Bare en følelse. Vitenskapen definerer angst som én av våre grunnfølelser, i selskap med sorg, glede, sinne og avsky. Disse fem grunnfølelsene er svært visuelt beskrevet i Pixars nye storfilm «Innsiden ut» (2015), der balansen mellom følelsene utfordres når den 11 år gamle Riley flytter til en ny by. For mens Glede så langt har hatt kontrollen i Rileys sinn, er det nå Sinne, Avsky og Frykt som tar over, noe som fører til store eksistensielle og mentale utfordringer.

Interessant nok finnes det også andre eksempler på tematisering av overveldende følelser av frykt og sinne i barnefilmer, som for eksempel Disneys «Frost» (2013). Samtidig som denne filmen oftest tolkes til å handle om kjærlighet, skal man ikke til et veldig dypt metaforisk nivå for å se at Elsas forhold til sin egen magi kan leses som en fysisk manifestasjon av en alvorlig form for angst eller depresjon. Denne må forstås og konfronteres for at hun skal klare å forholde seg til omverdenen og – ikke minst – til seg selv.

Isolasjonen og tildekkingen av Elsas kropp kan i denne konteksten leses som en måte å vise at hun prøver å fortrenge og dekke over sin egen lidelse, noe som også indikeres av mantraet hennes «don’t let them see». Når kreftene hennes slippes løs, har hun dermed ingen måte å kontrollere dem på, ettersom hun i lange tider har satset alt på fortrengning. Først når Elsa blir akseptert som den hun er, og ikke minst klarer å akseptere seg selv, kan hun begynne legingsprosessen.

Så mange som 25 prosent av oss vil rammes av angstlidelser i løpet av livet. Angst er i dag den vanligste psykiske lidelsen i alle aldersgrupper i Norge.

For samtidig som angst er en naturlig del av menneskets følelsesregister, kan det også være en lidelse. Undersøkelser gjort i USA viser at så mange som 40 millioner voksne mennesker kan lide av klinisk angst, et tall som forøvrig har økt kraftig i løpet av de siste årene. I en annen undersøkelse gjort av Mental Health Foundation i England rapporterer 37 prosent at de er blitt mer engstelige og redde i løpet av de siste ti årene, og 29 prosent innrømmer at angst og frykt har hindret dem i å gjøre ting de egentlig ønsket. Også i Norge har man gjort lignende undersøkelser, og i Folkehelseinstituttets rapport «Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv» (2009) slås det fast at så mange som 25 prosent av oss vil rammes av angstlidelser i løpet av livet. Angst er i dag den vanligste psykiske lidelsen i alle aldersgrupper i Norge.

Å bli tynget av sorg. Historisk sett har det engelske ordet anxiety sine røtter i det greske angh, som betyr ’å presse hardt’, ’å kvele’, ’å bli tynget av sorg’. Til tross for at ordet har eksistert i språket i tusener av år, ble det ikke særlig mye brukt før på 1900-tallet. Ifølge Daniel og Jason Freeman i boken «Anxiety» (2012) kommer ikke dette av mangel på angstfylte opplevelser opp gjennom historien, men at disse følelsene gikk under andre navn og ble forklart på andre vis ved at man for eksempel så på dem som konsekvenser av moralsk forfall eller fysisk sykdom.

Den første som tok i bruk ordet i en mer moderne forstand, var Sigmund Freud, som argumenterte for at angstnevroser burde skilles fra andre former for nervøse lidelser.

Også Søren Kierkegaard var tidlig ute med en mer psykologisk betinget forståelse av opplevelsen av angst. I boken «Begrepet angst» (1844) knyttet Kierkegaard det opp mot både den frie vilje og vårt moralske ansvar for egne handlinger, og sier at samtidig som angsten kan hjelpe oss fremover, kan den også ødelegge oss.

Den flytende moderniteten. Samtidig som angst alltid har eksistert, både som en del av vårt følelsesmessige register og som psykisk lidelse, finnes det altså flere tegn på at graden av frykt og angst i samfunnet som helhet har økt i nyere tid, og flere filosofer og samfunnskritikere har sogar tatt til orde for at frykt må betraktes som et av kjennetegnene ved moderniteten som helhet.

