Nei, nei, nei! Hvorfor gjorde du det, Magnus!? Det kunne naboene høre meg rope i desperasjon klokken halv tolv på kvelden. Jeg fikk ikke sove, og hjernen min hadde derfor bestemte seg for å plage meg med en flau scene fra rundt 2011.

Jeg var på en fest hos storesøsteren til en venn. Hun delte leilighet med ei som hadde rød kjole på seg. Med utringning. Jeg ble litt betatt.

Jeg kunne jo prøvd å snakke med henne for å se om vi fant tonen, men det turte jeg tydeligvis ikke. Jeg kunne funnet henne på Facebook dagen etter og tatt det derfra. Men nei, jeg fikk visst en bedre idé. Jeg snek meg heller inn på rommet hennes. Der fant jeg penn og en Post-It-blokk.

Jeg kunne skrevet telefonnummeret mitt på den og gitt den til henne. Men nei da, det var tilsynelatende ikke kleint nok for meg. Så jeg skrev heller ned mailadressen min, en mail-adresse som jeg for øvrig hadde hatt siden jeg var 15: magnus_sixpack@hotmail.com. Så rev jeg av lappen og la den under puten hennes.

Jeg var ikke noe særlig full engang, så jeg kan ikke skylde på det. Jeg nærmet meg 30 år på det aktuelle tidspunktet og kan derfor heller ikke skylde på ung alder.

En uke etter festen traff vi de samme folkene ute på byen. Jeg hadde ikke fått noen e-post og håpet jo at kvinnen i rødt ikke hadde funnet lappen. Jeg rakk ikke å stikke av før storesøsteren som hadde hatt fest, tok ordet.

«Magnus, venter du fortsatt på e-post fra Vilde, eller?»

Alle lo, og jeg følte for å skli ned under bordet, krype usett ut av lokalet og emigrere for alltid.

Vi kryper sammen for å unngå fare

Cringe er et engelsk ord som brukes for noe som er så flaut at du føler et behov for å krympe deg sammen eller forsvinne. Bokstavelig talt.

Verbet to cringe beskrives i ordbøker som å bøye ens hode eller kropp av frykt, eller for å unngå en fare. Og det er faktisk en god grunn til at vi opplever en kroppslig trang til å innta fosterstilling når vi kommer på noe flaut vi har gjort.

I boken «Emotional Ignorance» (2023) gir hjerneforsker Dean Burnett oss en fiffig teori. Han tolker cringing som en kontrollmekanisme. Det er en følelse hjernen vår fremkaller, for å stoppe oss fra å handle på en måte som gjør at vi risikerer negativ fordømmelse fra andre. Som vi var inne på i denne spalten i februar, så tolker hjernen vår fordømmelse som en trussel mot overlevelse.

Burnett forklarer dette behovet for å krype sammen av flauhet med at «våre primitive hjernereflekser» ikke klarer å «skille mellom en fysisk trussel (som en tiger som kommer nærmere) og en psykologisk trussel (at vi driter oss ut foran andre)». Og dermed trigges den samme responsen. Altså føler vi på et behov for å krympe og gjøre oss små, slik at det som truer, ikke skal få øye på oss.

Hold jakken min

Noen forskere mener at flauhet er skammens litt mindre intense søster, mens andre argumenterer for at flauhet er en helt egen følelse. Flaue minner kan man som regel le av etter en stund, det gjelder sjelden for skam. Det som i alle fall er sikkert, er at så godt som alle plages av det forskerne kaller for «ufrivillige minner».

«Tarjei Vesaas, er ikke det han som jobber nede på Carlings?»

Etter en liten innsamlingsaksjon blant venner er jeg trygg på at dette stemmer. Min venninne Marte har et gammelt minne som dukker opp og plager henne nå og da. På videregående sto noen gutter på kullet over henne og snakket om særoppgaven i norsk. En av dem skulle skrive om Tarjei Vesaas. Akkurat idet navnet ble nevnt, kom hun gående forbi og prøvde å slenge seg inn i samtalen. «Tarjei Vesaas, er ikke det han som jobber nede på Carlings?»

Jeg kjenner også en fyr som møtte opp på et jobbintervju, og da sjefen i selskapet strakk ut hånden for å hilse, så misforsto vennen min og ga ham jakken si.

Trigging av flaue minner

Men hvorfor kan vi plutselig bli overfalt av tanken på noe som skjedde for veldig lenge siden?

Hjernen vil først trigges av noe som minner oss på noe dustete vi har gjort. Deretter finner den frem minnet for å advare deg mot å gjøre noe slikt igjen, i alle fall ifølge professor i nevrovitenskap, Chris Brewin, ved University College London.

Han lot seg intervjue av buzzfeed.com tilbake i 2015, og i artikkelen kommer det også frem at det er ganske små detaljer som kan trigge slike minner. Lukter, lyder og farger som ligner på noe vi sanset i forbindelse med hendelsen, gjør at vi plutselig er tilbake i den kleine situasjonen.

Og for mange av oss er det også slik at om vi først har kommet på ett cringe minne, så er veien kort til å komme på et nytt. Det er litt som en Spotify-algoritme som gir deg enda mer av det den tror du vil ha.

*

Etter å ha marinert meg selv i episoden med hotmail-adressen under puten, ble jeg tatt av en malstrøm av flaue scener. I 2004 kledde jeg meg ut som Grand Prix-artisten Stig van Eijk på halloween. Hvorfor gjorde du det, Magnus!?

Bare ta det helt med ro, jeg kjørte ikke blackface. Det hadde seg bare sånn at jeg allerede hadde rastafletter på hodet og en Chicago Bulls-drakt liggende i skuffen. Så da var det jo bare å male to svarte striper på hvert kinn. En skikkelig no-brainer.

Egentlig er det jo ille nok bare å gå rundt med sydenfletter som 21-årig, hvit mann – og fortsatt å ha bilde med den samme sveisen på fører-kortet den dag i dag.

Kilder: «Emotional Ignorance» (2023), theface.com, buzzfeed.com, greymattersjournal.org