I 41 år var Øst-Tyskland et relativt stort europeisk land, med opptil 19 millioner innbyggere. I 1989 forsvant det i fusjonen med storebroren i vest, og med det gikk også et helt folks identitet, levesett og referanser tapt. Så godt som all kunst i DDRs offentlige rom ble demontert og kjørt vekk, nærmest i nattens mulm og mørke.
Mesteparten havnet i store arkiver, som i landsbyen Beeskow. I tillegg finnes det enorme samlinger eid av enkeltbedrifter, som SDAG Wismut, som i all hemmelighet fremstilte 60 prosent av uranet til det sovjetiske atomprogrammet.
Kunstarkiv Mesteparten av kunsten fra DDR havnet i store arkiver, som det i middelalderborgen i Beeskow.
| Fakta |
Kunstarkivet i Beeskow> Omfatter 17 000 kunstverk fra de 40 årene DDR eksisterte. > Samlingen består av 360 skulpturer, 1500 malerier, 1700 tegninger, 330 grafiske mapper (med 4100 ark), 8800 grafiske originalsider og 550 fotografier. > Av de totalt 1700 kunstnerne er 380 kvinner. |
En politiker som het Herbert Schirmer, står sentralt disse dagene i 1990, da den østtyske kunsten så å si forsvant ut av syne.
– Schirmer var blitt tatt i ed som siste østtyske kulturminister i april 1990. Han fikk i oppgave å tømme alt av kunstgjenstander fra de staseligste folkekamre til kantiner og kott. I en storstilt operasjon fikk han brakt gjenstandene på lager, og senere skulle han bli direktør for samlingen i Beeskow. Uten Schirmer kunne nok den østtyske kunsten lett ha lidd en verre skjebne, sier Bjarne Våga, DDR-entusiast og leder for Galleri Würth utenfor Oslo.
Samtidig som Schirmer gjennomførte denne redningsaksjonen, måtte han oppløse sin egen stilling som kulturminister.
– Det var kaotiske dager, og alt hastet.
Reddet kunsten Herbert Schirmer ble i 1990 Øst-Tysklands siste kulturminister. Han startet senere «Dokumentations-zentrum Kunst in der DDR» i Beeskow, nær grensen til Polen.
I DDR var det statseide bedrifter og organisasjoner som eide mange av de dyre verkene av utdannede kunstnere, og kunsten ble behandlet som annen statlig eiendom da staten gikk konkurs, forklarer Våga.
Den østtyske kunsten ble altså feid under teppet av et Vest-Tyskland som viste lite finfølelse overfor det som vel egentlig var deres partner i gjenforeningen. Hva var årsaken til en slik neglisjering?
– Den østtyske kunsten var ikke nyttig for seierherrene, den kunne ikke spille noen rolle i den fortellingen som vesttyskerne ville lage om det nye, forente Tyskland. Den måtte derfor stues bort eller ødelegges. Her er det altså et stort hull i Tysklands CV, sier Våga.
Ikonisk Walter Womackas «Am Strand» fra 1962 er blitt gjengitt i utallige sammenhenger, blant annet på et frimerke fra DDR-tiden.
Som et konkret eksempel nevner han en sak som førte til rabalder i delstatsparlamentet i Dresden for noen år siden. Stridstemaet var representasjon av kunst i byens storslåtte museum, Albertinum. Kun fire verker fra DDRs fire tiår hadde fått plass i museets faste utstilling.
– Den offentlige samtalen om dette er bitter og har vesttysk hegemoni og kolonialisme som omdreiningspunkter, sier Bjarne Vågå.
Kurator og forfatter Bjørn Hatterud mener dette henger sammen med at den østtyske kunsten ikke ble tatt seriøst. Den hadde ikke blitt vist noe særlig i vest, og var heller ikke inkludert i samlinger, marked eller kunsthistorien der. Den var ikke kanonisert og ble derfor sett på som irrelevant.
