå som intelligente vesener og et levedyktig samfunn, må vi øve oss i å la sinne være en overgangsfølelse, som ganske umiddelbart kanaliseres inn i andre former for emosjonelt arbeid. Dermed er Nussbaum på linje med tidligere nevnte stoikere, som mente at vi bør jobbe for å sette for eksempel tilgivelse foran sinne og vold. Eller at man rett og slett teller til ti – både på et individuelt og kollektivt plan.

Det finnes med andre ord ingen enkle løsninger.

Det som imidlertid fremstår som nødvendig, er å bevisstgjøre, slik at vi ikke forholder oss til denne verdens vrede med tomt blikk og døve ører. For det er en evig sannhet at evmenidene alltid har i seg potensial til nok en gang å bli ville og blodtørstige erinnyener, uansett hvor langt vi tror vi har utviklet oss i fornuftens tegn.

Og det vil vi rett og slett ikke.