Dukkenes sjelsliv

Velkommen til Barbieland! Her heter alle Barbie, hvis de ikke heter Ken. Omgivelsene er rene og fargeglade, og dagene fylt med bekymringsløs fest og moro. Helt til den blonde Barbie (Margot Robbie) plutselig begynner å oppføre seg uperfekt. Hun plumper for eksempel ut med upassende spørsmål som: «Har dere tenkt på døden?»

Forvirring og forferdelse leder til eksistensiell krise, og svarene finner hun bare i Virkelighetens Verden, en ekspedisjon kjæresten Ken (Ryan Gosling) sniker seg med på. Dette er intrigen i en av årets store sommerfilmer, Greta Gerwigs «Barbie», som får premiere 21. juli.

De som nå rister på hodet av at noen lager spillefilm basert på en lekedukke, bør påminnes om at dukketeater er en gammel, respektert kunstform. Her får modellutgaver av oss selv være avatarer for håndteringen av alle mulige dilemmaer, drømmer og mareritt.

Figurene fungerer litt på samme måte som masker, siden de gjerne er utformet med tanke på å uttrykke noen spesifikke psykologiske trekk eller egenskaper. Dukkene gestalter arketyper, men kan fylle roller i alt fra entydige moralfortellinger, via komedier og tragedier, til mer abstrakte forestillinger.

Vi bør også huske på at dukker stimulerer til mer improviserte utbrudd av kreativitet. Barn – både jenter og gutter – fantaserer jo gjerne frem sine egne fortellinger med utgangspunkt i lekefigurer.

Så hvorfor ikke lage film om Barbies møte med virkeligheten?

Når man i tillegg vet at Gerwig har bakgrunn fra den uavhengige delen av amerikansk filmproduksjon, og tidligere har regissert blant annet oppvekstdramaet «Lady Bird» (2017), antyder det en film hvor overflaten kan skjule uventet dybde. Mistanken styrkes av at Gerwigs manuspartner er Noah Baumbach, som er kjent for dramakomedier med intellektuelt tilsnitt.

Radarparet har dessuten innrømmet å ha hentet inspirasjon fra Mary Piphers sakprosabok «Reviving Ophelia: Saving the Selves of Adolescent Girls» (1994). Den beskriver de mange ulike formene for sosialt press amerikanske tenåringsjenter utsettes for.

Kommersiell symbiose

Ambisjonene bak Gerwigs «Barbie» vil dermed kunne forbause, men filmen er samtidig enda et eksempel på det stadig mer symbiotiske forholdet mellom filmindustrien og leketøys bransjen. Og det er utvilsomt sterkt preget av kommersielle hensyn.

Banalt forklart liker filmprodusentene å basere storsatsingene sine på konsepter som allerede er godt innarbeidet og har en eksisterende fanbase. Dette være seg tegneserier om superhelter, bestselgende romaner, populære dataspill, nyinnspillinger av filmklassikere eller kjente TV-serier. De siste tiårene har man i tillegg oppdaget at leketøy gjør samme nytten.

Sett fra leketøysfabrikantenes perspektiv er samarbeidet med filmindustrien en ypperlig måte å skape blest om produktene på. Selv giganter som Lego, Mattel og Hasbro har slitt alvorlig med bunnlinjen i senere år. Markedsføringsverdien til en spillefilm er langt større enn en helaften med reklamefilmer. Filmsuksesser kan dessuten skape etterspørsel etter helt nye produktserier. Dette fungerer begge veier.

Sagaen om suksessen til «Star Wars» tar gjerne med kapittelet om hvordan George Lucas ikke tjente seg rik på kinobillettsalget, men på rettighetene til actionfigurer av rollefigurene i filmene. Lærdommen var tydelig: Filmselskaper trenger alle mulige biinntekter for å dekke budsjettgaloppen på dyre produksjoner, og salget av diverse samlerobjekter (særlig actionfigurer) viste seg å være en gullkilde.

Star Wars

Slike spin-off-produkter hadde leketøysbransjen allerede levert i mange år, men fremveksten av nerdekulturen utvidet kundegrunnlaget med en voksen og betalingssterk demografi.

Fenomenet er ellers eldre enn man skulle tro. Allerede Johann Wolfgang von Goethes romansuksess «Den unge Werthers lidelser» (1774) skapte i sin tid en aktiv merchandise-industri, som solgte alt fra parfyme til porselensdukker basert på romanskikkelsene. Skjønt, om Goethe selv nøt godt av dette, er usikkert.

Leker blir filmstjerner!

På 1970-tallet ble man mer åpen for å snu på den tradisjonelle spin-off-logikken og lagde i stedet film basert på kjente leketøy. Pionéren i eksperimentet ble spillefilmen «Raggedy Ann & Andy: A Musical Adventure» (1977). Hovedrolleinnehaverne var to tøydukker med lang erfaring (helt tilbake til henholdsvis 1915 og 1920) som både romanfigurer og leketøysprodukter. De hadde også smugstartet filmkarrieren i kortere format, tilbake i 1940-årene.

På 1980-tallet tok trenden av for alvor. Blant annet med serier basert på dukkekolleksjonene My Little Pony og Pound Puppies.

