Ambisiøs og poetisk. De er en del av menneskehetens felles arv. De tilhører oss alle. Og de står på Unescos prestisjefylte liste over verdens kultur- og naturarv som beskriver viktige kapitler i menneskets og Jordens historie. I år er det 45 år siden man ble enig om å undertegne FN-konvensjonen for beskyttelse av verdens enestående natur- og kulturminnesmerker.

Tanken bak den er stor, og ambisiøs i omfang. Den er også poetisk, et adjektiv sjelden brukt om et FN-dokument. Konvensjonen peker på den sterke, uoppløselige sammenhengen mellom menneskets og dets miljø – og at bevaringen av kultur- og naturskattene på Verdensarvlisten er vårt felles ansvar.

Unescos World Heritage-liste er blitt sammenlignet med oldtidens syv underverker: Steder som hver på sin måte illustrerer vår klodes enestående mangfold i harmoni med menneskets skaperevne.

«Se på stedene som varder», foreslo Kris Endresen, tidligere direktør for Nordic World Heritage Foundation (NWHF), en nordisk stiftelse som inntil nylig bisto Unescos Verdensarvsenter i Paris. «De viser vei til en større erkjennelse av at klodens natur- og kulturkapital er et felleseie; verdensarvstedene er landemerker som minner oss på at deres beliggenhet er uavhengig av landets rikdom eller politiske makt. De gir besøkende større forståelse for og innsikt i sin egen plass i Jordens historie.»

Hvor mange av verdensarvstedene vil fremdeles ta imot gjester mot slutten av dette århundret? Vil Mont St. Michel-klippens spir i Normandie fremdeles strekke seg mot himmelen? Kan cheetaer og elefanter (begge truede dyrearter) gresse sammen på Serengetis savanner? Vil ruinbyen Machu Picchu i Peru fortsatt imponere kommende generasjoner – eller vil et «adgang forbudt»-skilt møte dem? Kan Venezias palasser overleve en forventet stigning i vannstanden, der 23 millioner turister i året og et varmere klima truer byen ved lagunen?

En verden uten disse natur- og kulturskattene er knapt nok mulig å tenke seg. Men allerede ser vi hvordan flere av verdensarvlistens enestående skaperverker sliter med å takle utfordringene fra globaliseringens eksplosive økning i ferdsel og handel. 

FNs klimaprognoser føler vi alt på kroppen i form av mer uvær og enorme oversvømmelser til vidstrakt tørke og erosjon. En mer akutt trussel er fremveksten av terrororganisasjoner som går løs på helligdommer på verdensarvlisten for å spre frykt – men også for illegalt å selge antikviteter og rester av fresker eller statuer til inntekt for sin blodige virksomhet.

Det begynte i Egypt. Verdensarv-ideen ble unnfanget, som så mange andre ting, i Egypt, da president Nassers plan for et demningsanlegg ved Aswan skulle realiseres, og man innså at de enorme Abu Simbel-skulpturene ville bli lagt under vann. Redningsaksjonen som skulle til, måtte finansieres ved en internasjonal dugnad.

Flyttingen av de 3000 år gamle skulpturene fikk global oppmerksomhet og vekket samtidig en forståelse for at lignende samarbeidstiltak ville bli nødvendig andre steder på kloden, og at ressursene som krevdes til restaurering og bevaring ikke kunne bæres av én nasjon. Unesco-konvensjonen ble resultatet. I dag har 193 nasjoner ratifisert den. Verdensarvlisten begynte pent og forsiktig med 12 steder i 1978. Nå består den av 1052 navn.

Å oppnå verdensarvstatus er ingen enkel prosess – det tar flere år med nitid granskning fra fremstående eksperter på kultur og natur. En forvaltningsplan for bevaring og vedlikehold må nå fremlegges sammen med søknaden. Selv om den er omfattende, er den på ingen måte en «glassklokke» som gjør stedet til en museumsgjenstand, eller forhindrer næringsvekst.

