Dype røtter. Det er en kald januarkveld i Kemi, Nord-Finland i 2016. De selvutnevnte natteravnene har i flere måneder vandret rundt på kveldstid. Gruppen består av etnisk finske menn som ønsker å beskytte byens innbyggere mot nyankomne flyktninger på asylmottaket. Da dukker det plutselig opp et tyvetalls klovner. Klovnene rusler videre sammen med de hettekledde soldatene. De tuller og tøyser på klovnevis. På et tidspunkt slår de ring rundt Odins Soldater og synger. De finske klovnene blir stående som et symbolsk innlegg i den flammende europeiske innvandringsdebatten. Og det er ikke første gang i historien at klovnene protesterer.

For mange er klovnen lik skøyemakeren som løper rundt i sagmuggen og spruter vann fra en plastblomst. Men den rødnesede figuren og slapstickhumoren er bare én av mange av klovnens fremtoninger. Skikkelsen har en lang og innfløkt historie og finnes i kulturer over hele verden.

I Europa finner vi den første klovnelignende skikkelsen i den rebelske satyren. Satyrspillene ble populære rundt 500 f.Kr og var et løssluppent og burleskt uttrykk for å ikke følge samfunnets normer. Satyrene snudde opp ned på heroiske greske legender og stilte ertende spørsmål om gudenes verden.

Så med komedieforfatterens far, Aristofanes (448 til 380 f.Kr), ble humoren mer politisk og sekulær. I alle hans lystspill karikerer han fornemme borgere og institusjoner i Athen. Litteraturviteren Andrew Stott bemerker i boken «Comedy» (2014) at «latterliggjøring som vi i dag ville kalt injurierende, var en fundamental del av den greske komedien». Aristofanes så på seg selv som samfunnskritiker og observatør.

Latter er farlig. For samtidens intellektuelle var derimot komedien en lavere form for litteratur. Platon og Aristoteles kritiserte komedien for å være vulgær og ufornuftig. Den var underholdning for folket. Den hadde også politisk slagkraft og kunne hisse opp folket. I «Skyene», fra 423 f.Kr, går den komiske helten Strepsiades i lære hos Sokrates for å lære seg en argumentasjonsteknikk. Hensikten er å kunne diskutere seg fri fra gjelden sin. I stykket gjør Aristofanes så narr av Sokrates at historikere fortsatt drøfter i hvilken grad det bidro til å snu folket mot filosofen. Sokrates ble i 399 f.Kr dømt til døden for å ha ødelagt Atens ungdom.

Den greske komedietradisjonen la grunnlaget for romerske farser. I farsen ble klovnen Manducus en fast rollefigur i sin gjenkjennelige, groteske maske. Farsen ble elsket for sitt vulgære vidd og politiske observasjoner. Men det var ikke alltid trygt å være satireskriver. Keiser Caligula (12–41 e.Kr) ble så sint på en satireskriver at han brant forfatteren levende.

For asketiske munker var latter noe kroppslig og farlig.

Til tross for komediens popularitet blant folket, ble den ikke tatt på alvor av akademia før mye senere. I middelalderen var det fortsatt kun tragedien som ble studert blant Europas skolerte munker. «For asketiske munker var latter noe kroppslig og farlig», skriver Andrew Stott i sitt avsnitt om latter i kristendommen. «Latter vitnet om mangel på selvkontroll og kunne oppfattes som brudd på taushetsløftet», sier han

Nettopp dette er utgangspunktet i Umberto Ecos bok «Rosens Navn» (1980). Historikere har lenge spekulert i om Aristoteles faktisk skrev en lærebok om komedien, som senere gikk tapt. Det fiktive utgangspunktet for Eco er at munkeordenen holder denne komedieteksten skjult for resten av verden. Hos Eco forgiftes de munkene som leser i boken. «Frykten hos Ecos munker er at hvis komedien blir høyere respektert som litteratur, kom samfunnshierarkiet til å velte», skriver Stott.

Hoffnarren som politisk rådmann. Men utenfor klostre og akademiske kretser, tar klovnen form som narr, joker og harlekin. Klovnen kan være gjøgler, akrobat og sanger. Tulling eller visjonær. Klovnen finnes høyt og lavt i samfunnet og underholder både på markedet og på kongens slott. Klovnen er alltid en outsider og antiautoritær.

