Superhelter og andre helter. Hva er egentlig en superhelt? Jo, en superhelt er oftest en hvit mann fra middelklassen som besitter et særlig talent som videre brukes til å bekjempe ondskap. Noen ganger er dette talentet medfødt, mens det i andre tilfeller har oppstått fordi helten er blitt utsatt for en slags kjemisk påvirkning. Gode eksempler her er Supermann eller Spiderman. Det finnes også eksempler på superhelter hvis superkraft er at de er særlig smarte, oppfinnsomme og gjør god bruk av teknologi, som Iron Man eller Batman, samt superhelter som befinner seg i en etisk gråsone, som Deadpool eller Loke.

På mange måter henter superheltfortellingen sine aner fra de episke diktene, hvor vi presenteres med en aristokratisk helt som er mye bedre enn oss andre, og som bruker all sin tid og energi på å redde folk og fe og sørge for at rettferdigheten seirer. Det er den samme heltetørsten som også har gjort at fortellinger om Robin Hood og Den røde pimpernell fortsetter å leve. Slike helter fungerer til å gi et sekulært samfunn troen på at det tross alt finnes noen som passer på oss der ute i den skumle verden.

Samtidig er det også slik at episke heltedikt på et tidspunkt gikk av moten, og ble erstattet av romanen, som slett ikke er interessert i helter, men heller vanlige folk som deg og meg, de som snubler gjennom livet sitt og noen ganger faller og ikke alltid klarer å reise seg opp igjen. Så hva er greia med populariteten til superheltfortellingene? Er vi rett og slett klare til å gjenreise aristokratiets herredømme?

Hitler får en trøkk seksten. På et vis kan det nesten synes sånn, for superhelten er faktisk ofte en prins som kommer fra et annet sted for å redde oss vanlige folk fra overhengende fare. Men dette betyr ikke nødvendigvis at slike fortellinger er verdensfjerne. Faktisk er et av de mest karakteristiske trekkene ved slike fortellinger at de tar opp og problematiserer politiske elementer fra sin egen samtid. Dette har vært en integrert del av fortellingen helt siden lanseringen av superhelttegneserier på slutten av 1930-tallet, som i første nummer av «Captain America Comics» hvor omslaget viser Captain America som bokser til Hitler.

Samtidig var superhelten rimelig konform i sin fremtoning. Fremdeles var det den hvite mannen som stod for trygge amerikanske midtstrømsverdier som representerte verdens eneste håp om å vinne over ondskapen, og alle andre ble stort sett plassert i kategorien «offer». Riktignok dukket det opp en og annen kvinnelig superhelt, som Black Widow og Wonder Woman, og i 1966 skapte Stan Lee og Kack Kirby den første svarte helten i form av Black Panther, men disse var unntakene heller enn regelen. Og dette til tross for at det var mange flere enn hvite menn som leste disse seriene. I et intervju med Comics Journal forteller Kirby at Black Panther kom til nettopp fordi han innså at de hadde mange svarte lesere, men få svarte superhelter.

Wakanda for alltid! Denne dominansen har fortsatt helt frem til i dag. I hvert fall nesten. For en av de superheltfilmene som har hatt aller størst suksess de siste årene, og i slik grad at den sågar ble nominert til Oscar for beste film under årets utdeling, er «Black Panther» (2018), som altså slett ikke har en hvit mann fra middelklassen i hovedrollen.

Med «Black panther» laget regissør Ryan Coogler den mest politiske av alle Marvel-filmene, gjennom å etablere det afrikanske fiktive landet Wakanda som det mektigste (og mest hemmelige) riket i verden. Og filmen tematiserer på tydelig vis de vidtrekkende konsekvensene av slaveriet som institusjon og demonstrerer hvordan det fremdeles påvirker amerikanere.

En annen banebrytende film var regissør Patty Jenkins' «Wonder Woman» (2017), som spilte inn 435 millioner kroner på verdensbasis og ble omtalt som et «mesterverk i undergravende feminisme» i The Guardian.

Mange håpet også at «Captain Marvel» (2019) skulle bli viktig i ytterligere å gi luft under vingene til filmer hvor kvinnelige superhelter får lov til å stå på egen hånd, men denne har fått middelmådig kritikk og ser ikke ut til å være videreføringen mange håpet på.

Derfor må det også være lov til å håpe at også den etterlengtede «Avengers Endgame», som kommer på kino denne måneden, blir en ekte ensemblefilm som tillater at andre perspektiver, andre stemmer og andre ledere får like stor plass og betydning som den hvite mannen. Marvel-sjef Kevin Feige har tross alt uttalt at man nå skal snakke om «helter». Hverken mer eller mindre.

Som seg hør og bør. For samtidig som superheltfortellingene tilbyr virkelighetsflukt, har de altså også den funksjonen at de problematiserer tiden vi lever i og tilbyr håp om at forandring kan være mulig. Superhelten fungerer som motpol til alt det som fremkaller følelser av angst og utrygghet, enten det er snakk om miljøkatastrofer, klimakrise, Brexit eller Donald Trump.

Superhelten manifesterer håpet om at det tross alt finnes krefter som jobber for trygghet, stabilitet, rettferdighet og godhet i en verden som noen ganger kan fremstå som nådeløs og grusomt tilfeldig. Dette er kanskje også en grunn til at superheltfortellingen får såpass stort nedslagsfelt i dag – i en tid hvor farene føles mer overhengende enn på lenge.

Og – ikke minst – er det også sannsynligvis grunnen til at superheltene nå kommer i mer varierte fremtoninger enn tidligere. For det er ikke lenger nødvendigvis slik at vi setter vår lit til den hvite amerikanske middelklassemannen.

Hvis vi skal klare å få orden på de massive problemene vi ser foran oss, må alle være med å trekke i samme retning.

Vi har ikke råd til å miste én eneste god hånd hvis vi skal klare å beseire den onde Thanos.