Mangfoldig hommage. Begrepet cameo kommer antagelig fra det arabiske ordet khamea, som betyr amulett. Cameo (kamé på norsk) er også navnet på en brosje hvor det utskårne motivet, som regel en ansiktsprofil, er i opphøyet relieff eller på annen måte står ut fra bakgrunnen med en kontrasterende farge – på lik linje med at filmens cameo-opptredener står ut fra fiksjonens resterende rollefigurer.

Cameoer kommer i et mangfold av varianter, med ulike bakgrunner og forklaringer. Personen kan anonymt dukke opp i bakgrunnen av en scene uten betydning for handlingen – gjerne usynlig for uvitende seere. Andre ganger kan opptredenen dominere en hel scene med replikker og interaksjon med de resterende rollefigurene. Fellesnevneren er likevel at rollen gir en overraskende opptreden, som noen ganger visker ut skillet mellom lerret og virkelighet.

Cameoer gjennomføres gjerne som en spøk for publikum, en hommage til tidligere rolleinnehavere, eller rett og slett fordi personen innehar en status utenfor skjermen som tillater eller krever en opptreden som seg selv. I noen tilfeller kan kjente skuespillere besette en mindre rolle hvis de av personlige årsaker ønsker å ta del i prosjektet – eksempelvis som en vennetjeneste til regissøren. Andre ganger blir rollen kun sett på som et publisitetsstunt.

En av de mer kjente formene for cameo er regissører som selv ønsker å få ansiktet på skjermen. Alfred Hitchcock var en pioner innen dette, og dukket opp i bakgrunnen i 39 av sine 52 eksisterende filmverk. Rollene han besatte var alle av minimal betydning, og ofte vanskelig å få øye på – resulterende i at det gikk sport i å observere deltagelsen hans i hver film.

Alfred Hitchcock var en pioner innen dette, og dukket opp i bakgrunnen i 39 av sine 52 eksisterende filmverk. Rollene han besatte var alle av minimal betydning, og ofte vanskelig å få øye på – resulterende i at det gikk sport i å observere deltagelsen hans i hver film.

Første kjente gang var i «The Lodger» (1927) hvor han anonymt satt ved et skrivebord i en avisredaksjon. Disse opptredene varte helt frem til «Family Plot» i 1976, hvor seere kun fikk skimte silhuetten hans gjennom en dør. Andre eksempler er at han sto ytterst i et foto fra en klassegjenforening, i «Dial M for Murder» (1954), eller da han ble sett gående ut fra en dyrebutikk i den ikoniske filmen «The Birds», fulgt av sine egne to terriere – Geoffrey og Stanley.

Cameoene til Hitchcock ble så ikoniske at flere filmer senere la inn en post-mortem-hyllest av Hitchcock etter hans bortgang. Eksempelvis i film-en «Psycho II» (1983), hvor silhuetten fra den da avdøde regissøren i en scene kunne observeres som en skygge på en soveromsvegg.

Produsent som statist. En annen, mer moderne filmskaper med trang for skjermtid er Peter Jackson, som regisserte den velkjente «Ringenes Herre»-trilogien. Statistrollene han inntok var mildt sagt uviktige, som i «Ringenes brorskap», hvor han var på skjermen i omtrent ett sekund – mens han spiste på en gulrot i en mørk bakgate. I «Atter en Konge» fikk han litt mer tid i lyskasteren, hvor statistrollen hans sågar ble drept av en pil fra buen til Legolas.

Andre i produksjonsrekken kan også gi underholdende prestasjoner, slik som tegneserieskaperen Stan Lee. Frem til sin død i 2018 var han fast å se i en eller annen mindre, obskur rolle i brorparten av filmer om superheltene i Marvel-universet.

Frem til sin død i 2018 var Stan Lee fast å se i en eller annen mindre, obskur rolle i brorparten av filmer om superheltene i Marvel-universet.

De som har sett en Marvel-film på kino de siste to tiårene, kan nok skrive under på det underholdende momentet av opptredenen hans, og den lette humringen i salen ved synet av den aldrende mannen med bart og briller.

Ekte personer på skjermen. Én spesiell Marvel-film tar oss også videre til neste cameo-kategori – der ekte mennesker spiller seg selv på skjermen. I filmen «Iron Man 2» (2010) har hovedpersonen et kort og ubetydelig møte med entreprenøren Elon Musk, som på mange måter kan sammenlignes med rollekarakteren til Robert Downey Jr. I andre tilfeller, der filmens handling er basert på virkelige hendelser, kan gjerne hovedrollens motpart fra den virkelige verden bli et eget, mindre innslag.

Dette var tilfellet ved filmatiseringen av historien til miljøaktivist og advokat Erin Brokovich, rollebesatt av Julia Roberts. I den aktuelle scenen sitter Julia Roberts på en restaurant og bestiller mat av servitøren, som finurlig nok er spilt av den ekte Erin Brokovich – komplementert med navnet Julia skrevet på navnelappen, for å slutte sirkelen rundt rollebesetningen.

Den klassiske julefilmen «Home Alone 2» fra 1992 inneholder også en velkjent cameo fra Donald Trump –  i tiden da han fortsatt kun var kjent som finansmann. Her går den rotløse hovedpersonen Kevin, spilt av Macaulay Culkin, inn på det fasjonable hotellet The Plaza, og får retningsanvisning til resepsjonen fra hotelleieren selv. Skuespiller Matt Damon hevdet i et intervju at Trump hadde en klausul for filmselskaper som ønsket å bruke bygningene hans til innspilling – at han på en eller annen måte skulle bli skrevet inn i manus.

