En bølge av tilbehør. Under Oscar-utdelingen i februar glitret artist Aurora Aksnes med en ekte Art Deco-hårbøyle fra 1920-tallet og fikk skryt av internasjonal motepresse.

Hårbøylen ligner en kokosjnik, et tradisjonelt russisk hodeplagg, aktualisert gjennom Chanels nye smykkekolleksjon «Le Paris Russe de Chanel», som utforsker Russland gjennom Coco Chanels øyne. Britenes prinsesse Eugenie bidro til å gjøre slik hodepynt «hot» da hun bar en tiara i kokosjnik-stil i bryllupet sitt i 2018.

– For tiden ser vi en bølge av all slags tilbehør i trendbildet; store krager og skuldre, opphøyde hårbøyler, gjerne med mønster og perlepynt, eller perler direkte «innvevd» i håret, samt hatter, turbaner og svevende sjal, sier Sølvi Strifeldt, prisvinnende make-up-artist og foreleser om trender på Imageakademiet i Oslo. Hun mener en turban fremhever ansiktet og de feminine ansiktstrekkene, og får den som bærer den, til å fremstå gudinneaktig, intet mindre.

Ønske om balanse. – Mange av moteverdenens mest populære modeller uttrykker i dag en mottrend til det etablerte gjennom fregner, albinisme, utstående ører eller ved at de viser frem kroppshår, sier Strifeldt.

Disse motemanifestasjonene er uttrykk for et statement. Og turbanen fungerer ifølge Strifeldt som et slikt statement, fordi den skaper ro rundt et ansikt slik at ansiktet kommer til sin rett, uten forstyrrelser fra flagrende hår eller et «rotete» utseende. Men statement kan være både opprørsk og stabiliserende, litt slik som Art Deco; asymmetrisk eller symmetrisk.

– I dag ser man igjen skarpere politiske skillelinjer og spenninger mellom miljø og industri og mellom forbruk og gjenbruk. Resultatet blir en kontrastfylt, «minimalistisk maksimalisme». En streng, kantet geometri vil bidra til orden i en uoversiktlig verden, sier Strifeldt.

Trender følges både bevisst og ubevisst, og de fleste påvirkes av samtiden og omgivelsene. Når designere sender modeller ned catwalken med store skuldre eller turbaner, er det angivelig uttrykk for bevisst refleksjon. De formidler blant annet det moderne menneskets uro i tidsfortellingen det befinner seg i. Ifølge trendforskere kan turbanens mektige uttrykk bunne i en avmektighet og et ønske om å ta tilbake makten over egen hverdag.

Trender, massepsykologiske uttrykk for tidsånd, oppstår på tvers av kunst, mote og interiør. At politikk også preger motebildet, er heller ikke nytt.

– Nå gjenspeiler angivelig en slik endring i tidsånden seg i elementer fra Art Deco, slik som på 1920-tallet. Den gang ble den frie og organiske Art Noveau-stilen erstattet av strenge og industrialiserte Art Deco, et signal om behovet for politisk orden eller protest mot strenge regimer og frihetsberøvelse, sier Strifeldt.

Ut av Faraos grav. Å sette en turban over hverdagshåret, kan være en måte å samle tankene på og fjerne seg fra ytre støy. At håret blir usynlig, fremmer dessuten den kjønnsnøytrale trenden, som i den opprinnelige religiøse bruken. Det er sikhismen som først og fremst forbindes med turban, et religionssamfunn stiftet i Punjab i India.

– Som med alt i sikhismen, er også bruk av turban likestilt. Derfor bærer både kvinner og menn turban, forteller Sumeet Singh som startet den årlige Turbandagen i Oslo, som markerte tiårsjubileum i fjor. Denne dagen får alle som vil, muligheten til å prøve en turban. 

Turbanen ble introdusert i vestlig motekultur allerede på tidlig 1400-tall og var i bruk gjennom hele 1500-tallet, men hodeplagget «tok av» i motebildet først på 1920-tallet.

Frilans drakthistoriker Janne H. Arnesen skiller mellom den kulturelle turbanen og mote-turbanen. Mens den første er forankret i kultur og religion og gjerne knyttes og formes på hodet, er motevarianten en hatt eller lue som ser ut som en turban. I Vesten har den heller ikke vært et moteplagg for menn.

Kanskje var det i 1922, i forbindelse med arkeolog Howard Carters oppdagelse av graven til den egyptiske faraoen Tut-ankh-Amon, at turbanen gjenoppsto som moteuttrykk. Gjenstandene i grav-funnet var sensasjonelle og førte til en egyptisk oppvåkning verden over som påvirket både mote og arkitektur. Det foregikk mange utgravninger på denne tiden og gjorde verden spesielt oppmerksom på gamle kulturer ved Middelhavet, Egypt og Midtøsten.

Frihetslengsel. Det var den franske klesdesigneren Paul Poiret som introduserte «cloche», den karakteristiske bøttehatten – og dens mer eksotiske tvilling, turbanen. – Poiret hadde i likhet med mange av datidens kunstnere en sterk dragning mot alt østlig og eksotisk – haremsbukser, store persiske mønstre, fjær, fløyel og fasonger det var lett å bevege seg i, sier kunst- og motekulturhistoriker Ragnhild Brochmann som skriver under vignetten «Estetikeren» i Morgenbladet.

– Da Poiret rundt første verdenskrig satte turbanen på kartet, ble den klar for mainstream i mellomkrigsårene. Frihetstrangen gjorde slutt på ankellange skjørt og hemmende korsetter, og moteriktige kvinner klippet håret bob-kort.

– Turbanen ble en perfekt følgesvenn som fremhevet spissene på det kortklipte håret til den nye kvinnen. På 1920- og 30-tallet hadde denne nye, frigjorte kvinnen et nært forhold til turbanen som fasjonabelt hodeprydsalternativ, sier Brochmann.