Miljøforurensning og utslipp sliter på Unesco-stedene, nasjonalparker angripes av sur nedbør, unike byggverk bukker under for eksos, slår sprekker eller forvitrer. Hvor mye slitasje tåler trebebyggelsen i Bergen? Bør turistbusser forbys i Firenze? Et av verdensarv-konvensjonens paradokser er at den ambisiøse, storslåtte ideen er blitt altfor vellykket. Jo mer populært det blir å besøke Unesco-stedene, jo vanskeligere blir det å bevare dem.

Som Michelins stjernebestrødde liste over kulinariske attraksjoner, fungerer en plass på Verdensarvlisten som en turistmagnet. Bevaring av kultur, natur og turistattraksjoner står i et stadig sterkere gjensidig avhengighetsforhold til hverandre: Uten livskraftig kultur og natur mister reiselivet mye av sin drivkraft, samtidig som den kan tilføre ressurser som gir lokalsamfunn nær verdensarvstedene overlevelsesevne.

Tidligere president for Verdensbanken, James Wolfensohn, uttrykte det slik: «Vår verden er nedsøplet av steder som har tapt sin kulturelle identitet og fremmedgjort befolkningen som omgir dem. Kulturbærende steder åpner muligheter for turisme og kan generere betydelige inntekter og arbeidsplasser.»

Hva betyr verdensarven for oss? Hva betyr det for deg og meg at Påskeøya, gamlebyen i Lijiang i Kina og Robben Island i Sør-Afrika er valgt ut som verdensarv av Unesco, sammen med Urnes stavkirke, Taj Mahal og gruvebyen Falun? Gjennom kulturarven får vi kontakt med våre forfedres drømmer, tro og hverdagsliv. På Pompeiis veggmalerier møter vi blikket til medmennesker som levde for nesten to tusen år siden. En vandring i indiske templers uttrykksfulle steinansikter har gitt mange de første glimt av hinduismens mystiske tiltrekningskraft.

I land som er skueplass for kriger, konflikter og naturkatastrofer, er verdensarven ofte et samlende symbol, et signal om å holde motet oppe, holde sammen på tross av etniske splittelser, trusler utenfra og nød. Under borgerkrigen som herjet i Sri Lanka og etter Vietnamkrigen, var henholdsvis den hellige Sigirya-klippen og citadellet i Hué steder som samlet befolkningen, pilegrimsmål man flokket til for å legge konflikter og nød bak seg, for å bygge en fremtid sammen.

Fremdeles knytter det seg stor prestisje til å få et lands ikoniske attraksjoner innskrevet på verdensarvlisten. Det åpner også for internasjonal utveksling av eksperter på vern og restaurering. Norsk ekspertise på bevaring av gamle trebygninger – utviklet som følge av våre stavkirker – er etterspurt internasjonalt.

Som den indiske guden Kali, har verdensarven to ansikter. Den er både en skapende, bevisstgjørende kraft, men er samtidig i stand til å skape større ulikheter i samfunnet: Bor eller arbeider man innenfor den offisielle «periferien» til et verdensarvsted, gir det ofte større potensial for økonomisk gevinst. Guider i Havanna på Cuba kan tjene mer på én dag enn en skolelærer får i lønn i løpet av en måned.

Men ikke alltid; mens den årlige inntekten på 550 millioner kroner fra Kambodsjas gedigne ruinkompleks Angkor Wat er en pengemaskin for hele landet, er fylket det ligger i et av landets aller fattigste. Korrupsjon suger til seg mye av turistinntektene. Her ligger store utfordringer – som Unesco-ekspertene arbeider intenst med å finne helhetlige løsninger på, ved å støtte opp om forsøk på å gi verdensarvstedene en mer betydningsfull økonomisk rolle i samfunnet de befinner seg i.

WWFs Jim Thorsell uttrykte det slik, allerede for 25 år siden:

«Å verne om eksisterende steder er viktigere enn å få dem på verdensarvlisten.» 

Trusler, terror – og likegyldighet. Mitt første møte med Dubrovnik kom noen måneder etter at byen i 1991 ble offer for et serbisk bomberegn som på én dag forvandlet flere middelalderpalasser og -klostre til ruiner. Etterdønningene, et granatangrep mot landsbyene ved enden av flyplassen, kom før jeg nådde bagasjetrallen.

