Mange signalbygg er blitt dømt til arkitekturhistoriens gapestokk av så prosaiske årsaker som kutt i budsjettene eller svikt i konjunkturene, mens andre er blitt ofre for uforutsigbarheter i selve historiens gang. Atter andre fadeser har sprunget ut av grove feilvurderinger av forholdet mellom bygningenes funksjon og brukernes behov, og flere av dem er blitt stående igjen som tragikomiske monumenter over slike villfarelser – skjønt noen er blitt skjenket nytt liv takket være menneskets tilpasningsevner.

RASHTRAPATI BHAVAN

New Delhi, India.

I 1911 bestemte britene at de ville flytte hovedstaden i Britisk India fra Calcutta til Delhi, og den kjente arkitekten Sir Edwin Luytens fikk, sammen med Sir Herbert Baker, oppdraget med å konstruere den nye bydelen New Delhi. Den mest sentrale administrative bygningen var Visekongens Hus, med intet mindre enn 340 rom, som ble bygget i årene 1912–29. Luytens konstruerte den i klassisk stil, og med et sideblikk til skyskraperne som skjøt i været i Chicago på samme tid, er denne enorme residensen et symbol på en kolonimakt som ikke så at deres tid var i ferd med å renne ut. Inderne fikk sin uavhengighet i 1947, og bygningen er i dag presidentens palass.

LA SAGRADA FAMÍLIA

Barcelona, Spania.

Verdens mest kjente uferdige bygning er berømt både fordi den – selv i sin uferdige form – er et unikt stykke arkitektur, men også nettopp fordi den videre konstruksjonen så lenge nærmest har stått stille. Denne nygotiske katedralen ble påbegynt så tidlig som i 1882, og regnes som den lokale arkitekten Antoni Gaudís livsverk, til tross for at han døde i 1926. Ifølge Gaudís planer skulle strukturen domineres av 18 spir, som i form ligner rhinskvinflasker, men pr. i dag er bare åtte av dem på plass. Men katalanerne har ikke gitt opp, og etter de foreliggende planene skal La Sagrada Família stå klar i 2026, hundre år etter Gaudís død.

PONTE CITY

Johannesburg, Sør-Afrika.

Ponte City er en sylindrisk skyskraper på 55 etasjer i det sentrale Johannesburg. Bygningen, som altså er hul inni (som en dorullkjerne) for å slippe inn lys til kjøkken og baderom, ble tegnet av Manfred Hermer, og sto ferdig i 1975. Allerede på 1980-tallet ble imidlertid mange av leilighetene overtatt av kriminelle gjenger, og den runde bakgården ble brukt til søppelplass, slik at avfallet på det verste lå opp til femte etasje. Siden den tid har bydelen Berea opplevd et oppsving, og Ponte City har fått en slags kultstatus som et stykke modernistisk arkitektur mange elsker å hate.

NEW WORLD

Bangkok, Thailand.

Etter 15 års virksomhet måtte Bangkoks elleve etasjer høye New World Mall stenge i 1994 grunnet en rekke brudd på de lokale bygningslovene. Kjøpesenteret ble forlatt, og snart falt taket sammen slik at inn­siden gradvis ble fylt med regnvann. Det førte i sin tur til en invasjon av mygg, og legenden forteller at det var innbyggerne i nærheten som kom på ideen om å sette ut fisk – karpe og malle – for å få bukt med insektene. Resultatet ble etter hvert et ganske surrealistisk syn: et urbant akvarium som også var et selvgående økosystem. Det påkalte imidlertid også myndighetenes interesse, og tusenvis av store og små fisk skal nå være fjernet fra denne kunstige dammen.

BLOK P

Nuut, Grønland.

På 1950-tallet ønsket det danske Folketinget å modernisere og urbanisere Grønland, og et av resultatene var Blok P, som ble bygget i 1965–66. Blok P var på denne tiden den største bygningen i det danske kongedømmet, og det sies at den med sine 320 leiligheter kunne romme så mye som 1 prosent av Grønlands befolkning. Det ble imidlertid ikke tatt mye hensyn til lokalbefolkningens nomadiske livsstil: Man kunne knapt komme inn og ut av de smale dørene med full vinterbekledning, og det var ikke plass til å oppbevare fiskeutstyr i skapene. En kan knapt se for seg en dårligere tilpasset oppgradering av et samfunn basert på primærnæring enn denne deprimerende 200 meter lange betongkolossen, som da også ble revet i 2012.

