Seldons plan
Det intergalaktiske imperiet har eksistert i tusenvis av år, og keiseren hersker over millioner av verdener fra sin residens på «byplaneten» Trantor.
En av undersåttene er den briljante matematikeren Hari Seldon. Han har utviklet disiplinen psykohistorie, som ved hjelp av avanserte algoritmer kan stille presise prognoser for de overordnede utviklingstrekkene i tiden fremover. Seldons teori bærer bud om at imperiets tilsynelatende stabilitet snart vil erstattes av oppløsning og fragmentering. Det igjen betyr stadig større maktvakuum, høyere konfliktnivåer, anarki og kaos. Menneskeheten har årtusener med sivilisasjonssammenbrudd foran seg, før et nytt imperium vokser frem og samler galaksen igjen.
En bekmørk middelalder venter. Matematikeren i Jared Harris' skikkelse har imidlertid en ambisiøs plan for hvordan denne epoken kan forkortes mest mulig, og løsningen ligger i opprettelsen av «Stiftelsen».
Dette er hovedlinjene i Isaac Asimovs roman «Foundation» (1951), som gradvis ble en hel bokserie (den vokste fra en avgrenset trilogi til ti romaner).
Tanken på å filmatisere Asimovs hovedverk sirkulerte i flere tiår, men så ikke ut til å la seg realisere før Apple TV i 2018 mente noe annet. Første sesong av «Foundation» består av ti episoder, og hadde premiere 24. september.
Kaos Menneskeheten har årtusener med sivilisasjonssammenbrudd foran seg, før et nytt imperium vokser frem og samler galaksen igjen.
Ørkenplaneten
15. september var det kinopremiere på filmatiseringen av en annen science fiction-klassiker, «Dune». I motsetning til «Foundation» er Frank Herberts roman fra 1965 allerede blitt adaptert for film og TV ved et par anledninger, men hverken David Lynchs filmversjon fra 1984 eller miniseriene som Sci-Fi Channel produserte i 2000 og 2003, regnes som særlig vellykkede. (Allerede på 1970-tallet forsøkte kultregissøren Alejandro Jodorowsky å produsere sin versjon)
Nå har Denis Villeneuve regiansvaret, og med thrillere som «Prisoners» og «Sicario» og sci-fi-dramaene «Arrival» og «Blade Runner 2049» på merittlisten det siste tiåret, er forventningene høye.
«Dune» skal etter planen lanseres som to separate langfilmer, og den som kom nå i høst, tok for seg omtrent første halvdel av romanen. Det intergalaktiske keiserdømmet vi introduseres for i «Dune», er noe annerledes det i «Foundation». Politisk er det et føydalsystem, hvor ulike adelsslekter styrer ulike planeter på vegne av keiseren. Huset Atreides står sentralt i fortellingen.
Hertug Leto (Oscar Isaac) takker ja til å overta ansvaret for ørkenplaneten Arrakis, som er det eneste stedet i galaksen hvor den helt essensielle substansen «melange» kan utvinnes. Arrakis er imidlertid også hjemmet til det mystiske Fremen-folket, som gjør opprør mot de utenforstående.
Paul Atreides (Timothée Chalamet), sønn av Leto og Lady Jessica, har jevnlig visjoner om ørkenplaneten – og de kretser særlig rundt en ung kvinnelig fremen, Chani. Deres veier skal snart krysses, etter at Stellan Skarsgård dukker opp i rollen som baron Harkonnen som iverksetter et morderisk komplott mot Atreides-ætten.
Religiøse overtoner Et sentralt poeng i «Dune»-sagaen er å advare mot for stor tiltro til karismatiske ledere, som en av lederne for huset Atreides, hertug Leto (Oscar Isaac) i midten. I tillegg til religiøse forestillinger er økologi, evolusjon og menneskets mentale potensial viktige elementer i «Dune». Filmen hadde kinopremiere 15. september. Foto: SF STUDIOS/WARNER BROS
Overlappinger
De tematiske overlappingene, hvor et imperium i forfall står sentralt, er ikke tilfeldige. «Dune» ble skrevet som et svar på eller kommentar til «Foundation», noe skribenten Tim O'Reilly har påpekt:
«Herbert har sett på den samme fantasifulle situasjonen som i Asimovs klassiker (…) og omformulert den på en måte som bygger på andre forutsetninger og antyder radikalt ulike konklusjoner.»
Mens «Foundation» bygger på en temmelig materialistisk virkelighetsoppfatning, hvor rasjonelle kalkulasjoner utgjør selve fundamentet for rollefigurenes avgjørelser, spiller eldgamle profetier og religiøse forestillinger en fremtredende rolle i «Dune».
Lady Jessica tilhører et hemmelighetsfullt prestinnelaug – Bene Gesserit – som søker makt gjennom spesielle mentale evner og et selektivt forplantningsprogram som har pågått i mange generasjoner.
