En god venn av meg fikk slengt dette spørsmålet etter seg på vei ut fra toalettet på en bar på Oslo vest. Spørsmålsstilleren var en hvitbukset mann midt i trettiårene.
Min venn var egentlig i ferd med å finne frem en flaske med antibac fra lommen. Han kunne unnskyldt seg med dette, men valgte heller konfrontasjon.
«Nei, det skal jeg ikke», svarte han i et trassig toneleie.
«Okei, kompis, så du vil at jeg skal fortelle til hele baren her hva slags urenslig fyr du er, da», spurte vestkantmannen tilbake.
«Det synes jeg du skal gjøre».
Fuck you-skulptur
Trass defineres gjerne som en fiendtlig handling som gir negative konsekvenser også for den utøvende part. Der en altruistisk person ofrer seg for å hjelpe en annen, vil en trassig person påføre seg selv et tap dersom det fører til at noen andre da vil tape enda mer.
Som i det østeuropeiske folkesagnet om en mann som kan få ett ønske innfridd av ånden i lampen, men kun på én betingelse: At naboen som han hater, får det dobbelte. Mannen svarer: Da vil jeg at du skal ta fra meg ett øye.
I den virkelige verden har vi trasne Ted Pelkey fra Westford i Vermont. Byens bygningsråd hadde i årevis nektet ham å oppføre en garasje. Pelkey mente de hadde noe personlig mot ham. Da han så oppdaget at det ikke var behov for å søke om å sette opp kunstverk på egen eiendom, fikk han en idé. Han brukte fire tusen dollar på å få en motorsagskulptør til å skjære ut en gigantisk hånd av tre plassert på en høy påle. Den viser langfingeren og kan sees fra byen døgnet rundt ettersom den er flombelyst.
Klar tale Da en mann i Vermont fant ut at ingen kunne nekte ham å sette opp kunstverk på egen eiendom, laget han en skulptur med klar beskjed om hva han syntes om hjembyens bygningsråd, som nektet ham å sette opp en garasje.
Andre bygger såkalte trass-hus. Dette er bygninger som er blitt reist for å irritere naboer, for eksempel ved å sperre for utsikt.
Problemet er tydeligvis stort nok til at det finnes egne begreper og lover mot slikt i amerikansk eiendomsrett. Det er forbudt å sette opp såkalte «trass-gjerder», i form av hekker, busker eller reisverk, som skygger for naboen.
Trass-hus Det eksentriske bygget i Alameda i California hindrer effektivt enhver utsikt for huset bak. Foto: A Very Large Gesture
Trump-trass
Innen psykologien var trass lenge oversett som forskningsobjekt. Men i 2014 bestemte en gruppe forskere seg for å lage en trass-skala. Rundt 1200 voksne deltagere ble bedt om å si hvor mye de var enige i utsagn som «dersom en nabo klager på at hagen min er stygg å se på, vil jeg gjøre den enda litt styggere». Resultatene antydet at menn er mer trassige enn kvinner, og trass ble videre linket til personlighetstrekk som aggressivitet, narsissisme, psykopati og machiavellisme.
I et nylig intervju med avisen The Guardian hevdet psykiatriprofessor Simon McCarthy-Jones at en god del amerikanere stemte på Donald Trump i 2016, ikke fordi de ville at han skulle styre landet, men for å skade Hillary Clinton. Men trass, påpekte professoren, kan faktisk også bidra til en bedre verden. I boken «Spite – The Upside of Your Dark Side» (2021) viser McCarthy-Jones hvordan trassig oppførsel på sikt kan føre til et mer ærlig og rettferdig samfunn. Han trekker frem regimekritikk i autoritære land som en form for positiv trass. Kritikerne risikerer ofte noe selv – i form av tapte inntekter, fengselsstraff og det som verre er – men i lengden påfører de forhåpentlig den sittende diktator et langt større tap.
Klassisk norsk trass Scenen fra Fleksnes-sketsjen der hverken han eller sjåføren i en møtende bil på en smal vei vil rygge for å slippe frem den andre.
30 prosent er trassige
Når folk blir spurt i spørreundersøkelser hvorvidt de driver med trass, vil som regel kun 5–10 prosent svare ja. Men mange lyver om dette. Det blir tydelig i såkalte ultimatum-spill forskere benytter seg av. Dette er pengespill som foregår i par, og over flere runder, hvor del-tager én får bestemme hvordan premien skal deles mellom seg selv og deltager to.
Førstnevnte kan for eksempel ta 90 prosent selv, eller dele summen likt. Dersom deltager to ikke synes tilbudet er rettferdig, kan vedkommende si nei takk, og dermed mottar ingen av dem noe som helst. Minst en tredjedel av oss er rede til å bruke trass mot dem som fordeler urettferdig, selv om vi faktisk taper på det selv.
To filosofer har satt opp en datamodell for å teoretisere dette. De mener å se tegn til at rettferdig fordeling i slike situasjoner i stor grad er et resultat av at deltager én frykter å bli møtt med trass, og dermed stå igjen uten gevinst. Dersom trusselen om trass er til stede i et samfunn, så vil dette kunne ha en korrigerende effekt på sikt, lyder teorien.
*
«Alle sammen, her har dere en fyr som ikke vasker seg på hendene etter å ha tisset!»
Det ble stille i lokalet.
Min venn tok frem antibac-flasken, og på demonstrativt vis begynte han å vaske hendene sine. Vestkantmannen var blitt lurt i en felle og hisset seg kraftig opp. Vaktene kom til.
«Gutter, jeg er på date, jeg skal være rolig nå, jeg lover», var det siste han sa før han ble eskortert ut. Han kommer neppe til å legge seg opp i andres saker i det offentlige rom igjen.
Oslo kan dermed antas å ha blitt en bitte litt hyggeligere by å bo i som følge av at min venn nektet å vaske seg på hendene.
Kilder: Artikkelen Spite is Good, Spite Works (The New York Times), artikkelen Is it ever good to be spiteful? (The Guardian), forskningsartiklene The evolution of fairness through spite (Forber/Smead, 2014), og The Psychology of Spite and The Measurement of Spitefulness (Marcus m. flere, 2014), dokumentaren A Very Large Gesture (Garret Harkawik).