Ingmar Bergmans første spillefilmproduksjon, hvor han «bare» er kreditert som manusforfatter og regiassistent, var «Hets» (1944). Her møter vi den sadistiske latinlæreren med kallenavnet «Caligula» (Stig Järrel), som gjør studiene ekstremt sure for gymnasiasten Jan-Erik Widgren (Alf Kjellin). Unggutten innleder tilfeldigvis et forhold til den sårbare Bertha (Mai Zetterling), bare for å oppdage at hun allerede er involvert i en komplisert affære med «Caligula». Dermed skrus konfliktnivået opp enda et hakk.

Filmen ble en internasjonal suksess og har klassikerstatus i svensk filmhistorie. Skjønt, lærerfiguren vi møter her, vil kanskje fortone seg en smule eksotisk for dagens publikum.

I dagens skoledebatt er det snarere fortellinger om hvordan elevene terroriserer lærerne (og medelevene) vi hører om.

Den gamle autoritære skolen er avviklet, og det symbolske oppgjøret rent filmhistorisk var muligens Lindsay Andersons «If ...» (1968). Her spiller Malcolm McDowell kostskoleeleven Mick Travis, som blir anfører i et regulært opprør som til slutt involverer skytevåpen og granatkastere.

Filmen er sprekkeferdig av sekstiåtter-patos, og legger ikke skjul på at revolusjonsiveren er myntet på hele storsamfunnet.

Forandret og relevant

Hvis den åpenlyst sadistiske læreren i det hele tatt dukker opp på dagens kinolerret eller TV-skjerm, vil det helst være i et historisk drama. Lærerrollen er til dels dramatisk forandret, både i virkeligheten og på film. Dynamikken mellom underviser og elever er også annerledes. Det kan innby til å tolke gamle motiver på nytt.

Samtidig har lærergjerningen beholdt sin relevans – naturlig nok. Alle har hatt en eller flere undervisere i sitt liv. Oppgaven er samfunnskritisk, det handler om sosialisering like mye som kunnskapsformidling. Ingen bør forundres over at det lages så mange filmer med lærere i hovedrollen.

Nå er to nye filmer om lærergjerningen kinoaktuelle. Den ene er Tysklands nominasjon til Oscar for beste internasjonale spillefilm: Ilker Çataks «Lærerværelset», som hadde premiere 3. mai 2024.

Den lar oss bli kjent med Carla Nowak (Leonie Benesch), en ung klasseforstander av den idealistiske typen. Utfordringen hun konfronteres med, handler ikke om skoleresultater, men om tyverier fra lærerværelset. Og det er en av hennes elever som mistenkes for naskingen. Etterforskningen som dras i gang, utløser snart et maktspill som involverer både elever, foreldre og skoleansatte.

Den meksikanske «Radical» hadde premiere 26. april 2024 og bygger på en sann historie. Også her møter vi en idealistisk underviser.

I 2011 begynner Sergio Juarez Correa (Eugenio Derbez) i sin nye stilling som lærer på en svært utsatt og dårlig drevet grunnskole i Matamoros. Lokalmiljøet er dominert av narkokartellenes nærvær, lokalene er nedslitt, ressursene små, lærerstaben har resignert, og karakterene er blant de laveste i hele landet.

Det er da den nyansatte begynner å eksperimentere med kreative pedagogiske metoder, og sjetteklassingene hans responderer positivt på kursendringen.

«Radical» er altså en feel good-fortelling som feirer lærerskikkelsen som inspirator og forbilde. Sergio er «Caligulas» motpol. Samtidig, slik «Lærerværelset» minner oss på, havner klasseforstanderne ofte i situasjoner som involverer andre ting enn ren undervisning. Man kan være idealist, men bør kanskje helst også være realist?

Lærerpsyken

Den som vil inspirere, må uansett ha overskudd til det. Hva om underviseren er utbrent, desillusjonert eller kjørt fast i rutinene?

I «The Browning Version» møter vi den aldrende læreren Andrew Crocker-Harris, som er godt på vei til å bli unisont mislikt av både elever og kolleger. Han er temmelig strikt og disiplinfokusert, men det har sine årsaker. Her gjøres psykologisk innsikt og forståelse til en integrert del av handlingen. Crocker-Harris får en uventet sjanse til å blomstre opp igjen etter at en sjenert elev innser hvor ulykkelig læreren egentlig er, og gir ham en spesiell gave.

