Et skjønnhetsikon

I sin egen samtid ble hun omtalt som «verdens vakreste kvinne». Elisabeth (1837–1898), keiserinne av Østerrike og dronning av Ungarn, ble dyrket som et skjønnhetsideal og moteikon, og utsatte seg selv for et knallhardt diett- og treningsregime for å holde på figuren.

I ettertid er hun blitt lansert som et av de første sexsymbolene, siden portrettene av henne kunne beundres på fotografier – en nyskapning som innvarslet det moderne mediesamfunnet. Inntrykket av «evig skjønnhet» ble forsterket av at hun nektet å sitte modell for nye portretter eller la seg fotografere etter fylte 32 år.

Interessen for keiserinnen, som ble kalt «Sisi» av sine nærmeste, skyldes imidlertid mer enn det ytre. Livet hennes var også omkranset av personlige tragedier, samt en dose mystikk. Hun mistet sitt eneste barn i et dobbeltdødsfall med mange løse tråder, og ble selv myrdet på åpen gate av en anarkist.

Siden 1921 er det blitt laget rundt 40 film- og TV-produksjoner om henne, og hun er blitt spilt av stjerner som Ava Gardner og Monica Vitti. I den tyskspråklige delen av verden tenker nok folk helst på filmtrilogien fra 1955–57 med Romy Schneider i hovedrollen.

Mer enn ti av disse produksjonene kretser rundt det såkalte Mayerling-mysteriet, hvor hennes sønn – kronprins Rudolf – ble funnet død sammen med sin elskerinne. Ellers har filmskaperne vært fascinert av keiserinnenes yngre år, antagelig fordi den livsfasen var preget av rojal romantikk i glamorøse og storpolitiske miljøer.

Den vedvarende filminteressen for Elisabeth av Østerrike gjør henne til et markant unntak i en sjanger som ellers er tungt dominert av engelske konger og dronninger.

Keiserlig drama I miniserien «The Empress» (2022) ser vi hvordan Sisi (Devrim Lingnau) kaprer søsterens forlovede, Frans Josef av Østerrike-Ungarn. Foto: Netflix

Ny «Sisi-feber»

Nå skyller igjen en «Sisi»-bølge over oss. I fjor kom miniserien «The Empress», med Devrim Lingnau i hovedrollen, som skildrer hvordan den knapt 16-årige hertuginnen kaprer søsterens forlovede, Frans Josef av Østerrike-Ungarn.

Denne versjonen av ungdomsårene hennes kom like i hælene på «Sisi» (2021), en annen tysk serie om akkurat samme periode, hvor Dominique Devenport fylte tittelrollen.

Sisi som ung Det er den samme perioden i livet til keiserinnen som skildres i den tyske serien «Sisi» (2021) hvor Dominique Devenport spiller tittelrollen. Foto: TV 2

I mars i år hadde den feministiske, svarte komedien «Sisi & Ich» premiere på tyske kinoer. Regissør Frauke Finsterwalder skrev manuset sammen med ektemannen, forfatteren Christian Kracht (kjent for blant annet «Faserland», «Imperium» og «Eurotrash»), og har omtalt prosjektet som «en litt vill nytolkning av «Sisi»-myten, som egentlig ikke er plaget av historiske fakta».

Handlingen følger keiserinnen i en periode hvor hun dro omkring i Europa sammen med en gruppe kvinnelige bekjente.

Det er usikkert om «Sisi & Ich» vil få kinolansering i Norge, så rådet får være å følge med på strømmetjenestenes oppdateringer. Til gjengjeld er premieredatoen for Marie Kreutzers «Corsage» fastsatt til 5. mai. Akkurat som i Finsterwalders film møter vi her en middelaldrende Elisabeth (spilt av Vicky Krieps).

Filmen begynner på dagen hun fyller 40 år. Korsettet må strammes litt ekstra. Jubilanten føler seg tynget av alderen og omgitt av begrensninger i alle former. Glansdagene er kanskje over, men et gjensyn med gamle venner lokker. Keiserinnen legger ut på en befriende og selvrealiserende reise.

Heller ikke «Corsage» setter seg fore å tegne et historisk korrekt portrett av keiserinnen. Tvert imot tar den seg flere friheter, og leker blant annet med anakronistiske innslag (som popmusikk).

Avdekker sårbarhet

De to ferske «Sisi»-filmene skriver seg inn i en tendens der portretteringen av kongelige er blitt mer privat og intim og legger større vekt på individets sårbarhet. Pablo Larrains «Spencer» (2021), som går tett på prinsesse Diana (Kristen Stewart) under en akutt samlivskrise julen 1991, er et annet eksempel. Her handler det om den personlige prisen som kommer med det å være frontfigur for monarkiet, når man er omgitt av krav og forventninger fra et stort kollektiv. En hel nasjon – eller verden – saumfarer deg med et kritisk blikk. Anonymitet er umulig.

Genuin egentid er luksus. Respekt for tradisjon skal balanseres mot behov for fornyelse. Bak fasaden må man hanskes med personlige problemer, som kan være opprivende, og selv små tegn på disharmoni skaper overskrifter.

Andre titler, som «Kongens tale» (Regi: Tom Hooper, 2010) og «The Queen» (Regi: Stephen Frears, 2006), forholder seg til de samme problemstillingene.

Kan svekkelsen av den reelle kongemakten forklare tendensen? Er det kanskje slik at generasjoner med et temmet, konstitusjonelt monarki innenfor rammene av moderne demokrati har endret publikums mentale bilde av de kongelige? Nå oppfattes de mer som «en av oss, tross alt». Minnet om maktutøvende (for ikke å si eneveldige) monarker er falmet så mye at det er blitt rom for å dvele ved de konge-liges sårbare sider.