Grunnene til dette er mange og sammensatte. Første verdenskrig ødela fremtidsoptimismen og troen på det moderne prosjektet som hadde preget 1800-tallet, og etter krigen møtte man økonomisk depresjon, fremveksten av fascisme og nazisme, Stalins terrorvelde og en ny verdenskrig.

I 1947 publiserte den engelske lyrikeren W.H. Auden diktet «The Age of Anxiety», som blant annet ble brukt som en merkelapp for å beskrive etterkrigstiden. Ifølge Auden førte ikke engang fredstidens eufori til at krigens følelser av frykt og terror forsvant, men heller til at de ble omformulert til en mer snikende og uhåndterlig følelse av angst. Diktet skildrer fire mennesker som prøver å finne substans og sikkerhet i en verden som oppleves som stadig mer uhåndgripelig og fremmed.

Denne diagnosen på samtiden finner vi altså også hos filosofen Zygmunt Bauman, som er en av dem som hevder at frykt er et dominerende grunntrekk ved moderniteten. I boken «Liquid Modernity» (2000) lanserte han begrepet ’flytende modernitet’, som peker på en samfunnsorden i fri flyt.

For å forklare enkeltmenneskets opplevelse av seg selv og denne virkeligheten bruker Bauman modellen ’turisten’. I den flytende moderniteten er vi alle turister og prøver dermed å unngå en fast og avsluttet identitet, samtidig som vi alltid er i bevegelse og på reise gjennom ulike rom, enten det dreier seg om jobb, partner, forbruksvarer eller opplevelser. Problemet med en slik eksistens, hevder Bauman, er at mennesket forblir fremmed for seg selv og dermed må leve med akutte følelser av ambivalens, usikkerhet og angst.

Rom for å tenke annerledes. Angsten er altså resultat av sviktende følelsesmessig og sosial tilknytning i en virkelighet hvor man hele tiden hopper fra én relasjon til en annen. Dermed, sier Bauman, er også kunsten i stadig større grad preget av frykt, noe man altså nå til og med kan se i de nevnte Disney-filmer, som primært retter seg mot barn og unge. Samtidig ser han interessant nok også kunsten som et potensielt stabiliserende punkt, ettersom den representerer et rom hvor vi kan øve oss i å tenke annerledes.

Dette kan vi finne særlig gode eksempler på i den kunstsjangeren som mest av alt beskjeftiger seg med angst. Aristoteles sier om tragedien at fordi den skaper sterke følelser av frykt og medlidenhet hos tilskueren, resulterer den også i noe som heter katarsis – renselse. Et lignende resonnement finner man hos den franske neoklassisistiske kritikeren Rapin, som argumenterte for at tragedien herder oss mot frykt, fordi den åpner opp mot og lar oss konfrontere ’det andre’ som man ikke kan mestre.

Et lignende utgangspunkt finnes i den engelske filosofen og litteraturkritikeren Terry Eagletons bok «Sweet Violence: The Idea of the Tragic» (2003), hvor han hevder at tragedien fremdeles har en viktig rolle fordi den hjelper oss å ha to tanker i hodet samtidig. Tragedien, sier Eagleton, kan åpne oss opp mot alternativ forståelse og innsikt. Ikke fordi den gir oss håp om at rasjonalitet, orden og fremskritt alltid seirer. Tvert imot viser tragedien oss mest av alt at det eneste som er sikkert i livet, er kaos, lidelse og død.

Men nettopp derfor er tragedien særlig relevant. Tragedien har til alle tider blitt brukt til å dra nettopp menneskets lidelse og frykt frem i lyset og vise det frem. Og det er dette som er tragediens styrke.

For, som vi alle vet, monstrene under sengen er aldri mer uhåndterlige enn når vi ikke tør å se på dem. Fordi tragedien byr på 'det andre' – det som vi ikke kan mestre – kan den på pardoksalt vis fungere som en solid plattform i en verden full av bølger.

Slik kan den kanskje også døyve den alltid latente angsten.