Fransk drag mot styrbord.
Den massive flyktningstrømmen til Europa har tilspisset debatten om innvandring, men samtidig gjort den bredere – og innvandringsskepsis mer akseptert. Det er dermed blitt et større skille mellom ytterliggående ekstremistorganisasjoner og Europas mer etablerte høyreradikale partier. Noen er allerede i maktposisjon, alle er de på fremmarsj og alle har de islam- og innvandringskritiske budskap. Deres agenda får stadig større innpass i debattspalter og kommentarfelt. Mange velgere ser ut til å benytte anledningen gjennom valg til markere sin misnøye. En tysk meningsmåling fra mars viste at 76 prosent av de spurte mente at de største politiske partiene ikke tok på alvor deres bekymring for flyktningstrømmen.
På jakt etter makt kan de høyreradikale utfordrerne nå utnytte den voksende bekymringen for økonomisk stagnasjon, med argumenter om at det ikke finnes jobber eller penger nok. Europa mottok over 1,2 millioner asylsøknader i 2015, som er en dobling fra året før og utgjør en «gavepakke» for bruk av det økonomiske argumentet. Maktambisiøse høyreradikale kan dermed overlate mindre stuerene budskap til de ytterliggående organisasjonene som nå stort sett regjerer den eksplisitte rasismegrunnen alene.
Nesten umerkelig er Europas høyreradikale partier, som startet som enkeltstående utskudd i europeisk politikk, relativt raskt blitt del av et betydelig mønster. Franske Front National er det fremste europeiske eksempelet på hvordan det å moderere et ekstremistisk, nyfascistisk utgangspunkt har gitt gevinst i form av betydelig politisk innflytelse.
Jean-Marie Le Pen grunnla Front National basert på utilslørt antisemittisme og har omtalt Holocaust som «en detalj i historien». Hans arvtager, datteren Marine Le Pen, har i praksis kun byttet ut jøder med muslimer, som skyteskive. Med en noe mer anstendig ordbruk, har Le Pen demonstrert for sine europeiske meningsfeller på ytre høyre fløy hvordan et lite ansiktsløft kan tilsløre et partis lange historie av å spille på frykt og fordommer.
Ingen av områdene partileder Marine Le Pens fører en innbitt kamp mot – globalisering, EU, innvandring og innstrammingspolitikk – ser ut til å tape terreng med det første. Dermed mener mange at Le Pen kan komme til å appellere til velgere som ellers ikke ville stemt på et høyreradikalt parti, og seile opp som en av favorittene i det franske presidentvalget i april/mai 2017.
Le Pen har fra sin plass i Europaparlamentet gått inn for en avvikling av EU, og i juni kan «Madame Frexit» få drahjelp fra en mulig Brexit. Noen ganger er frykten for høyreradikal fremmarsj i seg selv nok til å skape hodebry, slik høyreradikale UKIP i Storbritannia tvang frem en folkeavstemning om britisk EU-tilknytning. Argumentene mot britisk medlemskap ble dermed sikret høy oppmerksomhet frem til folkeavstemningen. I Le Pens verden må nasjonalister gå til kamp mot Europas styrende globalister, som hun mener kun tilgodeser samfunnselitene. Financial Times formulerer sammenhengen slik:
«Globalisering er blitt den aggressive nasjonalismens jordmor».
Kanskje oppfatter mange dette synet som aggressivt, for fortsatt er det et flertall i Frankrike som sier de aldri vil stemme på Front National. Men partiet fikk flest stemmer i første valgrunde i regionvalget i desember og kan nå konsentrere seg om å bli mer spiselig som et reelt alternativ i presidentvalget 2017. I mellomtiden taper den etablerte høyresiden i Frankrike. At hun i det hele tatt er blitt en høyst sannsynlig presidentkandidat, åpner for et mulig scenario der dagens sosialistpresident Hollande blir hennes motkandidat. Hvem vil velgerne på høyresiden da velge?
Avisen Le Monde oppsummerte partiets fremgang i regionvalgene i desember, slik: «Hvem skal nå stoppe Marine Le Pen?»
Le Pens egen rådgiver vurderer sjansene hennes på denne måten: «Slik forholdene er i dag, vil ikke Le Pen bli valgt i 2017. Men mye kan skje. Hvis det er ti terrorangrep, hvis det kommer enda en million flyktninger, hvis krisen i EU forverres, vil det være en reell mulighet.»
Dystre spådommer om reelle farer, som går hånd i hånd med Front Nationals fremgang.
Tine Skarland, redaktør
