Bygninger som kunstform. «Er det én ting jeg vet jeg ikke gjorde feil, så er det Louvre», uttalte Ieoh Ming Pei, som døde i mai 2019, 102 år gammel. Hans berømte pyramide i glass og metall, som utgjør hovedinngangen til verdens største kunstmuseum, sto ferdig i 1989. I dag er den synonymt med Louvre på linje med Leonardo da Vincis «Mona Lisa».

Oppdraget fikk den kinesiskfødte amerikanske arkitekten av Frankrikes daværende president François Mitterrand, som ville utvide og modernisere museet. Valget falt kanskje på Pei fordi han i 1983 hadde vunnet Pritzker-prisen, som går for å være den største internasjonale anerkjennelsen en arkitekt kan få.

Da pyramiden ble oppført, var den likevel svært kontroversiell, både kulturelt og politisk. Tilbakemeldingene var brutale: Den ble omtalt blant annet som en «arkitektonisk spøk» og en «anakronistisk forstyrrelse av egyptisk dødssymbolikk». Men både pyramiden, og skyskraperen Bank of China Tower i Hongkong som sto ferdig samme år, er i dag svært populære. 

På CV-en sin hadde Pei en rekke bygg som Pritzker-juryen la sin elsk på, som Mile High Center i Denver (1954), østbygget til National Gallery of Art i Washington D.C. (1978), John F. Kennedy-biblioteket i Boston (1979) og vestfløyen på Boston Museum of Fine Arts (1981). «Ieoh Ming Pei har gitt dette århundret noen av dets vakreste interiørrom og utvendige former. Betydningen av hans arbeid går langt utover seg selv: for han har alltid vært opptatt av omgivelsene bygningene hans vil reises i (...) Hans arbeid i løpet av de siste 40 årene består ikke bare av storbygg til industri, myndigheter og kultur, men også noen av de beste moderat- og lavinntektshusene. Gjennom sine evner har han løftet materialbruk til kunst», lød deler av juryens begrunnelse.  

Atriuminspirasjon. I 1960-årene, på en tid da store hoteller var litt utdaterte i stilen, ønsket arkitekt John Portman fra Atlanta å lage en ny type hotell som ga en «indre eksplosjon». Med en atriumløsning ville gjestene få følelsen av å ha et vindfang, med utsikt over et sentralt område. Portman hadde fått nei til ideen sin flere steder, ettersom få eiere ville la så mye av et hotell være luft i stedet for gjesterom. Så kom motelleier Jack Pritzker og sikret seg John Portmans design i oppføringen av det ikoniske hotellet Hyatt Regency Atlanta, som åpnet i 1967.

Pritzker-familien, eiere av den multinasjonale hotellkjeden Hyatt, opplevde stor suksess med atriet, som ble deres varemerke verden rundt. De fikk også oppmerksomhet for Polaris, den roterende skålformede restauranten på toppen av hotellet, med sin postkortvennlige utsikt fra 22. etasje.

I 1978 ble Jack Pritzkers nevø Jay og hans kone Cindy Pritzker kontaktet angående støtte til en eventuell hederspris for nålevende arkitekter, og var ikke vonde å be. Ekteparet mente at en slik pris ville stimulere publikum til i større grad å verdsette bygninger, men også tilføre kreativitet innenfor arkitekturen.

«Som innfødte chicagoanere, er det ikke overraskende at familien vår var arkitekturen bevisst. Vi bodde på skyskrapernes fødested, en by full av bygninger designet av arkitektlegender som Louis Sullivan, Frank Lloyd Wright, Miles van der Rohe, og mange andre», skriver deres sønn Tom Pritzker, formann i Hyatt Foundations, om prisens opprinnelse på organisasjonens nettsider. Videre hevder han: «Det ble umiddelbart tydelig at dette designet hadde en uttalt effekt på humøret til gjestene våre og holdningen til våre ansatte. Arbeidet med å designe og bygge hoteller gjorde oss bevisste på den påvirkningen arkitektur har på menneskelig adferd.»  

Pritzker-prisen ble presentert som et supplement til nobelprisene, og har langt på vei fungert som dette, med den prestisjen det innebærer. Prisvinneren får 100 000 dollar, i tillegg til et sertifikat og en bronsemedaljong basert på designet til Chicago-arkitekt og «skyskrapernes far» Louis Sullivan (1856–1924) – kanskje best kjent for å ha inspirert modernistene etter seg, og for utsagnet «form følger funksjon».

Seremonien foregår på et sted med stor arkitektonisk betydning, eksempelvis et kjent museum, og prisvinneren holder en tale.