Som Våga, har Hatterud også et sterkt engasjement for kunst fra DDR. For Våga begynte det med en interesse for tysk kunsthistorie, der han ble stadig mer nysgjerrig på «den biten som manglet». Hatterud utviklet en fascinasjon for de tidligere kommuniststatene, parallelt med en interesse for samtidskunst og kunsthistorie generelt.
Kuratert En større utstilling om kunst i det tidligere DDR ble vist i Berlin i 2004–2005, med blant annet Wolfgang Smys «Das Grosse Stadtbad» fra 1986 og Hans Scheibs skulptur «Du musst doch bewaffnet sein» (Du må da være bevæpnet). Foto: AP/NTB
Øst-Tyskland var jo alt annet enn fritt, noe som gjerne fremholdes som en forutsetning for utfoldelse av innovativ kunst. Så hva kan sies om denne kunsten i seg selv?
De to DDR-entusiastene unnslår ikke at DDR-regimet var totalitært, gjennomkontrollert og overvåket uten reell ytringsfrihet. Mye av kunsten ble derfor uinteressant og forsiktig, eller full av kjedelige repetisjoner.
– Likevel fantes det rom for kunstnerisk frihet innimellom, sier Hatterud.
Berører det tabubelagte Andre verdenskrig etterlot seg traumatiske opplevelser for de deltagende generasjonene. I gjenoppbyggingsperioden etter 1945 ble den tyngende arven etter andre verdenskrig delvis fortrengt eller bearbeidet i familiehistorier og i det kulturelle minnet. I DDR var det ikke mulig å snakke offentlig om flukten og fordrivelsene fra de tidligere tyske øst-områdene. Selv om maleriet «Flüchtlinge» fra 1987 av Gerhard Kurt Müller (1926–2019) ikke eksplisitt berører dette tabuet, er det åpent for slike referanser.
– Ved å fokusere på håndverk, felles fortellinger eller lovlige «opprørstemaer» som fred, naturisme eller antifascisme, fikk kunstneren armslag. Dessuten var det en del innkjøpere av kunst i store bedrifter som var modige og kjøpte inn eksperimentelle verk.
Borgerlig revolusjon Werner Tübke (1929–2004) brukte 11 år, fra 1976 til 1987, på det enorme bestillingsverket «Frühbürgerliche Revolution in Deutschland». Det er en monumental skildring av slaget ved Frankenhausen i 1525 under den tyske bondekrigen. Maleriet ble bestilt i 1976 av det østtyske kulturdepartementet og sto ferdig i 1987. Det består av over 3000 figurer og måler 14 ganger 123 meter. Bare lerretet veier over ett tonn, og er av åpenbare årsaker ikke blitt flyttet fra der det er utstilt i et eget museum, Panoramamuseet, i byen Bad Frankenhausen i den østtyske delstaten Thüringen. Foto: DPA
Østtyskere hadde mulighet til å se kunst i naboland som Polen og Ungarn, der det i perioder var kunstnerisk frihet og miljøer for eksperimentelle og moderne uttrykk. I tillegg fantes det undergrunnsscener i de største byene i DDR.
Disse var overvåket av Stasi, men så lenge ikke staten eller partiet ble angrepet direkte, var det likevel en viss åpenhet, forteller Hatterud.
Kunstinteresserte grensevakter Den amerikanske graffitikunstneren Keith Haring snek seg inn i Øst-Berlin i oktober 1986 og malte en menneskelig lenke på Berlinmuren. Østtyske myndigheter var først bekymret for Harings kunstuttrykk, men lot ham fortsette arbeidet etter å ha forsikret seg om at det ikke var støtende eller ærekrenkende for Øst-Tyskland. Foto: DPA/NTB
– Å holde fanen høyt og si at «vår kunst er fri», ble og blir brukt undertrykkende overfor arven fra Øst-Tyskland. Men dette er en underlig målestokk for historisk kunst, for heller ikke i renessansen kunne man nyte en fri kunstnertilværelse, sier Vågå.
– Det ville være underlig å si at Leonardo da Vincis kunst er problematisk eller mindreverdig fordi han var ufri da han laget den.