Kunstnerisk fellesskap. Innimellom en rekke utstillinger viet transatlantisk pop-art har Astrup Fearnley dedikert sine kvadratmeter ytterst på Tjuvholmen i Oslo til å fronte kunstnere fra diverse fjerntliggende land, som India, Kina og Brasil, og nå også et helt kontinent, nemlig Afrika.

Befolkningsmessig består denne verdensdelen – i likhet med de to førstnevnte landene – av over én milliard mennesker, fordelt på 54 til dels svært forskjellige stater. Arrangørene har med andre ord hatt en nådeløs jobb med å velge ut og skjære til, men til slutt har de stått igjen med 17 kunstnere av syv nasjonaliteter, alle fra sør for Sahara.

Til hjelp har museet hatt den franske kuratoren André Magnin, som var med på å arrangere den legendariske utstillingen «Magiciens de la Terre» på Pompidou-senteret i Paris i 1989. Der ble ikke-vestlig kunst for første gang presentert for et europeisk publikum i sin egen rett, altså ikke som underordnet eller kommentar til den vestlige kunstkanon. Som et minste felles multiplum har kunsten vært knyttet til det mot-hegemoniske, omtrent som afrikansk politikk lenge har vært preget av anti-kolonialisme, mens utviklingen går mot en langt mer sprikende identitet.

Paradokset er at om slike frigjøringsprosesser er vellykkede, så kan fellesskapet smuldre opp, om man ikke klarer å svøpe det i noe nytt. Hvordan reflekteres dette spørsmålet i utstillingen i Oslo?

Manglende infrastruktur. Utstillingen er kalt «Alpha Crucis – Contemporary African Art». Alpha Crucis – Sørkorset – er et stjernebilde på den sørlige himmelhvelving, og tittelen skal naturligvis tydeliggjøre at det kunstneriske perspektivet er lagt til Afrika selv, og ikke – som tidligere – hos den hvite mann, som tradisjonelt har hatt en tendens til å rette oppmerksomheten mot det som kan bekrefte hans egne fordommer.

Museet har i forbindelse med utstillingen arrangert en rekke foredrag, og mange av de 17 kunstnerne var selv til stede ved åpningen. Ifølge kurator Magnin har kontinentet i liten grad klart å bygge opp noen egen infrastruktur, som gallerier, museer og stipender, og kunstneren Fabrice Monteiro fra Senegal fortalte om en situasjon der halvparten av kunstverkene i landets nye museum er kinesiske.

Her er det interessant å spekulere over paralleller til for eksempel renessansen som en felles-europeisk epoke, og nasjonalromantikkens rolle i identitetsbyggingen i land som Norge, selv om dette fant sted i en helt annen tid: For under slike forhold som her beskrevet, blir de kreative prosessene nærmest forskjøvet til gatene, og den monolittiske nasjonalkunsten – for ikke å snakke om «det afrikanske» – får vanskelige vekstforhold. I dets sted kan det oppstå andre fellesskap, som slike utstillinger bør identifisere.

Dialektisk samtale. I det langvarige forholdet mellom Vesten og «den andre» har det foregått en dialektisk utvikling av samtaleformen, der det hegemoniske blikket til kolonisten er blitt møtt med steile beskyldninger om vulgære forenklinger og systemisk rasisme. Akademikere som Frantz Fanon og Edward Said har bidratt til å heve diskusjonen, mens satiriske blogger som «Africa is a Country», i dag fungerer som vaktbikkje for den daglige diskursen om verdensdelen.

En kommer heller ikke utenom spørsmålet om Astrup Fearnley også gjør seg skyldig i en form for reduksjonisme når de setter kunstnere fra kun en håndfull land til å representere et helt kontinent.

Nå ligger det vel ikke til en som er like hvit som kurator André Magnin å svare på dette, men det går an å peke på at utstillinger med fransk, tysk eller britisk kunst gjerne omtales som «europeiske» for eksempel i USA, og at det i tilfellet «Alpha Crucis» er lagt ned adskillig arbeid i å la de utvalgte kunstnerne få representere seg selv.

Men likevel melder det seg ganske raskt et behov for å øyne en overbygning, en rettledning i form av en forklarende idé. Utstillingen gir lite innsyn i hvordan disse kunstnernes kreativitet forholder seg til en politisk frigjøringsprosess som slett ikke kan sies å være fullbyrdet. Så hva da? 

Mangfold som styrke. Nå skulle det bare mangle om resultatet blir noe sprikende med bidragsytere fra såpass forskjellige land som Mali, Senegal, Sierra Leone, Benin, Nigeria, DR Kongo og Sør-Afrika. Det kan også hevdes at mangfoldet i form og stil har en del styrker, for forskjellene fremheves og gjør at utstillingen ikke bare blir en rekke med kunstverk som glir over i hverandre. Effekten er det motsatte av den perspektivistiske fellen som «Africa is a Country» skal være et ironisk korrektiv til, altså de tilfellene når man med «det svarte kontinentet» i fjernlyset henfaller til nedarvede generaliseringer fra kolonitiden.

«Alpha Crucis» er ikke fri for klisjeer, og i noen grad er dette en av de mest iøynefallende fellestrekkene.

«Alpha Crucis» er ikke fri for klisjeer, og i noen grad er dette en av de mest iøynefallende fellestrekkene. Man blir neppe overrasket over å kunne fastslå at afrikansk samtidskunst – både innen skulptur, maleri og foto – ofte er fargerik, festlig og leken, for her er blinkende byer, smilende ansikter og glamorøse dresser. Det kan faktisk hevdes at det gode humøret og entusiasme er noe av det som trer klarest frem av helheten. Men her er også referanser til milepæler i Black History både fra USA og det afrikanske kontinentet, konsekvenser av koloniale plyndringer og kritisk samtidsblikk på miljøforurensning.

Eksistensielt dilemma. Det er fristende å trekke frem Romuald Hazoumè fra Benin, og hans kostelige, men også smånifse ansikter laget av avskårne vannkanner som er påført artige parykker. Dette er mer blikkfang enn egentlig stor kunst, og muligens det som aller minst kunne bære en utstilling alene, men samtidig fungerer det som et nøkkelhull inn i det panafrikanske, attpåtil fremstilt med en moderne gjenbruksestetikk.

Men i all sin enkelhet representerer de på et eget, treffende vis det aller mest prekære dilemmaet i hele det moderne Afrika, nemlig ettervirkningene av det sjokkartede møtet mellom den jordbundne tradisjon og metafysikk og den skjødesløse brutaliteten som kom utenfra.

Selv om det har gått over en generasjon siden den innflytelsesrike négritude-bevegelsens innbitte, politiske alvor, så vil nok mange finne det samlede uttrykket i «Alpha Crucis» for lett.

Men kunst er nå en gang også litt som sjakk, i den forstand at enhver posisjon kan betraktes fra flere vinkler.