Det er en tidlig januar ettermiddag i Lahore, Pakistans nest største by. Fatima Najam, en lege i 30-årene, går ut av en bil i en gate med lave bolighus.

Luften er sval og behagelig, langt fra sommerens hete. Vinteren i Pakistan er en tid da bryllup og arrangementer avløser hverandre.

Det er derfor Fatima er kommet hit. Hun skal gifte seg om noen dager og er på vei til å få henna, eller mehndi som det ofte kalles her, på hendene.

– Mehndi er en selvfølge i alle bryllup, sier Fatima og går inn gjennom en av dørene.

Travel bryllupssesong

Henna har mange tusen år lange tradisjoner, her i Pakistan og andre steder der den hvitblomstrende hennabusken vokser. Når bladene blir knust, frigjøres fargestoffet lawson, og alt stoffet berører, får en dyp rød farge.

Gjennom historien er den blitt brukt både som et tegn på skjønnhet og til å bringe lykke. I dagens Pakistan er henna en nødvendighet for alle som skal gifte seg. Noen dager før den store dagen, ofte sammen med venner, drar brudene til en av de mange kunstnerne over hele landet som lager vakre dekorasjoner på hender og føtter.

– Akkurat nå er det mye å gjøre, midt i bryllupssesongen, sier Rabail Jahan Afroz, en ung kunstner som bor og tar imot klienter i huset der Fatima nettopp gikk inn.

De sitter overfor hverandre, ved et bord med små sprøyteposer fylt med myk henna. Rabail ber Fatima legge hånden på en pute. Så tar hun en av sprøyteposene og begynner å legge på henna.

Forsiktig, forsiktig presser hun på posen, slik at en tynn stripe med fargestoffet presses ut av det lille hullet. Hun maler ikke direkte på hånden, men lar hennaen falle ned på huden. Det er som å sprøyte glasur på pepperkaker til jul.

– Det er den beste teknikken, det er da linjene får fine former, sier Rabail.

Hun er helt selvlært og har jobbet med henna i mer enn fire år.

– Jeg begynte å lære det allerede da jeg var syv år gammel. Hvis mamma ikke laget motiver jeg likte, tok jeg hennaen og laget dem selv i stedet, sier hun.

Hun fortsetter å dekorere Fatimas hånd, Snart dekker virvlende girlandere og blomsterblader hele innsiden av armen og fingrene. Når hun kommer til midten av håndflaten, lager hun en stor sirkel. På innsiden skriver hun Shazaeb, navnet på mannen Fatima skal gifte seg med.

– Jeg vil si han er min beste venn. Vi studerte medisin sammen. Det var da jeg så hvor vennlig han er mot alle pasienter, at jeg ble forelsket, sier Fatima.

Så fortsetter Rabail i den andre håndflaten. Der lager hun en lignende sirkel og skriver parets bryllupsdato.

Lange tradisjoner

Henna er en viktig bryllupstradisjon i mange deler av verden, fra Marokko og Somalia til Iran, Afghanistan og India. Men det er uklart hvordan den en gang spredte seg fra sted til sted.

Det vi vet med sikkerhet, er at folk alltid har dekorert kroppen sin. Til og med neandertalere malte seg selv med kosmetikk, ifølge 50 000 år gamle arkeologiske funn fra Spania. Det tidligste beviset på henna kommer fra Egypt, hvor mumier ble funnet med henna-fargede negler og hår.

Kanskje var det slik at henna ble opp-daget flere ganger, på forskjellige steder der busken vokser. Historiens gjetere kan ha innsett plantens styrke når dyrene deres kom tilbake med røde neser etter å ha beitet blant hennabusker. Og så har den spredt seg via gamle handelsruter.

Over alt der henna slo rot, ble den omgitt av magi og mystikk. I jødedommen, islam og hinduismen blir henna sett på som lykkebringende. Profeten Mohammed antas å ha brukt henna, noe som gjør at eldre muslimske menn gjerne farger skjegget i oransje nyanser. Pavarti, fruktbarhetsgudinnen i hinduismen, malte også sin kropp med henna. Og i både jødisk og muslimsk poesi er henna en metafor for kjærlighet og lidenskap.

Henna er først og fremst en kvinnelig utsmykning, men noen steder bæres den også av menn. Ifølge gamle jødiske tradisjoner i Kurdistan ble forulykkede unge menn og kvinner dekorert med henna slik at de skulle møte døden like vakre som på sin bryllupsdag.

Kostbar kunst

Fatimas brudgom vil ikke male seg med henna – det vil imidlertid alle hennes kvinnelige venner og slektninger. Bryllupet varer i flere dager, og Fatima har seks ulike antrekk til de ulike festene.

– Det er både dyrt og slitsomt å gifte seg i Pakistan!

Rabail er ferdig med innsiden av hendene. Hun sprayer dem med sitronvann, for å beskytte fargen. Fatima endrer posisjon og strekker frem oversiden av armen i stedet.

Linjene Rabail maler, er tynne og fine, forskjellig fra hennatatoveringene man kan ta på markeder og i billige salonger. Hun kjøper hennapulveret sitt fra Rajasthan i det vestlige India, kjent for å ha den aller beste hennaen. Men til tross for at den indiske grensen er mindre enn en halvtime unna, tar hennaen en omvei.

– Det er ikke mulig å reise dit som pakistaner, så jeg sender det til en venninne i Qatar som så sender det hit, sier hun.

Mens Rabail maler, sprer en myk duft seg i rommet. Hennaen hennes er blandet med rosevann, lavendel og eukalyptus. Billig henna er derimot blandet med et kjemisk stoff som gir en sterkere farge. Men det kan forårsake brennemerker og allergiske reaksjoner.

– Jeg bruker bare 100 prosent naturlig henna, sier Rabail.

Nå er Fatimas hender nesten klare. I bakgrunnen klirrer det fra kjøkkenet, der søsteren til Rabail lager mat. Hennastudioet hennes er kanskje enkelt, men Rabail har hatt store oppdrag. I fjor la hun henna på en av Pakistans største skuespillere, Mahira Khan.

– Jeg reiste til bryllupet hennes oppe i fjellene. Hun tagget meg på bildene sine, og siden har jeg fått mange kunder, sier hun.

Fatima titter ned på det ferdige resultatet på armene. Hun er fornøyd, motivene ble som hun ville. Nå må hun bare å la hennaen tørke før hun skyller av det tørkede laget.

– Helst skal du sove med hennaen, så fargen setter seg ordentlig, sier Rabail.

Men Fatima rister på hodet. Det er for risikabelt.

– Jeg har venner som våknet med henna i ansiktet fordi de sov på hendene. Jeg holder meg oppe til midt på natten i stedet, sier hun og smiler.