Nordisk glans. Sverre Fehn fra Kongsberg er den eneste nordmannen som har vunnet prisen siden utdelingen startet i 1979. Denne vant han i 1997. Ett av hans hovedverk er den nordiske paviljongen i Giardiniparken i Venezia (1962), tilhørende den prestisjetunge biennalen i Venezia, som umiddelbart gjorde ham internasjonalt anerkjent. Paviljongen, som Norge deler med Sverige og Finland, består av et lavt og rektangulært rom på 446 kvadratmeter, bygget i glass og betong, med trær som vokser gjennom taket. At trærne skulle bevares, var en av Fehns betingelser. «Oppsiktsvekkende enkelthet, uten for mange arkitektoniske overtoner», var omtalen forslaget hans fikk. Utstillingshallen har lysinnslipp ovenfra gjennom betonglameller, og veggene/glasskyvedørene kan åpnes ut mot parken. Fehn ble bejublet for å ha lest parken på en poetisk måte, visket ut skillet mellom ute og inne og for å ha skapt en nordisk atmosfære.

Fem år senere begynte han arbeidet med Storhamarlåven på Domkirkeodden i Hamar, en del av Hedmark fylkesmuseum (nå Anno museum). Gamle murer fra middelalderens bispegård hadde senere blitt innlemmet i Storhamar gård, og stedet hadde allerede en lang gjenbrukshistorie. Her har Fehn brukt betong, limtre og glass som både rammer inn og kontrasterer de gamle elementene. Betongramper går over ruinene og utgravingene, og skaper en slags tidsreise der man kommer nært på.

Fehn jobbet med Domkirkeodden i flere etapper, frem til de siste delene i borggården sto ferdig i 2005. Ved flere anledninger er museet blitt kåret til verdens vakreste, og dermed havnet i storfint selskap med museer som Guggenheim i Bilbao og Eremitasjen i St. Petersburg. I 1991 sto han bak tegningene til Norsk bremuseum ved foten av Nigardsbreen i bygda Fjærland i Sogndal kommune, med kantede former inspirert av de omkringliggende fjellene og breene. For ham var det en uunngåelig konfrontasjon mellom naturen og det menneskeskapte, som måtte tas hensyn til i arkitekturen.

Fehn har uttalt at han er påvirket av det antimonumentale hos den sveitsiskfødte franske modernistpioneren Le Corbusier (1887–1965), så vel som funksjonalismen i små landsbyer i Nord-Afrika. I sitt biografiavsnitt hos Pritzker siteres Fehn: «Jeg trodde alltid at jeg løp av sted fra tradisjonell norsk arkitektur, men skjønte snart at jeg opererte innenfor denne konteksten. Hvordan jeg tolker beliggenheten til et prosjekt, lyset og bygningsmaterialene, står i sterk relasjon til mine røtter.»

I sitt essay i forbindelse med prisutdelingen skrev The Wall Street Journals kjente (og nå avdøde) arkitekturkritiker Ada Louise Huxtable: «Fehns stil, så uaffektert, så jordnær, er også et paradoks – disse villedende enkle utformingene som maskerer en innfødt naturalisme er en erfaren og sofistikert syntese av mange påvirkninger.»

Sofistikert syntese. Utenom Fehn har det bare vært én annen nordisk vinner, danske Jørn Utzon i 2003. Utzon (1918–2008) er først og fremst kjent for operahuset i Sydney, som ikke bare er blitt et australsk signaturbygg, men også en av verdens mest kjente arkitekturperler. Faren var skipsingeniør, og som liten tilbrakte Jørn Utzon mye tid på skipsverksteder. Operahusets runde skjellseksjoner kan minne om seilskip, som også harmonerer godt med byggets beliggenhet med sjø på tre sider. Referansepunktet hans var Kronborg slott ved havnen i Helsingør.

Utzon vant konkurransen om operahuset i 1957, og to år senere begynte oppføringen. Han skapte en fasade som ikke er lik fra noen av sidene, og som har organiske former blandet med plattforminspirasjon. Da dronning Elizabeth II offisielt åpnet operaen i 1973, var det imidlertid etter fullføring av andre arkitekter. Grunnet uoverensstemmelser med myndighetene i delstaten New South Wales hadde Utzon forlatt prosjektet i 1966, og hans ideer for interiøret måtte utgå. Operahuset regnes som et av de største arkitektoniske verkene i det 20. århundret, og ble oppført på Unescos verdensarvliste i 2007, i tillegg til å være innlemmet i Danmarks kulturkanon.

Da 88 år gamle Arata Izosaki fra Japan fikk Pritzker-prisen i fjor, fremhevet man hans bevegelser mellom øst og vest, både når det gjaldt oppdragsgivere og inspirasjon, i tillegg til hans støtte til yngre japanske arkitekter.

De siste årene har prisen gått til både legender (som indiske Balkrishna Doshi i 2018) og sosiale innovatører (som chilenske Alejandro Aravena i 2016).

Alle har de gjort et arbeid i tråd med de fundamentale prinsippene til den romerske arkitekten Vitruvius, gravert på Pritzker-medaljongen: 

firmitas, utilitas, venustas

(varighet, nytte, skjønnhet).