Den yderste Nøgne Ø

Den skotske skribenten og legen Gavin Francis har skrevet en bok, «Island Dreams», der han reflekterer over sin livslange islomania. Allerede i barneårene befant han seg gjerne bøyd over verdensatlaset i hjembyens bibliotek, samtidig som han lot seg rive med av kjente fortellinger om mer eller mindre fiktive øyer, som Robert Louis Stevensons «Skatten på Sjørøverøya» eller Alexandre Dumas’ «Greven av Monte Cristo» – der hovedpersonen blir sendt til fangeøya If.

Senere sper Francis på med en rekke ungdoms- og voksenbøker, i tillegg til fagbøker om relaterte emner, for eksempel om menneskets yteevne når det har befunnet seg avskåret fra andre over tid. Denne typen litteratur blir etter hvert som en følgesvenn å regne, når han selv oppsøker den yderste Nøgne Ø, først hjemme i Skottland, og deretter i stadig fjernere strøk.

Resultatet er en litt springende beretning, som likevel utgjør en helhetlig filosofisk betraktning om isolasjon og fellesskap.

Alene eller ensom

Francis’ utgangspunkt er en teori om at det finnes en spesiell forbindelse mellom øyer og drømmer, eller at øyer i det minste utøver en særegen tiltrekningskraft på drømmende personligheter. Han forklarer at ordet isolate er adoptert inn i det engelske språket fra det italienske isolare, som betyr «å gjøre til en øy». Men det fantes allerede et tilsvarende ord på engelsk, nemlig insulate, og her aner vi kimen til noe viktig. Francis siterer psykoanalytikeren og barnelegen Donald Winnicott, som skrev at «Det finnes mange måter å beskrive den pubertale gutten eller jenta på, og én av dem er som en isolate[d]. Denne bevaringen eller opprettholdelsen av den personlige isolasjon er i virkeligheten en del av en søken etter identitet.»

Han hevder videre at tenåringer gjerne nærmest «går i isolat» fordi det er den eneste måten de kan finne plass til – med Francis’ ord – å «fremkalle et autentisk selv ut fra deres kaotiske erfaringer.»

Ifølge barnelegen Winnicott lå løsningen i å «skape en terapeutisk følelse av isolation uten å la ungdommen bli insulated fra verden.» På norsk relaterer dette skillet seg kanskje best til forskjellen mellom det å være «alene» og «ensom».

Den skipbrudne

Dette er en mulig inngang til en forklaring for fascinasjonen for det å befinne seg omgitt av havet og – i hvert fall teoretisk – uten umiddelbar kontakt med omverdenen. Det er ikke tvil om at spenningen forbundet med å være oppdagelsesreisende, eller bare ryggsekkturist, har avtatt etter at mobiltelefonen gjorde oss i stand til å være i nærmest kontinuerlig kontakt med hvem det skal være.

Og dersom man er oppdratt i en familie der barne- og ungdomslivet blir idealisert, kan man også bli mindre motivert for å tre over tersklene til voksenlivet, med opparbeidelse av seksuelle erfaringer, arbeidsetikk, egne ferdigheter – og generell uavhengighet fra foreldrene.

Ingen har vel kommet i denne situasjonen på en mer ekstrem måte enn den skipbrudne, og innen litteraturen er det utvilsomt Daniel Defoes Robinson Crusoe som er prototypen på den som blir revet bort fra alle rollemodeller, og brått må klare seg selv. Originalen for fortellingen om Crusoe sies å ha vært den skotske offiseren og piraten Alexander Selkirk, som tidlig på 1700-tallet overlevde fire år alene på en øde øy sør i Stillehavet. De fleste vil dog enes om at dette blir et litt for dyrekjøpt selvhjelpskurs.

Øyet som ser

BBC Radios program «Desert Island Discs» er blitt sendt sammenhengende og uendret siden 1942. Konseptet består i at diverse kjendiser blir spurt om hvilke åtte musikkstykker de ville tatt med seg på en øde øy. Programmets kjenningsmelodi, inkludert hvordan den blir akkompagnert av måkeskrik, er også den samme. Det som er klart, er at det er nettopp øya som er det unike her. Enhver kan prate om sin favorittmusikk, men i det øyeblikket man ikke kan returnere til plate-butikken for å bytte, så blir disse valgenes funksjon å definere deg én gang for alle.

Er det dette som er kjernen i den evige appellen til myten om Robinson Crusoe? At vi har et sterkt indre ønske om å finne ut hvem vi virkelig er, i ensomhet? Hva ville i så fall psykoanalytikeren sagt om Edgar Allen Poe, som skrev disse ordene om Lofoten:

«Et panorama mer fryktelig øde enn noe menneske kan se for seg. De lå der utstrakt, konturer av svarte og truende klipper så langt øyet kunne se, både til høyre og til venstre, som et festningsverk mot verden» (journ. oversettelse). 

Poe hadde selv aldri sett billedskjønne (i godvær) Lofoten, så dette har han trukket opp fra sin egen temmelig mørke fantasi. Også hos Narnia-rikets far C.S. Lewis forbindes øyer med fare.

Hjernen er alene

Foruten de forblåste øyene langs den røffe skotske kysten besøker og beskriver Francis fengselsøyer som Alcatraz og Robben Island, fjerne øyer som Andamanene (der en amerikansk misjonær nylig ble drept av lokalbefolkningen) og Falklandsøyene, samt enda mer avsidesliggende steder som forskningsstasjonen Halley i Antarktika.

Halley og lignende isolerte bosetninger – med oljearbeidere og fyrvoktere – blir studert nøye av romfartsorganisasjoner, fordi de tilbyr et miljø som er relativt likt det astronauter opplever ute på oppdrag.

Forskning viser at de nevrale hjernebølgene endrer form allerede etter én overvintring, og det er blitt konkludert med at menn som allerede var selvhjulpne, beherskede og rolige, forsterket disse egenskapene.

Men det er også kommet frem at kvinner klarer seg enda bedre under slike ekstreme forhold, selv om det var mindre sannsynlig at de ville bli plukket ut ved intervjuer.

Én teknikk for å overleve monotonien på slike steder er naturligvis å lese, og Gavin Francis konkluderer da også med at han har begynt å se på bøker som «bærbare øyer».