Straks etter beleiringen vaiet FN-flagget fra Dubrovniks bymurer, mens håndverkere var på plass for å bidra med krisehjelp i form av to hundre tusen oransje takstein for å tette bombehullene. Dubrovniks plass på Verdensarvlisten hadde ikke forhindret byen fra angrep, men Unesco sørget for akutt førstehjelp for å begrense skadenes omfang.

Det tok ikke lang tid før våre valg av reisemål fikk en politisk dimensjon. Fem år senere, i 1997, befant jeg meg på en internasjonal turismekonferanse i London da nyhetene om massakren av 67 turister ved Luxor i Egypt lammet de tilstedeværende. Det ante meg at dette ikke ville bli siste gang et sårbart, ubeskyttet verdensarvsted ble et terrormål.

 Talibans sprengning av den enorme buddhastatuen i Bamiyan i Afghanistan skjedde i 2001. Avisoverskriftene og TV-bildene som fulgte denne ikonoklastiske udåden, ble raskt spredd over hele verden. Antagelig ansporet dette angrepet en rekke eksempler på kulturell og religiøs vandalisme vi siden har sett altfor mange av.

Fremdeles er vi nesten daglig gjennom nyhetsdekningen vitner til IS’ overgrep mot kulturskatter i Syria, som begynte med erobringen av Palmyra for to år siden, etterfulgt av ødeleggelsen av det 2000 år gamle Baal Shamin-tempelet, pilegrim- og reisemål for 150.000 besøkende årlig. Unesco-leder Irinia Okova kalte det for «kulturell utrenskning».

At kultur er blitt misbrukt i krigføring, er ikke noe nytt. Vi har sett det satt i regi av kyniske ledere og geriljasoldater, fra Jemen, Syria, Libanon og Irak til Mali, Vietnam og Egypt. Men sjelden har vi sett det så aggressivt og aldri i så stort omfang som nå – ei heller utført av terrorister skolert i bruk av sosiale- og massemedier: I Syria foretok IS, som en maktdemonstrasjon, henrettelser i ruinene fra et amfiteater fra oldtiden.

Men likegyldighet, kunnskapsløshet og avmakt kan være vel så destruktivt. Amatørmessig restaurering har sannsynligvis bidratt til større skader enn ødeleggelsesvåpen; feil materialbruk uten rådføring med ekspertise har ført til stor skade på antikkens og renessansens templer og skulpturer.

Her har Unesco gjort en formidabel innsats, men mangel på ressurser er en tilbakevendende utfordring, spesielt når mange av de nye verdensarvstedene ligger i utviklingsland, en bevisst strategi fra Unescos side for å redusere en tidligere markant skjevfordeling i favør av steder i Europa og Vesten for øvrig.

Siden det er landene selv, og ikke Unesco (en vanlig misforståelse) som har ansvaret for å verne om sine verdensarvsteder, strekker ofte ikke budsjettene til, eller lider under misbruk og korrupsjon. At dette er et problem som ikke bare gjelder fattige land, ble tydelig da italienske myndigheter og mafiatilknyttede underleverandører ble tatt for misbruk av midler og underslag i det lenge utsatte restaureringsarbeidet av de skjøre Pompeii-ruinene.

Men andre farer truer også. Naturkatastrofer slår til uten varsel, flommer, tørke og jordskjelv har vi liten beskyttelse mot – og klimaendringer vil forventelig øke hyppigheten av slike hendelser. Det finnes midler i Unesco-systemet som kan komme et verdensarvsted i nød til unnsetning, men bare unntaksvis.

Dr. Mechtild Rössler, leder for Unescos Verdensarvsenter i Paris, innrømmer åpent at senterets budsjett ikke har vokst i takt med antall verdensarvsteder, et problem når man står overfor en «eksponentiell økning i trusler utenfra, fra militært hold, fra skadelige infrastrukturprosjekter, masseturisme og hyppigere naturkatastrofer.»  

Selv om Verdensarvsenteret i nødsfall kan gjøre bruk av et reservefond avsatt til akuttbehov for hjelp, strekker ikke ressursene til. Rössler viser også til utfordringene med at søknader iblant er motivert mer av politiske hensyn, fremfor Verdensarvkonvensjonens grunnleggende idé.