Dermed er det ikke sagt at herskerens privatliv tidligere var uinteressant. Det var i aller høyeste grad viktig, fordi det påvirket stell og styre. Men dagens nysgjerrighet er frikoblet fra akkurat slike bekymringer.

Trenden er ikke avgrenset til filmer fra moderne tid. Sårbarhetsskildringene dukker opp også i mer uventede sammenhenger og tidsepoker.

«The Favourite» (Regi: Giorgos Lanthimos, 2018) tar oss med til 1700-tallet, hvor en sykelig dronning Anne (Olivia Colman) i praksis har gitt fra seg styringen til hertuginnen Sarah Churchill (Rachel Weisz).

Blikket for monarkens sårbarhet gjør seg gjeldende selv i fantasysjangeren, noe skildringen av den velmenende kong Viserys (Paddy Considine) i HBO-serien «House of the Dragon» (2022) demonstrerer. Han forsøker å dempe konfliktnivået i en mildt sagt blodtørstig verden, men mister styringsevnen i takt med at en grusom sykdom eter ham opp.

Viserys siste skjelvende forsøk på å redde kongeriket fra kaoskreftene er et av seriens mest beveg-ende øyeblikk.

Variasjon og gjengangere

Trender kommer og går, men paletten til de filmat-iske kongeportrettene har alltid vært preget av stor variasjon. Menneskene på tronen skildres som alt fra dekadente, gale og onde – via naive, skandaliserte og misforståtte – til heltemodige, samlende og progressive. Selv for kongelige gjelder dog visse dramaturgiske krav om livsgjerningen din skal bli filmatisert: Du bør ha gjort noe usedvanlig. Eventuelt bør du ha regjert mens dramatiske hendelser fant sted. Helst bør begge deler være oppfylt. I tillegg kommer regelen for all historisk film: De handler egentlig om oss og våre nåtidsdiller. Vi avslører oss selv gjennom blikket vi anlegger på fortiden.

Utvalget av romerske keisere polariseres mellom Nero og Caligulas utskeielser og stoikeren Marcus Aurelius. Richard Harris spilte sistnevnte som en pliktbevisst mentorfigur med ambisjoner om å gjenopprette det romerske demokratiet i Ridley Scotts «Gladiator» (2000), mens Malcolm McDowell var egosentrisk og frivol i skandalefilmen «Caligula» (Regi: Tinto Brass, 1979).

Som nevnt er den engelske tronen svært godt representert innen denne øvelsen, men enkelte monarker er mer populære enn andre: Victoria og de to Elisabeth-ene dominerer feltet, sammen med Henrik 8. Takket være Shakespeare dukker også intrigemakeren Rikard 3. og den heltemodige Henrik 5. opp med ujevne mellomrom.

Selv Georg 3. har fått slippe til på det store lerret-et ved et par anledninger. Mest minneverdig er nok «Kongens galskap» (Regi: Nicholas Hytner, 1994), hvor Nigel Hawthorne spiller Georg. Etter å ha regjert i tre tiår begynner kongen å oppføre seg pussigere og pussige. Til slutt erklæres han sinnssyk. Samtidig utløser sykdommen en maktkamp rundt tronfølgen.

Utenfor De britiske øyene har Katarina den store av Russland vært en konstant inspirasjonskilde. Hennes keiserinnekarriere var både usannsynlig, dramatisk, lang og suksessrik. Helen Mirren (som har russisk familiebakgrunn og står oppført med etternavnet Mironoff i dåpsattesten) toppet rolle-listen i den foreløpig siste biografiske miniserien
om tsarinaen: «Catherine the Great» (Regi: Philip Martin, 2019).

Christina av Sverige, dronning fra 1632 til 1654, har fått oppmerksomhet fordi hun var religiøst søkende i en tid preget av blodig konflikt mellom protestanter og katolikker. I tillegg fremviste hun
en androgyn side, ved å bære mannlige klær. Christina abdiserte frivillig da hun konverterte til kato-lisismen, og ble teaterleder i pavens by, Roma.

Den filmhistoriske klassikeren om henne er Rouben Mamoulians «Queen Christina» (1933),
hvor legenden Greta Garbo har hovedrollen. Liv Ullmann spilte Christina i den mer forglemmelige «The Abdication» (Regi: Anthony Harvey, 1974). I Mika Kaurismäkis «The Girl King» (2015), hvor Malin Buska har hovedrollen, portretteres dronn-ingen som lesbisk.

Maktens teater

Mektige personer er godt dramamateriale, fordi de påvirker sine omgivelser. Det er enkelt å begripe. Monarkene interesserer imidlertid også når de er svake, siden spørsmålet da blir hvor den egentlige makten ligger skjult.

I tillegg finnes en mer nærliggende årsak til at dramatikere, forfattere og filmfolk føler seg kallet til å skildre monarkenes liv: Maktutøvelse er i seg selv en form for teater. Statusen og maktforholdet må iscenesettes og kommuniseres.

Det skjer gjerne i form av offentlige opptredener, hvor fremføringen av budskapet krever bevissthet om egen rolle.

Ord, fakter og effekter, samt betoning og fremtoning, er viktige elementer i en slik sammenheng. Kort sagt; maktens teater er spekket med virke-midler som fortellere er godt kjent med.

De føler seg på hjemmebane der slike dramaer utfolder seg.