Fortellingen er filmatisert to ganger: I 1951, med Michael Redgrave i hovedrollen, og i 1994, da Albert Finney toppet rollelisten.

At lærere kan være usikre på egne evner og bale med private nevroser, er tematisert på flere andre måter.

I den danske Oscar-vinneren «Et glass til» (2020) begynner fire kolleger på en videregående skole i København å eksperimentere med jevn dosering av alkohol for å bli mer kreative og avslappede i hverdagen. Filmen gikk sin seiersgang også i Norge, og er senere blitt satt opp som skuespill av Christiania Teater, som ble sendt på norgesturné med Riksteatret.

Alkohol er velprøvd selvmedisinering, men Dan Dunne (Ryan Gosling) i «Half Nelson» (2006) tyr til sterkere lut. Mens han jobber hardt og iherdig med elevene sine på dagtid, er fritiden hans et mer depressivt kapittel. Dan misbruker kokain, noe som i lengden er vanskelig å skjule for omverdenen. Noen ganger trenger gode lærere selv hjelp.

En diametralt motsatt personlighetstype møter vi i «Happy-Go-Lucky» (2008), der læreren Pauline «Poppy» Cross (Sally Hawkins) er et overflødighetshorn av optimisme og livsglede.

Det i seg selv kan dog virke provoserende, og Poppy må tåle å bli oppfattet som useriøs av enkelte bekjentskaper. Er det ikke det ene, så er det det andre, kan man oppgitt sukke.

Utenfor pensum

Pedagogiske lærestykker kan være så mangt. Ikke alle skjer innenfor rammene av pensum og klasserom, slik for eksempel «Election» (1999) illustrerer.

Handlingen utspiller seg på en amerikansk high school i Nebraska. Mønstereleven Tracy Flick (Reese Witherspoon) stiller til valg som leder for skolens elevutvalg, men læreren Jim McAllister (Matthew Broderick) mener hun for én gangs skyld trenger litt motstand. Jentas monomane suksessbehov gjør henne uspiselig. Han stabler derfor på beina en motkandidat: Den skadede fotballspilleren Paul Metzler (Chris Klein).

Paul er kanskje ikke den smarteste typen, men kandidaturet gir ham noe å strekke seg etter – en mening i tilværelsen. Tracy er derimot rasende over den uventede konkurransen.

Lærervikaren Wei Minzhi (Minzhi Wei) står overfor helt andre utfordringer i «Ikke én eneste» (1999), som fikk Gulløven i Venezia det året.

Wei er selv kun 13 år gammel. Likevel er det falt i hennes lodd å påta seg undervisningsansvaret for en klasse på den kinesiske landsbygda. Den viktigste formaningen Wei får da vikariatet begynner, er å ikke miste noen elever. Så da en av guttene stikker av til storbyen for å finne seg en jobb, drar hun etter for å hente ham hjem igjen.

Uregjerlige elever (og en revurdering av disiplinens betydning for læringsmiljøet) er et tema som har dukket opp med en viss regelmessighet, i alle fall siden lanseringen av «Lean on Me» (1989). Filmen bygger på erfaringene til rektoren Joe Louis Clark, som gjorde seg minst like kontroversiell som populær da han ryddet opp i forholdene på Eastside High School i Paterson i New Jersey.

Gjengaktivitet, kriminalitet, narkotika og vold hadde tatt fullstendig overhånd, og lærerkollegiet var nærmest gått i dekning. Clark måtte ty til krasse mottiltak. I filmen spilles «Crazy Joe» med pondus og gravitas av Morgan Freeman.

En egen kunst

Vi bør kanskje runde av med en genuint inspirerende film? En som får skildret gleden og gløden i en vellykket lærergjerning uten for mye ekstern problematikk?

Da må tipset nesten bli den franske dokumentaren «Å være og ha – en hyllest til livet» (2002). Den tar oss med ut i grisgrendte strøk, til landsbyskolen Saint-Étienne sur Usson, der læreren Georges Lopez har sitt virke.

Observerende og stillferdig følger vi ham og klassen hans gjennom et skoleår, der han på sitt stillferdige vis veileder og underviser barna – uten stor dramatikk.

Det kan se enkelt ut, men er egentlig en helt egen kunst.