Kritiske røster er også blitt reist mot at betydelige summer avsettes for å verne om kulturminner i en verden der mer enn en milliard mennesker lever under sultegrensen. Må mennesker sulte fordi den truede pandaen skal få spise seg mett? Er det penger nok i Nepals statskasse både til skogplanting i fjellsidene rundt Annapurna og restaureringsarbeider ved templene i Bhaktapur? 

Klimaendringer og undervurderte verdier. En av utfordringene Unesco står overfor er at vår natur og kultur er dramatisk undervurdert økonomisk. En rekke næringer forsyner seg av moder jords fat, men risikerer å krympe klodens natur- og kulturkapital fordi vi forbruker den vederlagsfritt som om den er en uuttømmelig kilde.

Ifølge WWF er 70 verdensarvsteder truet som direkte følge av gruvedrift, som enten forurenser stedene, forårsaker utslipp, eller lar være å rydde opp etter seg. WWF henter frem, som spesielt graverende eksempler, Belizes korallrev, Selous nasjonalpark i Tanzania og Virunga-reservatet i DR Kongo. (De tre truede verdensarvsteder står på Unescos «I fare»-liste; steder som står i fare for å miste sine verdensarvverdier fordi de enten misligholder eller neglisjerer sitt ansvar. For øyeblikket står 55 steder på denne listen.).

Selv gruvedrift langt unna et verdensarvsted kan skape stor skade: Australias Great Barrier Reef, hvis koraller (allerede truet av klimaendringer og vannforurensning) påvirkes av en enorm kullgruve 30 mil unna.

Hvor mye press tåler et verdensarvsted før avkastningen begynner å synke og nedskrivingen av naturkapitalen må til? Hvor lenge vil opsjonsverdiene for utvinning av fossil energi forbli større enn verdien av naturgodenes tjenester samt rekreasjonsverdien for urørt natur?

Norge er et av de få land som i sin grunnlov beskytter natur og miljø. Den nye paragraf 112 sier i klartekst:

«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

Men etterleves den?

Konsekvenser av klimaendringer var neppe det som fikk Verdensarvkonvensjonens foreldre til å miste nattesøvnen i 1972. Enda var ikke lavprisflytrafikken kommet ordentlig i gang, og bare få forskere ante hvilken fare klimagasser og CO₂ i atmosfæren representerte.

Å bedre lands økonomiske tilpasningsevne til klimaendringer står nå høyt på Unescos dagsorden, og bidro høyst sannsynlig til at FNs generalforsamling har erklært 2017 som The International Year of Sustainable Tourism.

Både klimaendringer, turisme og transport er blant de viktigste faktorer som må trekkes tydeligere inn i forvaltningsplanene for nye kandidater til verdensarvlisten. I 2015 bikket vi for første gang over 100.000 daglige kommersielle flyturer i snitt i verden. Flytrafikken spås å øke med nærmere 5 prosent hvert år, og vil innen 2030 nærme seg en dobling av dagens nivå.

Nye gigantflyplasser dukker opp i rekordfart, spesielt i Midtøsten og Kina. I 2018 vil 370.000 passasjerer daglig kunne lande og ta av fra Beijings lufthavn, som vil bli verdens største. Avinor har annonsert flyplassutvidelser, blant annet i Nord-Norge. Samtidig er det sannsynligvis bare et tidsspørsmål før Lofoten for alvor blir en kandidat for verdensarvstatus.

Turismetrollet. Verdensarvstedene er blitt noen av verdens mest etterspurte reisemål. Unesco-konvensjonen så dagens lys omtrent samtidig som den moderne charterturismen og den første bølge av lavpristilbud forvandlet det globale reiseliv til en tsunami som begynte å skylle over reisemål tatt på sengen av en voksende global middelklasse, alle utstyrt med pass og store doser reiselyst.

