Hva er en referanse? Innen semantikken skiller man gjerne mellom ordets betydning og det som ordet viser til i omverdenen. Mens for eksempel mann betyr «voksent menneske av hankjønn», vil ordets referanse være alle menn i verden. En referanse blir dermed noe som overgår selve ordet og peker videre utover i kulturen og samfunnet.

På lignende vis fungerer også referanser i litteraturen og kunsten. Referanser kalles i mange sammenhenger også for allusjoner, fra det latinske allusio, som betyr «lek». En allusjon er en del av en tekst som indirekte henviser til en annen tekst, enten dette dreier seg om et litterært verk, en historisk hendelse, en kjent person eller lignende.

Et annet beslektet begrep er intertekstualitet, som ble introdusert av teoretikeren Julia Kristeva, og er en sammenstilling av det latinske inter (mellom) og textus (tekst). Dette begrepet peker ikke på bestemte henvisninger til konkrete tekster, men til alle tenkelige relasjoner mellom litterære tekster, og bunner i vissheten om at enhver tekst til syvende og sist er en mosaikk av sitater. Med andre ord: Ingen tekst er en øy.

Kristeva snakker imidlertid også om intendert intertekstualitet, som ligner mer på allusjonen og innebærer at man går i bevisst dialog med andre tekster, slik for eksempel regissøren Quentin Tarantino er kjent for å gjøre i sin lek med andre filmer så vel som etablerte sjangre. Mens «Django Unchained» (2012) er en stilisert versjon av spaghettiwestern-sjangeren, utgjør «Pulp Fiction» (1994) en komplisert mosaikk av ulike typer sjangre, som kiosklitteratur, hardkokt krim og komedie, samtidig som den også inneholder massevis av tekstreferanser. Den kjente dansescenen til John Travolta i «Pulp Fiction» er for eksempel et nikk til både Jean-Luc Godards film «Bande à part» («Band of outsiders», 1964) og «Saturday Night Fever» (1977). 

Delte tekstrom. Ettersom referansen, eller allusjonen, ikke blir direkte forklart av forfatteren, står og faller effekten av dem på delt kunnskap mellom sender og mottager, i form av at senderen antar at mottager sitter med en viss form for bagasje. Dersom dette ikke er tilfellet, faller referansen flatt til jorden.

Et eksempel på en tekst som inneholder mange og rimelig obskure referanser, er T.S. Eliots lange dikt «The Waste Land» (1922), som er så komplisert at Ezra Pound rådet poeten til å utstyre det med fotnoter. Én komplisert referanse finnes i linjene «The Chair she sat in, like a burnished throne, / Glowed on the marble», som er en ironisk allusjon til Shake-speares beskrivelse av Kleopatras spektakulære trone i sistnevntes stykke «Antony and Cleopatra» (1623): «The barge she sat in, like a burnish'd htrone, /Burn'd on the water».

Slike lærde allusjoner ga brennstoff til kritikere som mente at Eliots tekster var elitistiske og ekskluderende. Og «The Waste Land» er utvilsomt en tekst som krever at man har en omfattende kunnskap til historie, litteratur og religion, om man skal fatte diktets fulle tematiske tyngde. Samtidig er det interessant å merke seg at de mange og intrikate allusjonene også er ment å være en kritisk kommentar til modernitetens forvirrende mangesidighet og kompleksitet. Leseren må ikke nødvendigvis skjønne dem alle, men helst vite at de er der.

De mange og intrikate allusjonene er ment å være en kritisk kommentar til modernitetens forvirrende mangesidighet og kompleksitet. Leseren må ikke nødvendigvis skjønne dem alle, men helst vite at de er der.

Søker gjenkjennelse. Ettersom forfattere flest imidlertid ønsker at mottageren skal oppfatte referansen, er det vanligst å ta i bruk allusjoner som man tror at folk vil gjenkjenne. Etter ungdomsopprøret på sekstitallet er samfunnet i sterkere grad influert av populærkulturen, slik at man i dag ikke har et fullt så tydelig skille mellom høy- og lavkultur som man fant i England på 1920-tallet.

Leken som det antydes til gjennom ordet ’allusjon’, er da også blitt særdeles aktuell i vår egen kultursfære. Animasjonsfilmer, og særlig de som er laget av Pixar, nevnes ofte i denne sammenhengen, og filmer som  «Toy Story» (1995),   Et annet lite eksempel er Pixars «Finding Nemo» (2003), som blant annet alluderer til thrillerklassikeren «The Shining» gjennom frasen «Here’s Johnny!».

Kritikere påpeker ofte at slike allusjoner er rå markedsføring ettersom de kun henvender seg til voksne, og dermed bare fungerer for å få foreldre til å gidde å ta med seg barna på kino. 

Kritikere påpeker ofte at slike allusjoner er rå markedsføring ettersom de kun henvender seg til voksne, og dermed bare fungerer for å få foreldre til å gidde å ta med seg barna på kino. Så kan foreldrene le godt av alle referansene, mens barna sitter og funderer på hva som var så morsomt.

Dette er ikke nødvendigvis veldig problematisk, for vanligvis kan man følge en tekst uten å være avhengig av å forstå alle referansene. Samtidig gir kjennskap til disse utvilsomt en ekstra dimensjon til opplevelsen av teksten.