Målsettingen er å føre frem en herskerskikkelse kalt Kwisatz Haderach. Samtidig og helt uavhengig av denne planen venter Fremen-folket på sin egen frelser. Dette høres nok ut som velbrukte «Den utvalgte»-klisjeer, men et sentralt poeng i «Dune»-sagaen (som består av seks bøker, så filmatiseringen dekker uansett bare starten på fortellingen) er å advare mot for stor tiltro til karismatiske ledere. Frank Herbert summerte opp budskapet sitt med ordene: «Vokt deg for helter!»
Hari Seldons posisjon som en slags sekulær profet-figur, blir for øvrig også problematisert underveis i «Foundation».
Sekulært samfunn Universet i «Foundation» bygger i stor grad på rasjonalitet, og Hari Seldons (Jared Harris) posisjon som en slags sekulær profet-figur, blir problematisert. Foto: APPLE TV+
Idéhistoriske trender
Fascinasjonen rundt evnen til å kunne forutsi fremtiden er likevel bare gulroten som skal lokke leseren/publikum inn. Hovedformålet med begge bokseriene er å drøfte – i dramatisert og fantasifull form – hvilke underliggende krefter som styrer og former et samfunn. Begge epos tilhører en «historisk-politisk» understrøm i science fiction-sjangeren, som kan spores til idéhistoriske trender i forfatternes samtid.
Isaac Asimov hadde blant annet vært involvert i den litterære bevegelsen The Futurians, som var aktiv fra 1938 til 1945. Grunn-leggeren av gruppen, Donald Wollheim, var tiltrukket av kommunismen og mente at science fiction-miljøet burde jobbe aktivt for å «realisere den vitenskapelige verdens-staten». Flere av futurianerne interesserte seg derfor for hvordan sjangeren kunne brukes politisk.
En annen viktig inspirasjonskilde var den delen av historiefaget som likte å filosofere rundt «lovmessigheter» i den historiske utviklingen. Ideen om at samfunn eller sivilisasjoner utvikler seg etter mer eller mindre fastsatte mønstre, fra begynnelse til slutt, har flere århundrer på baken. Men i første halvdel av 1900-tallet forsøkte blant andre Osvald Spengler og Arnold J. Toynbee å begrunne den som en akademisk teori. Spengler var mer deterministisk (og pessimistisk) enn Toynbee. Dette historiesynet ble forlatt av historikermiljøet nesten parallelt med utgivelsen av «Foundation», men Asimov var påvirket av teorien da han skrev bøkene.
Frank Herbert ryddet plass til flere andre faktorer i skildringen av «Dune»-universet. Han var blant annet opptatt av økologi, evolusjon og menneskets mentale potensial. Det siste kommer frem i hvordan Arrakis-substansen «melange», som ofte kalles «krydder», påvirker individene som bruker det. I tillegg viser Herbert betydningen av trossystemer og hva slags samfunnsbærende etos de kan motivere, noe som belyses gjennom Fremen-folket og dets forhold til Paul.
Gjenspeiler tidsånden?
Så til et interessant spørsmål: Uttrykker interessen for disse fortellingene noe mer enn vanlig forhåndsentusiasme for påkostet audiovisuell tidtrøyte? Treffer temaet noe i zeitgeisten – for eksempel en økende uro for et forestående sammenbrudd i vårt eget verdenssystem, vårt eget «imperium»? Det trenger ikke å være knyttet til angsten for klimaapokalypsen, som ellers ligger høyt oppe på agendaen. Det kan handle om utsiktene til en mer kaotisk verden sett med rent maktpolitiske briller. Hva skjer hvis USA detroniseres av Kina? Er Vesten ferdig?
En av dem som nylig har drøftet slike bekymringer i bokform, er Ross Douthat. I 2020 kom han ut med «The Decadent Society: How We Became the Victims of Our Own Success».
Douthat er influert av den tvisynte fransk-amerikanske kulturhistorikeren Jacques Barzun, og interesserer seg ikke minst for hvordan populærkulturen avslører våre kollektive nevroser. Vi både frykter og lengter etter morgendagens katastrofer, for alternativet – å leve i kjedsommelig stagnasjon – fortoner seg uutholdelig. Det er én av påstandene.
Samtidig har Douthat også påpekt at Vesten faktisk er i ferd med å få stadig mer selskap i sin dekadente tilstand. Region etter region går inn i den samme tilstanden av demografisk, økonomisk og kulturell avmatting.
Kanskje det snarere er professor Michael Beckley ved Tufts University som får rett? Han er forfatter av «Unrivaled: Why America Will Remain the World's Sole Superpower» (2018), som er et oppgjør med tendensen til å avskrive USA som en makt i eskalerende forfall.
Dramatiske profetier pirrer oss, nå som før. I mellomtiden bør vi huske muligheten for det paradoksale antiklimakset poeten Konstantinos P. Kavafis satte ord på i diktet «Waiting for the Barbarians» (1904): Etter å ha ventet hele dagen på barbarene som skal ankomme og overta makten, må innbyggerne i en antikk bystat litt molefonkne konstatere at erobrerne deres rett og slett ikke vil dukke opp.
Uroen for fremtiden inspirerer jevnlig til voldsomme fantasier, men kanskje den først og fremst bringer repetisjon – eller en langsom og nesten umerkelig transformasjon?