Leksjoner i sorg. Hva er sorg? Ifølge ordboken er det en «dyp, varig smerte i sinnet, tung bekymring», mens Store norske leksikon forklarer det som «den normale psykologiske reaksjonen på å miste en person som har stått en følelsesmessig nær». Er slike definisjoner tilfredsstillende? Ikke i særlig grad. Sorg er riktignok noe universelt som man kan generalisere over, men den er også individuell, dypt personlig og tilnærmet uutsigelig.

Nettopp denne kombinasjonen gjør den særlig egnet som stoff for litteratur. Og her har den hatt en plass fra tidenes morgen. I kanadiske Anne Carsons bok «Grief lessons» (2006) argumenteres det for at sorg er selve grunnvollen i gresk tragedie, og at voldens dominans i disse fortellingene er en intens trang til å skjære, kutte og banke vekk denne forferdelige følelsen som gnager på mennesket til det ikke er noe igjen.

Dette tematiseres også i mytene. Lamia, den vakre dronningen av Libya som var elskerinnen til Zevs, ble gal av sorg etter at en sjalu Hera tok livet av barna hennes, mens sorgen over konen Evrydike fikk Orfeus til å våge seg ned i underverdenen for å be gudene om å la henne komme tilbake til livet. Dette mislyktes og han ble revet i småbiter av mainadene.

Litteraturen har altså gjennom alle tider utforsket hvordan det er å leve – og dø – i en slik sorg som oppstår ved tap av foreldre, venner, barn og, ikke minst, ektefeller. I en artikkel i Aftenposten nylig, peker Ingunn Økland på noen av de bøkene hun mener aller best tematiserer terroren som rammet Norge i 2011 – og som aller mest handler om sorg. Blant disse finner vi Brit Bildøens «Sju dagar i august» (2014), Tiril Broch Aakres «Redd barna» (2015) og Mattis Øybøs «Elskere» (2016).

Men sorg tematiseres kanskje aller mest i vår tid i form av biografiske beretninger. Et kjent eksempel er C.S. Lewis' klassiker «En sorg som min» (eng. 1960), som beskriver tapet av konen Joy. Lewis omtaler sorgen som et slags usynlig teppe mellom seg selv og verden og sier at den reduserer ham til ingenting.

Lignende meditasjoner finner vi i Joyce Carol Oates' «A widow's story» (2011), Joan Didions «De magiske tankers år» (eng. 2005) og Julian Barnes' «Livets nivåer» (eng. 2013), som alle skildrer opplevelsen av å miste en ektefelle på hjerteskjærende vis.

Restenes forening. Disse skrivende menneskene tilhører altså alle det C.S. Lewis kalte «Restenes forening», og som har dette til felles at de er «gale av sorg» og føler seg som fremmede i en verden hvor de tidligere hadde et hjem. Men er dette noe man kan skrive om?

I «Nothing to be frighetened of» (2008) uttaler Barnes at «ekstrem fysisk smerte driver ut språket, men det er nedslående å lære at mental smerte gjør akkurat det samme». Og det er ikke lett hverken å finne språk eller samle tankene når man er i sorg. På samme måte som konens død reduserer C.S. Lewis til ingenting, gjennomlever også de tre andre forfatterne noe som bare kan beskrives som en altomfattende fragmentering.

Dette merker de på ulikt og likt vis. Oates forteller blant annet hvordan sorgen bryter opp virkeligheten og gjør henne totalt åpen for alle slags inntrykk, som diktstrofer og refreng i ulike sanger. «Jeg er hjelpeløs mot slike invasjoner», sier hun, «de plager meg i dagevis».

Didion opplever noe av det samme, og sier at sorgen frigjør minner og følelser som hun for lengst trodde var forsvunnet. Det er som om sorgen for-rykker virkeligheten, sier Didion. Sorg skaper og utrydder avstand. På samme tid.

Disse ulike – og delvis motstridende – aspektene ved sorg er også noe Max Porter tar opp i sin bok, «Sorgen er den greia med fjær» (eng. 2016), som i disse dager kommer ut på norsk i Arne Rustes fine oversettelse. Boken forteller historien til en liten familie som har mistet kone og mor gjennom å inkorporere en annen fortelling om sorg, nemlig den til Ted Hughes som ble værende igjen med to barn da Sylvia Plath tok sitt eget liv i 1963.

I tiden etterpå ble Hughes ofte beskyldt for å ha forårsaket selvmordet på grunn av en affære med en annen kvinne, og sorgfortellingen hans ble dermed ikke publisert før i 1998, i form av diktsamlingen «Fødselsdagsbrev» (eng. 1998). Her ser vi imidlertid at på samme måte som hos Didion, ble også Hughes' eksistens og muligheter for erkjennelse dyttet ut mot kanten. Man blir rett og slett litt gal.

