Hjelp til å frigjøre seg. I boken «Kvinner i alle land ... Håndbok i frigjøring» (1981) tok Berit Ås for seg fem grunnleggende hersketeknikker, nemlig usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, fordømmelse uansett hva du gjør og påføring av skyld og skam, i et forsøk på å hjelpe kvinner i å imøtekomme disse på en konstruktiv måte. Over tyve år senere fulgte Hilde Sandvik og Jon Risdal opp med sin «Hersketeknikk. En slags håndbok» (2007), hvor de utvidet bruksområdet til den tradisjonelle kjønnede bruken av konseptet til en som gjaldt alle typer dominans.

Målet var imidlertid det samme for begge bøker: Å hjelpe mennesker å frigjøre seg. Og samtidig som Sandvik og Risdal går bredere ut i sin diskusjon av hersketeknikker, skriver de også at kjønn fremdeles spiller en rolle for hvem som tar overhånd i en gitt situasjon.

Men hva er det som gjør at kjønn fremdeles spiller en rolle?

I en nylig publisert artikkel i The Huffington Post med tittelen «10 words every girl should learn», antyder forfatter og spaltist Soraya Chemaly at svaret ligger i måten jenter og gutter blir oppdratt på. Som eksempel bruker hun en høflighetspris hun vant i femte klasse, som for henne er blitt et emblem for de mekanismene som gjør at menn dominerer mens kvinner lar seg dominere.

For høflighet er et nøkkelord når det gjelder jenters oppdragelse. Chemaly peker på at jenter læres å vente på tur, lytte oppmerksomt, ikke banne og la være å avbryte, mens gutter får rom til å gjøre alle disse tingene. Hun viser videre til forskning som avslører at foreldre avbryter døtre dobbelt så ofte som sønner, og oppdrar dem i henhold til strengere høflighetskrav.

Jenter læres å vente på tur, lytte oppmerksomt, ikke banne og la være å avbryte, mens gutter får rom til å gjøre alle disse tingene.

En viktig del av dette med høflighet er også tanken om at jenter skal bli likt. For høflighet innebærer at man skal fremstå som hensynsfull og dannet, for nettopp å oppnå en viss respons hos omgivelsene. Denne tanken er også noe som interioriseres (transformering av ytre handlinger til indre erfaring), slik at det også blir viktig for jenter selv å bli likt av omgivelsene.

Med andre ord – omgivelsene forventer at jenter skal oppføre seg på en måte som gjør at de blir likt, mens jenter setter krav til seg selv med det mål at de skal gjøre det de ønsker samtidig som de blir likt.

Kjerringer og kjeftesmeller. Men hva slags oppførsel er det som gjør at jenter og kvinner eventuelt blir mislikt? Ett eksempel er sinne. I den lille boken «We should all be feminists» (2014), beskriver forfatter Chimamanda Ngozi Adichie irritasjonen over å bli usynliggjort når hun er i hjemlandet sitt Nigeria.

«Hver gang jeg er på restaurant i Nigeria», forteller hun, «hilser hovmesteren på mannen jeg er sammen med, og ignorerer meg.» For å sette problemet på dagsordenen skrev Adichie en artikkel om kvinners situasjon i Lagos, og fikk umiddelbart klager om at teksten var altfor sint. For kvinner skal ikke være sinte. De skal være blide og imøtekommende og oppføre seg på en måte som gjør at de blir likt.

Kvinner skal ikke være sinte. De skal være blide og imøtekommende og oppføre seg på en måte som gjør at de blir likt.

En annen kvinne som ofte må stri med lignende kritikk, er Hillary Clinton, som i stor grad tapte nominasjonskampanjen i 2008 fordi velgerne «likte» Obama bedre. Da Bill Clinton gikk til valg i 1992, ble Hillary betraktet som et problem fordi, mens Bill ble oppfattet som en fin fyr, ble Hillary sett på som krass og lite trivelig. Hun er også flere ganger blitt oppfordret til å fremstå som varmere, morsommere, snillere og mer moderlig.

Mens de amerikanske velgerne dermed ønsker å like Hillary Clinton, om de skal velge henne som president, peker Facebook-sjef Sheryl Sandberg i sin bok «Lean In: Women, work, and the will to lead» («Lean In: Kvinner, karrière og kunsten å lede», 2014) på dette med at frykten for ikke å bli likt også er noe som holder kvinner tilbake. «Vi senker våre egne krav til hva vi kan oppnå», sier Sandberg, og peker på at sosiale forventninger, manglende vilje eller evne til å sette krav til likestilling i hjemmet og en følelse av at vår plass er å være underdanige gjør at kvinner hverken har selvtilliten eller den samme draiven som menn.

