Allerede under Tang-dynastiet (618–906), ofte regnet som Kinas kulturelle storhetstid, var kalligrafikunnskaper et krav for å slippe inn i den keiserlige siviltjenesten. I mange hundre år etterpå var den forskjønnende skriftutformingen forbeholdt den utdannede eliten, men ut over 1900-tallet begynte alt fra revolusjonære til hobbykunstnere å ta den i bruk.

Kommunistpartiets leder Mao Zedong (1893–1976) var svært glad i å skrive dikt i kursivert kalligrafisk form, både egne og tradisjonelle kinesiske.  

Den modernistiske bevegelsen som oppsto etter hans død, innså at kalligrafi måtte frigjøre seg fra fortiden og de strenge reglene under kulturrevolusjonen (1966–76) dersom det skulle bli en kreativ uttrykksform.

I dag er kinesisk kalligrafi nært knyttet til musikk, dans og opera. «Noen snakker om kalligrafi som en kunstform der ‘penselen danser og blekket synger´, og andre refererer til det som en form for ‘musikk uten lyd’», skriver Gordon S. Barrass i boken «The Art of Calligraphy in Modern China» (2002).

Rene linjer

Ikke bare den østasiatiske kalligrafien, men også den arabiske, har hatt innflytelse på kunsten helt opp til moderne tid. I de illustrerte memoarene «Picasso» (1938) diskuterer Pablo Picassos venninne, den jødisk-amerikanske forfatteren Gertrude Stein, malerens bruk av arabisk kalligrafi. Ifølge Stein ble Picassos interesse for feltet tydelig i arbeidet med balletten «Mercure» (1924), der han hadde ansvaret for kostymene, sceneteppet og scenedekoren. Figurene på skissene har konturer som er tegnet med én sammenhengende strek.

I den vitenskapelige artikkelen «The denied line: Transcultural dimensions in Picasso’s and Kendinsky’s works: A critical work on Oriental influences» (2023) hevder kunstner og kunstpedagog Hashim Al-Azzam at Picasso virket mer interessert i den arabiske kalligrafiens lineære og rene estetikk enn i dens symbolikk:

«På grunn av de negative forestillingene om Østen, måtte Østens verdier og karakteristikker skjules av moderne kunstnere. En maler som Picasso kan i hemmelighet ha gjort ære på den ‘orientalske’ kulturen og hva den har oppnådd, og inkorporert det i kunsten sin, men som han som offentlig skikkelse ikke kunne innrømme av politiske eller samfunnsmessige grunner», skriver han.

Innovative bokstavformer

Digital kalligrafi ser vi både som fonter i skriveprogrammer og på trykte gratulasjonskort, uten at vi tenker på det som kunst. En av dem som har tatt ansvar for at vi ikke skal glemme den fysiske kalligrafien, er russiske Pokras Lampas (32). Arsenij Pysjenkov, som han egentlig heter, er en av verdens ledende moderne kalligrafikunstnere og har 1,1 millioner instagramfølgere.

Han har bakgrunn fra grafisk design og gatekunst, og har utviklet en stil han kaller calligrafuturism. Den er inspirert av ulike verdensdeler og skal gjøre kalligrafien relevant igjen gjennom sitt multikulturelle uttrykk. På bakgrunn av dette arbeidet ble han en del av bevegelsen Calligraffiti* ambassadors (*blanding av kalligrafi og graffiti).

Den ble startet i 2015 av den nederlandske gatekunstneren Niels Shoe Meulman. Han står blant annet bak det monumentale veggmaleriet «Unart» (2012) i Stavanger, og er blitt en inspirasjon i miljøet når det gjelder å utvikle egen håndskrift med enorme penselstrøk.

Pokras Lampas har samarbeidet med selskaper som Lamborghini og Fendi, og laget i 2018 verdens hittil største enpersons-kalligraffiti på den 11 000 kvadratmeter store plassen foran RZD Arena i Moskva (hjemmebanen til fotballklubben Lokomotiv Moskva).

Det internasjonale samtidsgalleriet Opera Gallery gjengir kunstnerens forklaring på den lekne bokstaveksperimenteringen:

«Jeg har studert koreansk kalligrafi og satt meg godt inn i japanske, kinesiske, greske og arabiske bokstaver, for å gi kyrilliske bokstaver ny form. Det gir meg muligheten til å få for eksempel en arabisk touch i arbeidet mitt, uten å bruke den originale kalligrafien eller alfabetet».