Det sies at en hendelse egentlig ikke har funnet sted før den er vist frem på en skjerm eller omtalt i en avis. Først da aksepterer vi fullt ut det som har skjedd.

Dokumentarbildene fra den tragiske angreps-krigen i Ukraina er blant det som berører og opp-rører oss sterkest. Påstander om manipulering av såkalte billedbevis er blitt fremsatt fra begge sider.

Noen bilder er mest sannsynlig forfalsket propaganda – slik krig alltid bringer med seg – men hvilke? Hvilke er manipulert med den hensikt å føre oss bak lyset uten at vi er klar over det?

Det er blitt stadig mer krevende for den gjengse mediebruker å vite hva som er autentiske dokumentarfotografier. Mange mediehus har selv påtatt seg oppdraget og funnet frem til flere sinnrike metoder for å avsløre juks.

Den afghanske piken

Problemstillingen omkring bildemanipulering er aktualisert gjennom en fotoutstilling i Paris, som i månedsvis har fått folk til å bestille kølapp på forhånd for å komme inn i det gedigne Musée Maillol i verdensbyens mest fasjonable strøk. På grunn av pågangen ble utstillingen forlenget ut juli måned.

Trekkplasteret var den retrospektive fotoutstillingen til amerikaneren Steve McCurry. Gjennom flere tiårs virksomhet har han bygget seg opp et verdensomspennende renommé for sine fargesprakende fotografier fra alle verdenshjørner – av spektakulære naturlandskap, fra slumstrøk og krigssituasjoner. Han tilhører eliten i det kjente Magnum-fotobyrået og har vært en gjenganger som leverandør i National Geographics reportasjer.

Aller mest kjent er McCurry for sitt portrett av ungjenta Sharbat Gula fra Afghanistan, som han oppdaget i en flyktningleir. Fotografiet havnet på forsiden av National Geographic Magazine i juli 1985 og er i ettertid ofte trukket frem som en kraftfull påminnelse om verdens tiltagende flyktningproblem. Mange er blitt slått av likheten mellom McCurrys «The Afghan Girl»-portrett og Leonardo Da Vincis «Mona Lisa»-maleri, som er hovedattraksjonen i Louvre-museet.

I noen omtaler av McCurry-utstillingen er da også hans ikoniske foto kalt et «fotografisk Mona Lisa». Dette har museets PR-folk visst å utnytte: I sentrum av Paris, fra plakater tapetsert på metroen til Louvre-nabolagets fasjonable boulevarder, skal det mye til å unnslippe flyktningjentas intense, sårbare blikk fra plakater og bannere.

En debatt blusser opp

Men mens utstillingen bidrar til å befeste Steve McCurrys plass som en av Magnums og National Geographics store navn, har den fått debatten om autentisitet og manipulering til å blusse opp.

For parallelt med amerikanerens økende stjernestatus, har flere gravereportere gått hans fotomerittliste nærmere etter i sømmene. Hva de har funnet: en rekke eksempler på blinkskudd som er blitt «forskjønnet» i etterkant. Noen endringer er beskjedne, andre grove – fra kosmetisk farge- og skyggemaniputlering til eliminering av «forstyrrende» elementer i fotokomposisjonen, som fjerning av personer.

Det er også blitt reist spørsmål om McCurrys valg av motiv, om den avfotograferte jenta ble spurt om tillatelse, og om hun eller hennes familie har fått utbetalt honorar. Uansett er hans anseelse som dokumentarist påført permanente skjønnhetsflekker, en skjebne han deler med flere andre internasjonale toppfotografer.

Etter lang tids stillhet om anklagene, krøp McCurry halvveis til korset og innrømmet sine inngrep. ‘Jeg ønsker nå å fremstå mer som en kunstner som forteller historier, enn en fotojournalist’, uttalte han.