Det kommer kanskje ikke som en overraskelse at han uttrykte misnøye da en kanadisk TV-kanal klippet bort hotell-cameoen hans i 2019. Kanalen forklarte selv at de kun ville korte ned filmen for å få plass til mer reklame.

I «Apollo 13», filmen om den ulykksalige romferden med det berømte «Houston, we have a problem»-sitatet, blir romekspedisjonens leder, Jim Lovell, spilt av Tom Hanks. Til mange filmtitteres uvitenhet har den ekte Jim Lovell en statistrolle som skipskaptein under redningen av mannskapet – en passende rolle for astronauten som også var kaptein i marinen.

Krigens cameoer. En lignende opptreden finner vi i den nyere krigsfilmen «Lone Survivor» (2014), som omhandler den mirakuløse og sanne overlevelseshistorien til soldaten Marcus Luttrell i Afghanistan – da Lutrell og tre andre soldater havnet i et kraftig bakholdsangrep fra Taliban-opprørere under en rekognosering. Laget ble forsøkt evakuert av et helikopter med 16 soldater, som ble skutt ned av en rakett mens det fortsatt var i luften.

Episoden kostet til sammen 19 amerikanske liv, med Lutrell som eneste overlevende. Den ekte Marcus Luttrell gjør flere cameoer i filmen, men han beskriver at den mest emosjonelle scenen var å spille en av soldatene i helikopteret – som representerte en av hans falne kollegaer.

En annen krigsfilm-cameo med en mer humoristisk vri er «Hot Shots 2» (1993), med Charlie Sheen i hovedrollen. Filmen parodierte blant annet den mer alvorstunge «Apokalypse Nå», hvor hovedrollen spilles av faren til Charlie – Martin Sheen. I en av åpningscenene i «Hot Shots» kan man se far og sønn møtes på to forbigående elvebåter, hvor de begge simultant utbryter «I loved you in Wall Street!», en film de begge hadde hovedroller i. 

Skuespillere på rullering. Hvis filmens manus innbefatter en av skuespillerenes tidligere roller, kan andre slike rolleforvekslinger skape underholdende momenter for seere. I Arnold Schwarzeneggers actionkomedie «The Last Action Hero» (1993), går den østerriske skuespilleren forbi en pappfigur-reklame for Schwarzeneggers kanskje mest kjente rolle – som fremtids-cyborgen Terminator. I universet til «The Last Action Hero» er dog «Terminator» rollesatt av Sylvester Stallone, som på filmens utgivelsestidspunkt kan sies å ha vært i samme actionstjerne-segment som Arnold.

Tidligere skuespillerprestasjoner er også en vanlig årsak for overraskende cameoer. Quentin Tarantinos oscarvinnende «Django Unchained» ble inspirert av en spaghettiwestern fra 1966 – ved navn «Django». I 2012-versjonen møter Tarantinos Django – spilt av Jamie Foxx – en eldre herremann ved baren, og blir bedt om å tilkjennegi seg og stave navnet sitt. Foxx følger opp med å forklare at D-en er stum. Den eldre herremannen, Franco Nero – den originale Django fra 1966 – svarer tørt: «I know». For uvitende seere kunne dette utspilt seg som en litt obskur Tarantino-scene, men for de innviede var dette en respektfull hommage til filmens inspirasjon og Neros tidligere prestasjoner. Tarantino selv dukker også opp i bakgrunnen eller i mindre roller i mange av sine egne filmer.

Andre årsaker til rulleringer av skuespillere kan kun være intern humor og vennskap blant filmprodusenter – og skuespillere – slik som at Ben Stiller, Owen Wilson, Luke Wilson, Will Ferrel og Vince Vaughn til stadighet dukker opp i hverandres filmer, eksempelvis i komediene «Starsky & Hutch» og «Anchorman».

Cameoer kan også forekomme i tegnet form, hvor spesielle personer blir animert inn i filmens handling – slik som tegneserieskaperen Hergé kunne bli sett i samtlige filmatiseringer av den eventyrlystne reporteren Tintin.

Tegnefilmserien som er blitt sendt lengst i verden, «The Simpsons», har spesielt satt tegnede cameoer på kartet. Et bredt spekter av kjendiser har spilt seg selv sammen med den gule familien fra Springfield – blant annet Stephen Hawking, Mel Gibson, Johnny Cash, Leonard Nemoy, The Beatles, Michael Jackson, Mark Hamill, og mange flere.

Om det brukes som humorinnslag eller en respektfull hyllest, er cameoer et innslag som tydeligvis kan underholde både publikum og mannskapet bak kamera.

I scenekunst og film finnes også konseptet om «den fjerde veggen», som billedlig skiller skuespillere og publikum – en vegg flere rollekarakterer har revet ned – noe som tillater direkte kommunikasjon mellom rollefigur og seer.

I tråd med dette bildet kan også cameoer være et subtilt vindu mellom sceneshow og ekte liv, som gir skuespillere en frihet til sømløst å klyve inn og ut av manusets verden – til vår fornøyelse, selvsagt.