Men mens Didion skriver om magisk tenkning i form av for eksempel avgjørelser om ikke å kaste den avdøde ektemannens sko og klær fordi «han jo snart kommer hjem igjen», får Hughes følelsen av at alt som skjer, allerede er blitt bestemt. Eller, som han sier det selv i diktet «A dream»: «fixed stars / Govern a life».

Hva slags betydning har noen ting som skjer i livet fra nå av, når det verste allerede har skjedd?

Som Didion, gjennomgår også Hughes hver hendelse og hvert ord som ble ytret i samlivet, for å finne ut om det kanskje fantes små tegn eller forvarsler på det som skulle komme til å skje. Og som Barnes spør han seg selv – hva slags betydning har noen ting som skjer i livet fra nå av, når det verste allerede har skjedd?

Den greia med fjær. Men hva er egentlig sorg? Er den bare den verste tomheten, eller det «ingenting» som Barnes viser til i sin «Nothing to be frightened of»? I sin bok gjør Max Porter bruk av Ted Hughes' mest kjente metafor for å utforske sorgens vesen, nemlig Kråka, som dukket opp for Hughes etter Plaths død fordi han trengte et nytt symbol for å uttrykke alle de vonde og fragmenterte tankene. Hos Porter står Kråke en dag på døren til enkemannen og erklærer at «Jeg forlater deg ikke før du ikke lenger trenger meg».

Men på samme måte som sorgen så er ikke Kråke noen enkel skikkelse. Den er bølle, terapeut, luring, sykepleier. Og spøkelse. Ifølge ham selv kan nemlig kråker og spøkelser gjøre ting som ikke andre kan, som å «fortære sorg» og føre «teatralske kriger mot språk og Gud». I vår egen tid har spøkelser (og kråker) nemlig utspring i oss selv, og de kommer frem når vi trenger dem. Eller, for å sitere Virginia Woolf, de kommer når «det betydelige overgår vår egen evne til å uttrykke det; når det vanlige er omringet av det fremmede».

Kråke dukker altså opp for å uttrykke, klargjøre og – om mulig – hjelpe den sørgende til å mestre sorgens kompleksitet, på sitt eget ambivalente, fragmenterte og uendelig sanne vis. Kråke viser oss hvordan ting både er og ikke er på samme tid, og hvordan mening og meningsløshet eksisterer side om side. Og når enkemannen i Porters bok prøver å sette ord på sorgen, setter Kråke ham på plass og sier at han høres ut som en klisjé.

Porter viser oss dermed at sorg ikke er en enkel ting. Sorg er «alt mulig», sier Kråke. Sorg er kjærlighet, sorg er håp og sorg er tro. Som Kråke er den altoppslukende og grådig og vulgær og pågående. Og den tillater oss ikke nødvendigvis å gå videre. Den er demonen som livnærer seg av tomhet, savn og fortvilelse, og den får aldri nok.

Rollen som minnebærer. Men hva med fortellingen om sorg? Makter den å skape en avstand til det som har skjedd og gi mennesket muligheten til nok en gang å se en verden full av farge? Eller, for å si det på en annen måte, makter den å skjære, kutte og banke vekk denne forferdelige følelsen som gnager på mennesket til det ikke er noe igjen?

Ifølge Cólm Tobín, som skrev om sorg i romanen «Nora Webster» (2014), er svaret nei. Det hjelper slett ikke å lese og skrive seg gjennom sorg. Og det er heller ikke en lettelse å få den ut. Likevel er det tegn på at skriften på et eller annet vis lindrer den sørgende, for eksempel ved å være den som minnes.

Julian Barnes forteller at noe av grunnen til at han orker å leve videre, er at han betrakter seg selv som sin kones «fremste minnebærer». Og Oates forteller på sin side at også hun jobber hardt for å «redde fragmentene fra vår egen ødeleggelse» ved å skrive ned alt det hun ennå husker om mannen som har forsvunnet fra de levendes hage.

Men lidelsen, erkjenner de alle, lettes ikke. For de døde kommer ikke tilbake.

Kuren mot sorg finnes altså ikke. Som litteraturen er den dypt ambivalent og flertydig. Den både tømmer hodet for tanker og tillater oss å ha flere tanker i hodet på én gang. Det er derfor sorgen har en naturlig plass i litteraturen. Og det er derfor litteraturen kan romme sorg og gi oss innsyn i litt mer av dens fjærkledde vesen. Samtidig som vi skjønner at vi forstår fint lite.

Som vanlig.