Et eksempel på det siste er Frode Gryttens «Bikubesong» (1999) som inneholder mange referanser til det britiske kult- bandet The Smiths' musikk. Det er ikke dermed sagt at man må ha inngående kjennskap til denne gruppen for å kunne lese romanen, men dersom man har det, vil teksten utvilsomt utspille seg i et større rom, og man ser flere dimensjoner hos karakterene enn man ellers ville gjort.

Jordan Catalano. Mens Frode Gryttens bruk av allusjoner dermed utvider rommet og dimensjonen teksten utspiller seg i, er de popkulturelle referansene i Pixars filmer mest for en underholdende lek å regne. Noen teoretikere mener likevel at alle allusjoner har en funksjon, ettersom den utstrakte bruken av referanser på film, TV og i litteraturen henger sammen med identitetsbygging og meningssøken i senmoderniteten.

I boken «Modernity and Self-identity» (1991) definerer den britiske sosiologen Anthony Giddens moderniteten som en sammenhengende periode fra og med vestlig industrialisering på 1600-tallet og frem til i dag. To vesentlige trekk ved moderniteten er en svekkelse av institusjoner og tradisjoner og et radikalt fokus på individet. Dette fører til at identitet og personlighet må formes på nye vis, og ifølge Giddens skjer dette ved at man gjennom hele livet lager sammenhengende biografiske fortellinger. Et viktig element i disse fortellingene er nettopp allusjoner og referanser, for ved at en sender og en mottaker knyttes sammen gjennom disse, sikres følelsen av tilhørighet og man får et fellesskap basert på kultur.

Et viktig element i disse fortellingene er nettopp allusjoner og referanser, for ved at en sender og en mottaker knyttes sammen gjennom disse, sikres følelsen av tilhørighet og man får et fellesskap basert på kultur.

Det er slike kulturelle koblinger mellom mennesker som gjør at en bok som Christian Landers «Stuff White People Like: The Definitive Guide to the Unique Taste of Millions» (2008) kunne bli en The New York Times bestselger. I denne boken (og den tilhørende bloggen) peker Lander på 150 markører for gruppen han kaller ’hvite mennesker’, som egentlig refererer til høyt utdannede middelklasse-amerikanere rundt 40. Mange av disse punktene går nettopp på å være i stand til å fange opp visse typer referanser, som for eksempel til regissør Wes Andersons filmer eller til TV-serien «My So-Called Life». Ifølge Lander trenger man bare si «Jordan Catalano» for umiddelbart å bli omfavnet av denne spesifikke, amerikanske kulturelle gruppen som han kaller «hvite mennesker».

Identitetsbygging. Referanser sier altså også noe om hvordan kulturen, og, kanskje enda viktigere, populærkulturen, er med å påvirke både vår egen selvoppfatning og identitetsutvikling. Ordet identitet har sitt opphav i det latinske idem, som betyr «det samme», og ble lenge antatt å referere til aspekter som var mer eller mindre bestandige. Ved modernitetens inntreden, da vi gikk fra å forstå oss selv som del av et fellesskap, til uavhengige enkeltindivider, fikk vi imidlertid også en ny forståelse av hva identitet besto av. Fra å være noe antatt stabilt og varig, ble identitet nå sett på som fragmentert og omskiftelig. Denne forståelsen finner vi for eksempel hos den franske filosofen Jean-Paul Sartre, som mente at mennesket slett ikke har sin essens fra begynnelsen, men utvikler denne etterhvert.

Et beslektet syn finner vi hos Anthony Giddens, som sier at identiteten først og fremst blir til gjennom en dialog med utenomverdenen, ved at vi strukturerer og fortolker våre egne opplevelser og omgivelser. Resultatet er en følelse av et sammenhengende jeg, noe som er nødvendig for at vi skal kunne føle oss trygge. Derfor, sier Giddens, lager vi altså denne fortellingen om oss selv, basert på refleksjon over vår egen bakgrunn, som endres og omformes etterhvert som vi går.

Slik ser vi at språket og fantasien blir viktige hjelpemidler for å bygge en identitet i den kaotiske, kompliserte og fragmenterte virkeligheten som Zygmunt Bauman har referert til som «den flytende moderniteten» («liquid modernity»). Språket og fortellingen hjelper oss til å forstå oss selv og skape sammenheng, og fantasien danner utgangspunktet for erkjennelsen av et jeg.

(Pop)kulturelle referanser er langt fra nok til å skape seg en sammenhengende livsfortelling, men som kulturelle verktøy hjelper de oss til å manøvrere, finne ut hvem vi er, hvor vi er og til å lete frem til likesinnede; folk som nikker gjenkjennende når man nevner Jordan Catalano, eller får tydelig Matrix-angst når man forteller om situasjoner som var så stressende at det føltes som om man måtte «velge mellom en rød og en blå pille». Noen vil vite at den blå pillen representerer selvvalgt uvitenhet og blindhet, mens den røde betyr at man forholder seg til virkeligheten – uansett hvor vond og vanskelig denne fortoner seg.

Folk som tar de samme referansene, er folk vi hører sammen med.