Når flere av de kritiserte bildene fortsatt er en del av utstillingen som vises i Paris, kan man spørre seg om hvor angrende 'synderen' egentlig er. Mesterfotografen har angivelig nok av andre «rene» blinkskudd å velge fra til en utstilling. Er kanskje langt flere av McCurrys bilder enn man har klart å avdekke, gjenstand for lignende manipulering? Kanskje er også mesteren, som så mange andre, blitt for glad i Photoshops fristende galleri av triks?

Jurymedlemmer og kritikere verden over har begynt å kaste langt mer kritiske blikk mot innsendte arbeider til fotoutstillinger og -konkurranser. Samtidig er det fascinerende at dette skjer samtidig med en galopperende inflasjon av manipulert virkelighet på plattformer som Instagram og Tiktok. Digitale trylle-software på smarttelefonen forbedrer på et blunk lys, fokus og farger. Og tilpasningen er selve vitsen – eller rettere sagt forretnings-ideen. I den daglige utvekslingen av mange millioner bilder er motivmanipulering forventet og nærmest den nye normalen. I løpet av noen få år er fotografiet som medium, og måleverdiene for bildekvalitet og autentisitet, vesentlig endret. Det har også ført til avvisning av presse- og naturfotografer som har drevet etterredigeringen for langt.

Den legendariske krigsfotografen Robert Capa (1913–1954) ble selv anklaget for forfalskninger og manipulering – og det lenge før Photoshop. Hans ikoniske bilde av en skutt, fallende soldat under den spanske borgerkrigen, antas i dag å ha blitt arrangert.

Capa var imidlertid godt beskyttet av sin ikoniske status som Magnum-fotograf, og fortsatt henvises det flittig til Capas berømte læresetning om hva som måtte til for å lykkes – ‘If your pictures aren't good enough, you aren't close enough’. Capa skal selv imidlertid ikke ha vært så nærme fronten som han hevdet da soldaten falt, men 5–6 mil unna. Legitimiteten fikk seg en knekk: Om man ikke kunne stole på dette bildet, kunne man da stole på resten?

En by med fiktive mennesker

Reportasjer uten fotografier hører fortiden til. Jonas Bendiksen, som regnes som en av Norges mest seriøse, profilerte fotojournalister internasjonalt, er også del av Magnum som Steve McCurry. Reportasjene som lages innenfor det velrenommerte fotokollektivet, er etterspurt og godt betalt. Fotografer som lever av sitt krevende, ofte risikable yrke, befinner seg i en arena hvor konkurransen om ettertraktede oppdrag er intens.

Bendiksen tilhører dette toppsjiktet, stadig på farten verden over for å jakte uforglemmelige motiver som må til for å tilfredsstille det stadig mer sultne medietrollet – og sin egen yrkesstolthet. Sistnevnte førte ham nylig til et prosjekt som vakte internasjonal oppsikt. For å skape større oppmerksomhet omkring juks og fanteri som de siste årene har begynt å infiltrere fotojournalistikken, satte den prisbelønte fotojournalisten i gang med å produsere en reportasje i bokformat, «The Book of Veles».

Veles, en by i Nord-Makedonia, pådro seg et notorisk rykte under Donald Trumps skrupuløse «alt-er-tillatt»-presidentkampanje, da det ble oppdaget at oppsiktsvekkende mange falske nyheter hadde sitt utspring i den lille byen.

Bendiksens geniale, høyst ukonvensjonelle idé: Å lansere en bok som tilsynelatende var preget av detaljerte bilder og beskrivelser som ga innsikt i hverdagslivet i Veles. Han ble hyllet i gode kritikker og et utall intervjuer.

Enda større omtale fikk boken da det viste seg at hele prosjektet var en bevisst, grov manipulering, uten tilknytning til virkeligheten. For ‘menneskene’ på bildet var data-genererte avatarer plassert, lyssatt og påkledd på steder som var produkter av Bendiksens fantasi og digitale dyktighet.