BUZLUDZJA

Balkanfjellene, Bulgaria.

Utallige er de monumentene som ble bygget til ære for kommunismens seire rundt omkring i Østblokken i årene 1917–89, og selv om flere av dem er spektakulære både i form, størrelse og beliggenhet, så har mange av dem forfalt etter den kalde kri-gens slutt.

En favoritt er Buzludzja-monumentet i Balkanfjellene i Bulgaria, åpnet i 1981, til minne om grunnleggelsen av en sosialistisk bevegelse i området hundre år før.

Det er et eksempel på brutalistisk arkitektur, som også har vært populær i Vesten, men som nok særlig forbindes med kommunismen. Buzludzja er fremdeles en attraksjon, men den bulgarske stat har ikke lenger ansvaret for å holde det i stand, og forfallet er i gang både inne og ute.

RYUGYONG HOTEL

Pyongyang, Nord-Korea.

Også denne bygningen kom opp i problemer som følge av den kalde krigens slutt. Ryugyong Hotel, som ligger i den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang, ble påbegynt i 1987, men grunnet nedgangstider stoppet arbeidet opp etter fem år. Selve konstruksjonen – med sine 105 etasjer – var da ferdig, men uten vinduer og mesteparten av interiøret. Bygningen er ikke bare byens desidert høyeste, men kan også smykke seg med tittelen «verdens høyeste uferdige bygning». Dette oppleves nok som en flause for myndighetene, som ifølge Esquire Magazine har fjernet den fra alle offisielle bilder, selv om den lenge har figurert på landets frimerker. Ansvarlig byggherre er for øyeblikket det egyptiske selskapet Orascom.

HABITAT 67

Montreal, Canada.

Det ville vært en dyp fornærmelse mot arkitekten, israelsk-kanadiske Moshe Safdie, å kalle hans Habitat 67 en fiasko, men resultatet er likevel blandet i den forstand at det ikke ble det han ville det skulle bli. Dette begynte egentlig som et prosjekt under hans universitetsopphold, men endte opp med å bli realisert i forbindelse med Verdensutstillingen i Montreal i 1967. Ambisjonen hans var å fornye konseptet «prefabrikkerte billighus» ved å legge mer vekt på hvordan arkitektonisk utforming kan motvirke funksjonalismens fremmedgjøring, og heller legge til rette for at beboerne lettere kunne knytte sosiale bånd. Men til tross for at godordene haglet over Safdie da Habitat 67 ble presentert, så feilet det når det gjaldt hans egen visjon om å skape en ny bølge med modul-arkitektur.

PRUITT-IGOE

St. Louis, USA.

Et av de mest spektakulære eksemplene på feilslått sosial boligbygging fant sted i utkanten av St. Louis i USA på 1950-tallet. Her ble det reist 33 komplekser på minst 11 etasjer, med det mål for øye å bedre boligstandarden for de fattige og samtidig lokke til seg middelklassen, for å få frem en gunstig blanding av beboermassen. Arkitekt Minoru Yamasaki, som også sto bak oppføringen av World Trade Center i New York, la mye arbeid i å skape felles møteplasser både inne og ute, men disse ble – i likhet med i Ponte City – raskt overtatt av gangstere. Pruitt-Igoe-komplekset ble i sin helhet jevnet med jorden etter knappe 20 år, en fascinerende rivejobb som kan overværes på Youtube.

SAMPOONG

Seoul, Sør-Korea.