Kvinnelig stemmerett ble innført i de fleste demokratiske land i 1920-årene. 100 år etter, post #MeToo, krever kvinner igjen å bli hørt. 

Filmindustri og kongelighet. – Turbanens popularitet fulgte naturlig nok også av at den nye typen filmstjerner spredde moten på bred front via filmlerretet. Både Marlene Dietrich, Ava Gardner og Greta Garbo viste frem ulike elegante varianter, gjerne med en maharajalignende brosje som frontdekor, sier Brochmann.

Hun tror at den tekniske skjønnhetsindustrien som filmstjernene brakte med seg, kan ha gitt turbanen rykte som en slags effektiv ansiktsløfter. De som har pakket håret i et håndkle etter en dusj, har registrert hvordan turbanformen bidrar til å gi ansiktet en kledelig strekk oppover og bakover i protest mot tyngdekraften.

Ifølge drakthistoriker Janne H. Arnesen gjorde dronning Maud, som det stilikonet hun var, denne moten til sin egen. Da den britiske prinsessen kom til Norge i 1905, ble hennes stil raskt adoptert i motebildet og ofte kommentert i pressen. At dronningen ble avbildet med moteturban på offisielle pressebilder i 1921 og 1924, bidro sterkt til å spre stilen, samt gjøre den eksklusiv.

Den religiøse turbanen har også kongelige røtter. Singh forteller at turbanen i gamle India fungerte som en krone, kun forbeholdt de kongelige eller eliten. Da den senere i stedet ble fast del av sikhenes identitet, var det fordi man mente at det ikke kun var de høyeste kastene, men individet – med «kongelige» verdier som solidaritet, rettferdighet og likeverd – som skulle bære en slik krone. I en hvilken som helst folkemengde skal man derfor kunne gjenkjenne en sikh ved turbanen, og vite at personen vil hjelpe der det trengs. Turbanen ble dermed folkeliggjort til å handle om verdier, og ikke rikdom.

Art Deco er tilbake. Art Deco avløste i sin tid Jugendstil – Art Nouveau – som stort sett besto av organiske, dekorative ornamenter. Begge stilartene er nå tilbake i en blandet stil der Art Deco står sterkest, slik designmessen Ambiente Frankfurt i februar tydelig viste.

Gjennom Art Deco ble det kompliserte forenklet. Moteprodukter, møbler og inventar ble mer strømlinjeformet, og oste av større luksus samtidig med å være både kjønnsnøytralt og funksjonelt.

Art Deco tok navnet sitt fra Verdensutstillingen i Paris i 1925, der franske luksusvarer ble utstilt for å forsikre verden om at Paris fortsatt var verdens stilsentrum. Til USA kom stilen – og turbanen – i tiden rundt Wall Street-krakket, sammenbruddet på New Yorks børser, toppet med «den svarte tirsdagen», 29. oktober 1929.

Tiden får vise om turbanens comeback på catwalken under Paris Fashion Week høsten 2019 er et varsel om en ny finanskrise. Sikkert er det i hvert fall at gull, dyremønstre, svart og turbaner i flettet bånd er in. Mote-husene Celine og Yves Saint Laurent er blant dem som har turbanen sentralt plassert i sine vår- og sommerkolleksjoner for 2020.

Redder dagen. Hege Eldholm, som står bak firmaet Turbanlove, håndlager turban på bestilling. Hun er henrykt over hodeplaggets fornyede aktualitet.

– Turbanen er prikken over i-en. Nordmenn er flinke til å kle seg, men ikke like gode på å fullføre stilen, mener Eldholm.

Som småbarnsmor for tvillinger, har flyvert-innen fra Sandnes kjent på følelsen av mang en «bad hairday». Da hun fant ut at turbanen kan redde dagen, gjorde hun samtidig turbansying til en bigeskjeft. Sygleden ble vekket under graviditeten, og etter at barna kom til verden, oppdaget hun at samme hodepryd kunne bæres i sandkassen så vel som i teateret om kvelden. Hun fikk skryt begge steder, og etter hvert fulgte bestillinger fra venner og kjente. 

I dag gleder Eldholm seg stort over at turban også er til hjelp for syke som av ulike grunner har mistet håret. Lisa Marie Torgalsbøen Stein (40) fra Lørenskog er turban-kunde. I fjor fikk hun livmorhalskreft, og etter cellegift og hårtap hadde hun behov for å føle seg fin og feminin.

– Jeg har prøvd flere kjempefine parykker, men noe skurrer; øynene og ansiktet som møter meg i speilet smiler ikke, det ser fremmed og annerledes ut. Jeg er ikke glad. Men turban gir liv til et ellers hårløst hode, og jeg føler meg komplett. Den blir som en forlengelse av femininiteten for meg i tiden uten hår, sier Torgalsbøen Stein.

Har ikke monopol. Turbanen har pendlet mellom mote og religion gjennom århundrene, men har ikke ført til noen konflikt om eierskap eller oppfatninger om kulturell tilegnelse.

– Sikher har ikke noe monopol på turbanen, sier turbandag-grunnlegger Sumeet Singh.

Arrangementet i Spikersuppa 18. april ble avlyst på grunn av koronapandemien og erstattet av en webfest, og han oppfordrer alle til å følge med på turbandagen.no for neste turbandag.

– Grunner til å bruke turban kan være av praktisk, kulturell eller religiøs art. Uansett bruk, betyr turbanen noe spesielt for dem som ikler seg den. Jeg tenker at det handler om å respektere hverandres identitet, sier Singh.

– Visjonen er å gjøre Norge til verdens beste land å være annerledes i.