Jeg hadde matchet med en kvinne på Tinder. Hun brukte bare initialene sine på profilen, og hadde kun to bilder av seg selv. Begge var tatt på avstand og litt ute av fokus.
Jeg så at hun hadde langt mørkt hår. Hun var en del år eldre enn meg. Hun skrev til meg at hun var i Oslo på en konferanse, bodde litt lenger nord, og jobbet i universitetssektoren. Hun ville heller fortelle mer om seg selv over et glass vin. Mystisk.
Plutselig kom jeg på at jeg noen dager i forveien hadde lest om forskerparet Moser, som fortsatt jobbet sammen ved NTNU, men at de ikke lenger var gift. Kunne det være at nobelprisvinner May-Britt Moser hadde funnet veien til Tinder? For stemte ikke alderen sånn cirka? Og var det ikke en laboratoriefrakk hun hadde på seg på det ene, ufokuserte bildet? Hun ville kanskje bare være anonym? Det var jo sikkert vanskelig å være en kjent person på Tinder?
«Klart det er May-Britt Moser!», ropte jeg ut i begeistring, før jeg skrev tilbake: «Tar gjerne en drink med deg i kveld ;-)» Tenk at jeg, en enkel fyr fra Heistad, skulle få dra på date med en nobelprisvinner.
2–4–6-testen
«Selv de vanskeligste av ting kan forklares til det tregeste menneske dersom vedkommende ennå ikke har gjort seg opp en mening om temaet», skrev Lev Tolstoj i et essay publisert i 1894. Forfatteren hevdet videre at de enkleste av ting derimot ikke kan tydeliggjøres for det mest intelligente menneske, dersom vedkommende allerede har gjort seg opp en mening om det som legges frem for ham.
Tolstoj beskrev en variant av det som forskere i dag kaller for confirmation bias. En form for ønsketenkning, som på norsk har fått betegnelsen bekreftelsesfellen.
Det engelske begrepet stammer fra Peter Wason, professoren i kognitiv psykologi som gjennom en årrekke forsket på den menneskelige rasjonalitet og dens feilbarlighet.
Det første eksperimentet gjorde han i 1960. Wason ga alle deltagerne tallrekken 2–4–6, og fortalte dem at det lå en regel bak rekken.
Så ba han dem finne ut av hva regelen var. Det skulle skje ved at de foreslo tallrekker for ham, hvorpå han skulle si om disse fulgte regelen. Passet 8–10–12? Ja, svarte Wason. Passet 20–22–24? Den var også innafor. Da må regelen være stigende partall, konkluderte nesten samtlige deltagere med.
Men regelen Wason var ute etter lød simpelthen: stigende tall. Det Wason ønsket å vise, var ikke nødvendigvis det at de fleste svarte feil, men at de aldri brydde seg med å teste tallrekker – eksempelvis 11–56–78 – som ikke korresponderte med den første regelen de hadde kommet på. Altså søkte de heller å bekrefte sin egen tilsynelatende korrekte hypotese, enn å falsifisere og sette spørsmålstegn ved den.
«Jeg har allerede skrevet ferdig studien. Det er derfor det er så vanskelig å finne de rette dataene.»
*
På vei til daten leste jeg meg opp på litt av forskningen til May-Britt Moser. Hun måtte få vite at her snakket hun med en vitebegjærlig fyr. Men hva kunne jeg selv imponere med? Jeg kunne jo skryte av at jeg for noen år siden faktisk nesten ble doktorgradsstipendiat på Blindern? Jeg kikket på Tinder-profilen igjen. Alderen stemte vel ikke hundre prosent. Men det handlet da sikkert bare om å ville være litt anonym i Tinder-jungelen?
*
Kirsebærplukking
For å ende opp i bekreftelsesfellen må man først begå feiltagelsen som man i forskerkretser kaller for «cherry picking». Akkurat slik vi håndplukker de fineste kirsebærene fra trærne, har mennesker en tendens til å håndplukke fakta som støtter opp under deres egne meninger.
Kirsebærplukking er altså å overse informasjon som motstrider den hypotesen man ønsker at skal være sann. Dette regnes i dag som en dødssynd i forskningsverdenen, men det er en tendens som har vært med oss mennesker til evig tid.
Ta for eksempel en av anekdotene om filosofen Diagoras fra Melos, bedre kjent som tidenes første ateist. En venn av Diagoras forsøkte å overbevise ham om gudenes eksistens. Beviset lå i alle offergavene man kunne finne ved templer, som var signert alle dem som hadde overlevd storm til sjøs etter å ha bedt høyere makter om å bli spart.
Diagoras skal ha avslørt kirsebærplukkingen ved å påpeke at det av naturlige årsaker ikke fantes slike gaver fra dem som hadde druknet på sjøen. Formodentlig hadde vel også de bedt til gudene om å reddes.
*
Det var IKKE May-Britt Moser som ventet på meg i baren. Jeg skulle altså ikke få anledning til å imponere med researchen jeg hadde gjort på hennes wikipediaside, hvor jeg hadde lest om gitterceller, stedsans og hvordan hukommelse i hjernen skapes på en slik måte at «minner om hendelser ofte gir assosiasjoner til rom eller landskap som minnet er forbundet med».
Men dersom du leser dette, May-Britt, og dersom du trenger noen anekdotiske og håndplukkede bevis, så kan jeg fortelle deg at den cocktailbaren på Tjuvholmen for alltid vil minne meg om bekreftelsesfellen.
Og om den gang jeg trodde jeg skulle på date med en nobelprisvinner.