Særlig når oppdragsgivere har hastverk og kontraktørene får frie tøyler, kan det av og til oppstå konstruksjonsfeil som fører til forferdelige katastrofer. Dette var tilfellet med opptakten til sommer-OL i Seoul i 1988, blant annet fordi man ikke tillot utenlandske selskaper å ta oppdrag, men ville gjøre alt selv. En lokal magnat kuppet konstruksjonen av varemagasinet Sampoong og fjernet en rekke søyler og bærebjelker for å få plass til rulletrapper, og man oppdaget ganske raskt at det begynte å danne seg sprekker i strukturen. Den 29. juni 1995 falt så taket sammen under vekten av ventilasjonsanlegget som var blitt plassert der, noe som førte til at 502 personer mistet livet, mens rundt 1500 ble stengt inne i opptil flere uker.

PALESTINAS PARLAMENT

Jerusalem.

Etter signeringen av Oslo-avtalen mellom Israel og PLO i 1993 var forhåpningene så høye at palestinerne satte i gang å bygge et eget parlament rett utenfor Øst-Jerusalem. Dette foregikk bak ryggen på israelerne, og da Benjamin Netanyahu – en uttalt motstander av avtalen – ble statsminister i 1996, begynte optimismen å slå sprekker. Da så den andre intifadaen brøt ut i 2000, var i realiteten alt håp ute for denne bygningen, som i dag ligger der som et tomt skall bak høye murer. Beliggen­heten var blitt nøye planlagt, for arkitekt Ja’afar Touqan ønsket at Al Aqsa-moskeen skulle være synlig i bakgrunnen, men i dag er symbolverdien en helt annen, der den ligger forlatt ved siden av muren.

BASILIQUE NOTRE-DAME DE LA PAIX

Yamoussoukro, Elfenbenskysten.

Det kan kanskje argumenteres for at originalen, Peterskirken i Roma, kom til verden under lignende forhold, men sannheten er i hvert fall at «verdens største kirke», basilikaen Notre-Dame i Elfenbens­kysten, bærer alle tegn på fremskreden stormanns­galskap. Den ble bygget av arkitekt Pierre Fakhoury i årene 1985–89, til en prislapp pålydende 250 millioner euro, under oppsyn av landets mangeårige president Félix Houphouët-Bougny. Han sørget også for å bli avbildet på et glassmaleri inne i kirken, rett ved siden av selveste Jesus. Under halvparten av Elfenbens­kystens innbyggere er kristne, og kirken, som kan romme opptil 18 000 mennesker, blir sjelden besøkt av mer enn et par hundre når det er gudstjeneste.

MALMÖ UNIVERSITET

Malmö, Sverige.

To års erfaring med fleksible plasser, «clean desk» og åpent kontorlandskap var nok for ledelsen ved Malmö Universitet (tidligere Malmö högskola), og nå skal det såkalte Niagara-bygget, som kostet 750 millioner svenske kroner, bygges om. Til tross for at all forskning har vist at slike løsninger fører til produktivitetsfall og økt sykefravær, mente man altså at dette også måtte være noe for kunnskapssektoren. Men da det viste seg at staben foretrakk hjemmekontor slik at de splitter nye lokalene – tegnet av Lundgaard & Tranberg – ble stående tomme, har man altså nå gått tilbake på dette. Likevel tyder alt tyder på at vi er i ferd med å gjøre det samme mange steder her hjemme, blant annet i det nye Regjeringskvartalet.

GRENFELL

London, England.

En annen tragedie fant sted i North Kensington på Londons beste vestkant den 14. juni 2017, men typisk nok i en bygning som var bebodd av mindre bemidlede familier. Grenfell Tower, oppført i årene 1972–74, var i sin tid nok et eksempel på utbredelsen av brutalismen i arkitekturen. Den opprinnelige sjefarkitekten, Nigel Whitbread, uttalte et år før katastrofebrannen at tårnet kunne stå i hundre år til, men da ulykken inntraff, skulle den koste 71 mennesker livet. Bakgrunnen for tragedien var dårlig brannsikkerhet og lemfeldig omgang med krav om opprydding, for Grenfell Tower hadde bare én inngang, og brannen spredte seg meget raskt via den brannfarlige utvendige kledningen. I dag er de forkullede restene et symbol på at klasseskiller også gir seg utslag innenfor arkitekturen.