Nye foreldreroller. Når mors- og spesielt farsrollen har vært gjennom store endringer de siste tiårene, gjenspeiles dette naturligvis også på filmlerretet. Men det kan se ut til at for å overlate omsorgsrollen til far, måtte mor flyttes ut av filmnarrativet.

Dette forteller oss neppe at folk bryr seg mindre om mødrene sine i dag, men det er tydelig at farsrollen er blitt den viktigste i filmens verden, spesielt når amerikanske helteskikkelser skal skildres.

Professor i filmvitenskap ved NTNU Anne Gjelsvik har i flere år forsket på foreldrerollene på film.

«Det finnes naturligvis mødre og fedre i mange varianter på film, men om jeg skal si noe generelt om amerikansk film som jeg forsker mest på, så er min klare oppfatning at far er mye mer populær enn mor. Både i form av at han portretteres oftere og mer positivt», sier hun.

Omsorgsfulle actionhelter. Slik har det naturligvis ikke alltid vært. Tidligere var gjerne western- og actionhelten en aleneboende mann, ofte uten familiære bånd, men fra 1990-tallet startet en tendens der actionheltens rolle som far blir viktigere.

Die Hard-filmene er et tydelig eksempel på denne dreiningen, mener Gjelsvik. For selv om helten John McClane, slik han fremstilles i den første filmen «Die Hard» laget i 1988, er far til to barn, er det eneste publikum får se til barna, et bilde han har på skrivebordet. I den fjerde filmen «Die Hard 4» (2007) er derimot forholdet til datteren Lucy helt i kjernen av fortellingen. Når hun kidnappes av terrorister, må McClane (spilt av Bruce Willis) ikke bare redde verden, men også datteren sin. 

«Amerikansk film fortelles ofte ut ifra sterke helteroller, og denne endringen reflekterer at synet på mannsrollen har endret seg. I dag må et mannsideal også ha indre verdier. I tillegg til at han redder verden, skal han også vise omsorgsevne», analyserer Gjelsvik.

«Når den mannlige helten får omsorgsfunksjonen, skjer det på kvinnenes bekostning.» Professor i filmvitenskap ved NTNU Anne Gjelsvik

Mer omsorg, mindre muskler. Dette gjenspeiles også i nye helteskikkelser. Mens muskelbuntene Arnold Schwarzenegger og Sylvester Stallone var protagonistene på 1980-tallet i filmer om Conan, Rambo og Rocky, så er heltene i nyere tid langt mindre muskuløse menn som for eksempel Will Smith og John Cusack i katastrofefilmene «Independence Day» (1996) og «2012» (2009).

«Trenden med omsorgsfulle fedre i sjangerfilm kom blant annet med katastrofefilmene på midten av 1990-tallet», forteller Anne Gjelsvik, og nevner «Armageddon» (1998) som et tredje eksempel.

«I disse filmene kan som regel ikke helten redde verden, hans oppgave er først og fremst å beskytte familien», forteller filmviteren.

«Men når den mannlige helten får omsorgsfunksjonen, skjer det på kvinnenes bekostning», slår Gjelsvik fast.

Det blir rett og slett ikke plass til mor når far skal ha en omsorgsrolle. Vi ser det i mange amerikanske heltefilmer ved at fedrene ofte er skilte eller enslige, for eksempel fordi moren døde tidlig.

Ifølge Gjelsvik har amerikansk film i nyere tid, i enda mindre grad enn før, vært opptatt av varierte og sterke mødre. Mens helterollen forsterkes av å være en god far, ser hun et tydelig mønster i en motsetning mellom det å være mor og noe annet.

Den gode moren, som ofte også bare lever for mann og barn, har ikke vært en viktig del av fortellingen siden melodramaene på 1950-tallet. Professor Anne Gjelsvik

«Dette resulterer i mange todimensjonale morsroller på film, hvis de i det hele tatt blir skildret. Morsrollen er egentlig alltid blitt stemoderlig behandlet med arketyper som har gått igjen. Den gode moren, som ofte også bare lever for mann og barn, har ikke vært en viktig del av fortellingen siden melodramaene på 1950-tallet.»

Få viktige mødre. Om mor først er med, er hun sjelden i hovedrollen. Som regel må hun nøye seg med å være kun en sidefortelling til den mannlige helten: «Det er lenge mellom profilerte filmer som handler om morsrollen, og dersom de blir portrettert, så er mødrene ofte onde. Et eksempel er «The Fighter» (2010), hvor Melissa Leo vant en Oscar for portrettet av moren som går over lik for å fremme sine egne barn», forteller Gjelsvik.

Fra de siste årenes Oscar-filmer, kommer hun bare på én positiv kvinneskikkelse som er mor, nemlig Sandra Bullock som den omsorgsfulle og tøffe moren i «The Blind Side» (2009).

Gjelsvik mener morsrollen er enda lavere representert i norsk film, men det er ikke helt mørkt. Hun har den siste tiden lagt merke til interessante morskarakterer i både «Kvinner i for store herreskjorter» (2015), «Staying Alive» (2015) og «Bølgen» (2015).

« 'Bølgen' (2015) er et eksempel på en norsk katastrofefilm med familien i sentrum. Den har en norsk vri i den forstand at moren i kanskje enda sterkere grad enn faren forsvarer familien sin. Her må moren, spilt av Ane Dahl Torp, ty til vold for å beskytte sitt eget barn.»

«Film er ikke en enkel speiling av samfunnet, men kan gi en pekepinn om hvor slagene står.» Forsker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning Sara Orning

Gammel fortelling i ny drakt. «Populærkulturen er en arena hvor ulike spenninger i samfunnet kan spilles ut», sier forsker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning Sara Orning. Hun har doktorgrad i litteratur, film og filosofi fra University of California.

«Film er ikke en enkel speiling av samfunnet, men kan gi en pekepinn om hvor slagene står», sier hun.

Orning synes det gir mening at farsrollen er blitt viktigere, men synes også det er interessant å se hvordan dette gjør det mulig for filmskaperne å gi ny ham til en gammel patriarkalsk fortelling – mann redder kvinne i nød.

«Et ganske hårreisende eksempel er når faren i «Taken» (2008) må slå unna de slemme mennene for å beskytte sin datters ære og redde hennes jomfrudom. Dette er en moderne måte å fortelle en kjønnet historie på», mener Orning, og setter spørsmålstegn ved om det alltid er progressivt at fedrene involverer seg.

Dreining mot dårlige mødre. Orning ser det positive i at vi har fått mer komplekse kvinneroller som konfronterer myten om den gode mor.

«Det har vært veldig få kvinnelige Oscar-vinnere som hovedsakelig har portrettert mødre de siste årene. Kanskje er det lettere å få en kompleks og dramatisk karakter om man slipper å involvere morsrollen, som kan bli dominert av forhold til barn og familie på bekostning av seg selv», sier Orning.

Hun tror det hadde vært interessant om noen hadde sett nærmere på dette.

«De kvinnerollene som får Oscar i dag, minner mer om mannsrollene. De har råd til å stå mer på egne ben og slipper å ha forventninger om å være omsorgsfulle. De får lov å være viktigst, trenger ikke å sette andre foran seg selv, men det betyr ikke at det ikke vil være interessant med skildringer av mødre som er interessante i kraft av å være mor», sier Orning.