Mer ikonisk og tidstypisk ble lanseringen av science fiction-fantasy-figurene i Masters of the Universe, først som leketøy i 1982 og deretter i animasjonsfilm året etter. I 1987 kom spillefilmen, med svenske Dolph Lundgren i rollen som helten He-Man.

Bilrobotene i Transformers-serien kom i salg fra 1984, tett koordinert med lanseringen av TV-serien samme år. De ble reintrodusert i blockbuster-format med Michael Bays effektspekkede spillefilm fra 2007, som ble startskuddet for en filmføljetong vi ennå ikke har sett slutten på.

I mellomtiden hadde Pixars «Toy Story»-filmer (1995-) nærmest visket ut grensene mellom leketøy og filmstjernestatus. Et bedre eksempel på den bransjeoverskridende symbiosen er neppe mulig å oppdrive.

I rene økonomiske termer er det kanskje lettere å identifisere styrkeforholdet: «Toy Story 3» tjente nesten 10 milliarder dollar på merchandisesalg – ti ganger så mye som det globale kinobillettsalget.

Bays «Transformers» utgjorde også begynnelsen på en bølge med leketøysfilmer. De kom i ymse former. «G.I. Joe: Rise of Cobra» (2009) var basert på actionfigurer med skisseaktige bakgrunnshistorier. Da G.I. Joe så dagens lys i 1964, var hans tilblivelse faktisk direkte inspirert av Barbies suksess. Fabrikanten – Hasbro – nektet imidlertid å bruke ordet «dukke», siden det var noe «gutter ikke ville leke med». Dermed ble begrepet «actionfigur» introdusert.

Andre filmer, som overraskelsen «The Lego Movie» (2012), beviste at det kunne være en kreativ fordel om leketøysuniverset var befolket av mer ubeskrevne skikkelser.

Den animerte musikalen «Trolls» (2016), som var inspirert av de danske lykketrollene, ble også en uventet suksess.

Både Mattel og Hasbro har for lengst opprettet egne filmavdelinger som samarbeider med etablerte aktører og distributører om nye prosjekter. Samlet har de bortimot et tyvetall satsinger planlagt for årene som kommer. Hvis man legger til TV-seriene, kan antallet dobles.

Barbiefeber

Salget av spin-off-produkter har imidlertid begynt å dale de siste årene, særlig for actionfigurenes del. Det forklares med konkurranse fra videospill og en mer uinteressert tenåringsgenerasjon. Selv Barbie har opplevd et statusfall på denne siden av årtusenskiftet. Derfor knytter det seg stor spenning til hva slags effekt den kommende filmen vil få.

Interessant nok ser det ut til at det nettopp er kriseerfaringen som har fått Mattel til å ta sjanser med Gerwigs visjon for selskapets berømte plastdukke.

Barbie

I 2018 hadde omsetningen rast ned med 2 milliarder dollar siden 2013, og et overskudd på 900 millioner var blitt til et underskudd på 533 millioner. Mattels filmavdeling hadde i tillegg fått smake på en skikkelig dundrende fiasko, «Max Steel» (2016). En ny direktør, Ynon Kreiz, kom inn og la om kursen.

I et intervju med The New York Times hadde han blant annet dette å si om «Barbie»: «Jeg er ikke interessert i å lage dårlig forkledde reklamefilmer. Vi ønsker å gi våre filmskapende partnere kreativ frihet og la dem gjøre ting som er ukonvensjonelle og spennende.»

Hurra for intensjonen! Mon tro om ikke herr Kreiz har fått med seg at riktig gode filmer kan gi selv den mest kasserte leken et comeback? Bevisene for dette finner vi blant annet i «Toy Story». 

En av bifigurene, Mr. Potato Head (lansert i 1953), økte salget med 800 prosent i kjølvannet av Pixar-filmens suksess.

Effekten var enda tydeligere for Slinky Dog. Fabrikanten, James Industries, hadde lagt ned virksomheten ti år tidligere.

Takket være «Toy Story» strømmet det plutselig inn 20 000 nye bestillinger, og produksjonen ble gjenopptatt.

Kilder: Wikipedia, Imdb.com, The Guardian, globaltoynews.com, Forbes, LA Times, The New York Times, blog.hollywoodbranded.com

Her kan du se noen av de omtalte filmene og seriene

«Barbie»: Kommer på kino 21. juli.

«He-Man and the Masters of the Universe» (animasjonsserie fra 2021–22): Tilgjengelig på Netflix

«Toy Story» (Regi: John Lasseter, 1995): Tilgjengelig på Allente, Blockbuster, Disney+, iTunes, SF Anytime, Telia Play og 2 Play.

«G.I. Joe: Rise of Cobra» (Regi: Stephen Sommers, 2009): Tilgjengelig på Allente, Blockbuster, iTunes, Netflix, Prime Video, SF Anytime, Sky Showtime og 2 Play.

«Legofilmen» / «The Lego Movie» (Regi: Phil Lord & Christopher Miller, 2014): Tilgjengelig på Allente, Blockbuster, HBO Max, iTunes, Prime Video, SF Anytime, Telia Play og Viaplay.

«Trolls» (Regi: Mike Mitchell, 2016): Tilgjengelig på Allente, Blockbuster, iTunes, Prime Video, SF Anytime, Sky Showtime, Telia Play og 2 Play.