Han antok, røpet han til fagbladet Journalisten, at det neppe ville ta lang tid før «avsløringen» kom. Men det lot vente på seg. Først da bildene ble lagt ut på Instagram, vakte for alvor Jonas Bendiksens vågale, innovative og originale prosjekt internasjonal oppsikt. Selv teksten i boken, røpet han etter hvert, viste seg å være produsert av en datamaskin.

Hvor går grensene?

Fotografen Morten Krogvold mener at tilgangen til de digitale, mangfoldige redigeringsverktøyene er blitt en utfordring, og at de samtidig gjør det mulig å knipse i vei uten å tenke på kostnadene som tidligere var forbundet med fotografering og fremkalling.  

«Det er lett å miste noe av respekten for det som er selve essensen av god fotokunst og fotojournalistikk, mener Krogvold, og sikter til det som bare kameraet skal fange. «Selve eksponeringsøyeblikket – når man trykker ned bildeutløseren – har mistet noe av sin betydning.»

Når øyeblikket kan redigeres i etterkant, endres også måten vi tar bilder på. Den stadig mer omseggripende manipuleringen påvirker også hvordan vi reagerer og opplever bilder på.

Et fotografi har kraft i seg til både å starte og stanse konflikter. Det kan forhindre eller utløse nød og naturkatastrofer, avsløre statskupp og varsle klimatrusler. Grensen mellom en fotoreportasje og fotokunst kan samtidig være utydelig. Propaganda kan pakketeres som gravejournalistikk. Mer enn noensinne kreves det at vi vet hva vi står overfor når vi betrakter et bilde, om det er i nyhetsmediene, på en fotoutstilling eller TV-skjermen.

Jonas Bendiksen er tydelig på hva han mener om utviklingen av en stadig større og mektigere medieindustri:

«Fra mitt ståsted er ikke dette kun et medie-problem, men et samfunnsproblem, et demokratisk problem.»

Faksimile fra VG

Høyesterett på saken

Er manipulering blitt «the new normal»?

Nylig havnet spørsmål om autentisitet, ekthet, eierskap og fotografiets pålitelighet i det norske rettsapparatet.

Advokatkontoret Rogstad AS gikk i 2021 til søksmål mot VG. Saksøkerne mente et lovbrudd ble begått i et VG-oppslag der 15 portrettbilder av advokatselskapets ansatte og to bilder fra en sosial sammenkomst, ble benyttet uten at selskapet var forespurt, og i tillegg manipulert inn i en ny sammenheng.

Rogstad AS fikk ikke medhold hverken i Tingretten eller Lagmannsretten, og saken, som berørte grunnlovsrelaterte temaer som opphavs- og eiendomsrett til åndsverk, men også ytringsfrihet og informasjonsrett, ble anket til Høyesterett.

2. juni falt dommen i Høyesterett og ble omtalt som «pressevennlig». Den ga VG medhold i å bruke bilder fra advokatfirmaets nettsider og Facebook-side uten samtykke.

Begrunnelsen er at VGs artikler der bildebruken inngår, «befinner seg i kjernen av undersøkende journalistikk av stor allmenn interesse».

Retten påla imidlertid VG å betale et mindre vederlag for bruken.

Til tross for at fotografiene var manipulert (VG gjorde om portretter til helfigurer ved at portretter var plassert på dresskledde kropper som ikke tilhørte advokatene), mente Høyesterett at bildebruken «ikke går lenger enn det formålet betinger og har skjedd i samsvar med god skikk.»

Det ble likevel påpekt at krediteringen var for dårlig, og at VG kunne «med fordel gått lenger i å oppgi hvor fotografiene er hentet fra».

Det ble ikke gitt noen juridiske føringer som eventuelt ville bidratt til å begrense og merke bevisst manipulering av fotografier.

4.11. Vern om det journalistiske fotografiets troverdighet. Bilder som brukes som dokumentasjon, må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk. Manipulerte bilder kan bare aksepteres som illustrasjon når det tydelig fremgår at det dreier seg om en montasje.
Fra Norsk Presseforbunds Vær varsom-plakat