Dette kan diskuteres. Men det som synes å stemme, er at kvinners ønske om å bli likt og jenters opplæring i høflighet kan stå i veien for de mulighetene de har til å gjøre det de vil.

Kvinners ønske om å bli likt og jenters opplæring i høflighet kan stå i veien for de mulighetene de har til å gjøre det de vil.

Å kaste som en jente. I feministklassikeren «Throwing like a girl» (1977), viser Iris Marion Young til en tekst av Erwin W. Straus hvor han beskriver «den slående forskjellen» i hvordan jenter og gutter kaster ball. Mens jenter bare slenger ballen fra seg «uten kraft, fart eller sikte», gjør guttene bruk av hele kroppen sin når de kaster ballen, slik at den får fart og retning til å treffe målet. Ettersom forskjellen gjør seg gjeldende på et tidlig tidspunkt, konkluderer Straus med at den er biologisk heller enn kulturell og kommer av jenters «feminine holdning» til verden.

Dermed er vi inne på den gamle «født sånn eller blitt sånn»-diskusjonen. Filsofoen Judith Butler sier i boken «Gender trouble» (1990) at vi presser menneskene inn i en kulturelt definert rolle fra det øyeblikket barnet kommer ut av mors liv og jordmor enten utsier at «det er en gutt!» eller «det er en jente!»

Young viser på sin side til Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn» (1949), som fastslår at den konkrete eksistensen til den kvinnelige personen er definert av historiske, kulturelle, sosiale, og økonomiske betingelser. Til tross for at alle kvinner selvsagt er unike og forskjellige, fastholder Young videre, kan man generalisere over situasjonen deres. Fordi kvinnen er en kvinne, blir hun i et patriarkalsk samfunn nektet den subjektiviteten, autonomiteten og kreativiteten som en mann har til disposisjon. Fordi hun er et menneske, er hun et subjekt, men fordi hun er en kvinne, har hun bitte litt mindre subjektivitet enn sin mannlige motpart. Og språket hennes er også bitte litt mindre verdifullt.

Det var det jeg nettopp sa! Hva kan man så gjøre for å motvirke dette ytre og indre kravet om høflighet og å bli likt, for dermed også å imøtekomme hersketeknikker og mannlig dominans? Forfatter Soraya Chamaly minner om at man ikke nødvendigvis har en stemme selv om man sitter ved bordet, og sier at det finnes ord som enhver jente og kvinne bør lære seg å bruke. Ord som «slutt å avbryte meg», «det var jo det jeg nettopp sa» og «forklaring er ikke nødvendig».

Det finnes ord som enhver jente og kvinne bør lære seg å bruke. Ord som «slutt å avbryte meg», «det var jo det jeg nettopp sa» og «forklaring er ikke nødvendig».

Young på sin side sier at vi må endre den delen av jenters oppdragelse som går på å tilegne seg «feminine» vaner, det vil si at man lærer å gå som en jente, gestikulere som en jente, stå og sitte som en jente og så videre. Disse bevegelsene er nemlig del av en norm som går ut på at jenter aktivt lærer å begrense sine egne bevegelser ved at man forteller henne at hun ikke må skade seg, bli skitten, ødelegge klærne sine eller bevege seg for langt unna hjemmet sitt. Resultatet er at hun blir skjør. Ikke bare fysisk, men også mentalt.

Sandberg mener at kvinner må kombinere det å være hyggelige med det å være insisterende. Men her er Adichie nok uenig. Hun vil ikke være hyggelig. Hun vil være sint. Og vi bør alle være sinte, sier hun, fordi sinne har en tendens til å føre til endring.

Adichie minner oss også om noe annet, nemlig at endring ikke bare er kvinners ansvar. Den nye verden som hun drømmer om, er en hvor både menn og kvinner har større bevegelsesfrihet. Og for å lage en slik verden må vi ikke bare oppdra døtrene våre annerledes, men også sønnene, slik at ingen oppmuntres til å dominere eller bli dominert.

Da kan vi kanskje få en verden hvor gutter ikke krever å få starte med ballen fordi deres lag har mest jenter. En verden hvor en samtale ikke består av at kvinner intervjuer menn. En verden hvor det å «kaste som en jente» er noe positivt, og hvor Hillary Clinton ikke vurderes ut fra om hun er likendes eller ikke.

Vi har et langt lerret å bleke.