I Storbritannia ansatte kongefamilien og aristokratiet profesjonelle hoffnarrer. I tillegg til å underholde skulle narren også kritisere hoffet og gjestene. Kritikken rammet ofte typiske menneskelig karaktertrekk som snobberi, latskap og forfengelighet. Dronning Elizabeth 1 (1558–1603) skal ha kritisert en av hoffnarrene sine for å ikke være tilstrekkelig streng mot henne. For narren kunne også ha politisk slagkraft. 

I Shakespeares «Kong Lear» (1605) er det bare hoffnarren som tør å fortelle kongen sannheten. Fordi det ligger i narrens natur å snakke fritt, kan han komme med kritiske observasjoner om dumheten til kongen uten å være redd for følgene. Narren viser seg derfor å være kongens egentlige rådgiver. Og i Polen ble hoffnarren Stańczyk (1480–1560), sett på som en av de mest intelligente menn i landet, og betraktet som en filosof som kunne forutse politiske hendelser.

Joseph Grimaldi var en stor stjerne i tiden og den første klovn til å hvitmale ansiktet og pynte med en stor, rød munn. Den moderne klovnen var født. 

Moderne klovner. Med den italienske commedia dell’arte på 1500-tallet oppstår harlekin-figuren. Harlekin får en lang karrière på teaterscener over hele Europa. Italienskættede Joseph Grimaldi, født i London i 1778, opptrådte i den britiske slapstickversjonen av commedia dell’arte, kalt harlequinade. Grimaldi var en stor stjerne i tiden og den første klovn til å hvitmale ansiktet og pynte med en stor, rød munn. Den moderne klovnen var født. Den mest berømte klovnen verden har opplevd, kom til å videreføre Grimaldis pantomime spill på Londons varietéscener.

Som sin forgjenger Grimaldi, kom også Charlie Chaplin (1889–1977) fra en fattig skuespillerfamilie. Da moren ble innlagt på asylet med psykiske lidelser, ble guttungen Charlie sendt på fattighuset. I en av hans første filmer, «The Kid» (1921), portretterer han fattigdommen og urettferdigheten som minner mye om hans egen barndom i London. Chaplin sluttet aldri å sympatisere med arbeiderklassen. Jo mer berømt han ble, desto mer politiske ble filmene hans.

I de harde trettiårene kjemper han fabrikkarbeiderens sak i filmen «Modern Times» (1936). Og ved utbruddet av annen verdenskrig går han til kraftig satirisk angrep på Hitler, Mussolini og antisemittismen i filmen «Diktatoren» (1940). Sluttscenen i filmen består av en lang tale hvor han ser rett inn i kameraet og oppfordrer menneskeheten til å slutte fred. Filmen er antiautoritær til margen. Den ble i 2012 kåret til en av de beste politiske filmene noensinne av Time Magazine.

Er klovnen truet? I senere år har sirkusunderholdning vært på retur i mange land. University of Sheffield gjorde nylig en studie hvor 250 barn ble rådspurt i forbindelse med pynting av en barneavdeling på et sykehus. Undersøkelsen konkluderte med at barn synes klovnen er «skremmende og uforståelig».

Ryktet har kanskje ikke fått noe hjelp av skumle klovner i populærkulturen som, Jack Nicholsons «The Joker» eller den storrøykende og kyniske «Krusty the Clown» i The Simpsons. Og hamburgerkjeden McDonald’s har tonet ned bruken av maskoten, Ronald McDonald fra sine markedskampanjer. Så betyr det at klovnene nå er på retur? Trolig ikke.

Carl Jung utviklet ideen om at den rebelske klovnetypen «the trickster» er en universell arketyp og et karaktertrekk ved menneskets psyke.

Universell karakter. Klovneskikkelser eksisterte i faraoens Egypt, i keiserens Kina og hos indianerstammer i USA. Klovnen vokser ut fra behovet for en figur i kulturen som ikke følger samfunnets normer. Halvt utenfor og halvt innenfor kan klovnen gjøgle om dyptliggende sider ved tidsånden. Dette universelle ved klovnen ble fanget opp av psykoterapeuten Carl Jung. Han utviklet ideen om at den rebelske klovnetypen «the trickster» er en universell arketyp og et karaktertrekk ved menneskets psyke.

I dag finner vi standupkomikere blant de nye klovnene. Politiske satireprogrammer får høyere seertall enn politiske TV-debatter. Og de finske klovnene har fått over 15 000 likes på Facebook og opprettet en egen divisjon i Norge.

Med eller uten rød nese. Klovnens funksjon består.