I 1972 reiste 180 millioner av oss utenlands, på jakt etter ferieopplevelser. I dag er vi over en milliard, som forventelig vil fordobles innen 2025. Som følge av turbo-turismens eksplosive vekst er verdensarvsteder over hele kloden i ferd med å bli «loved to death» av velmenende turister, mange av stedene uten de nødvendige ressurser eller erfaring til å takle sin nyvunnede popularitet.

Francesco Bandarin, tidligere sjef for Unescos Verdensarvsenter, kommer fra Venezia og har følt på kroppen hvordan 60.000 fastboende har måttet vike plassen for turister, som har endret både byens funksjon og karakter.

«Besøkende pleide å komme hit for å finne ro, fred og inspirasjon», forklarer han, «men det er ikke lett i en by som tiltrekker seg over 20 millioner besøkende i året.»

Som så mange steder på verdensarvlisten er Venezias turisme blitt et tveegget sverd. Mens mange fastboende i Venezia har lang vei til kolonialbutikken, vasser besøkende i souvenirsjapper. Noen mener byen er blitt en replika av seg selv.

Unesco-eksperter innser nå at de mest ettertraktede stedene på verdensarvlisten i stigende grad bare vil kunne være tilgjengelige for dem som betaler inngangspenger – og har bestilt time på forhånd.

I en årrekke har jeg sittet som medlem av National Geographics ekspertpanel og rangert verdens reisemål etter deres evne til å bevare sine særegenheter og bærekraft. Mange av verdens aller mest kjente verdensarvsteder har havnet helt nederst på listen.

Hvorfor? Fordi de jakter på turister fremfor bevaring av sine unike attraksjoner.

Historien om den trojanske hest kan leses som metafor for moderne masseturisme, som kan angripe samfunnet innenfra, ved å marginalisere de ressurssvake som altfor ofte blir stående på sidelinjen og observere turismens virkninger, uten å høste inn gevinstene.

Mangel på kunnskap om turismens vesen hos lokale myndigheter forverrer situasjonen ved at det legges vekt på kortsiktige gevinster fremfor langsiktig verdiskaping. Ofte glemmer man at turismen er verdinøytral, det er opp til vertslandet å styre den.

Opplevelsesøkonomien. Adgangsprisen til de fleste verdensarvsteder er fremdeles lav, eller det er gratis. Og skulle den nå opp i et tresifret beløp, representerer den sjelden mer enn en promille av den totale pakkeprisen på en ferietur. Man kan like eller mislike det, men pris er stadig oftere blitt et aktivt virkemiddel for å regulere trengselen rundt et verdensarvsted. Det er imidlertid et paradoks at det å heve prisene med noen få prosent sjelden gir utslag på turismetrykket. Iblant fører en prisøkning til større etterspørsel.

Ofte kan det å gjøre det ubekvemt å komme seg til en turistattraksjon, være den mest effektive måten å regulere besøkstallet på. Som Galápagos, der man før flyplassen ble bygget, måtte tilbringe mange dager til sjøs for å nå ut til Darwins favorittøyer – noe som ga de reisende tid til å forberede seg.

I Costa Ricas vakre Monteverde Cloud Forest, beliggende et tusentalls meter over Stillehavets bølger, nektet eierne i årevis å asfaltere og forbedre grusveien som fører opp til nasjonalparken. De innså at en hullete vei med løse kanter fungerer bedre som besøksbrems enn høye priser. Hver morgen i turistsesongen blir folk bakerst i køen sendt hjem med beskjed om å stå opp tidligere neste morgen. Bare i overkant av 200 besøkende pr. dag slipper inn.

Samtidig har vi oppdaget turismens gode sider. Vårt nærvær, spesielt i den tredje verden, kan bidra til å minske gapet mellom rik og fattig; våre valg på reisemålet kan bevare naturressurser og økosystemer; våre kredittkort kan belønne destinasjoner som står for bærekraftige former for reiseliv.

Reiselivseksperten, professor Harold Goodwin advarer: «If you don’t manage tourism, tourism will manage you.» Nå, med et firesifret antall steder på verdensarvlisten, reiser enda flere kritiske røster spørsmål om utvanning av verdensarvstedenes eksklusivitet, om steder som ikke holder mål, om politisering av utvelgelsesprosessen, om mangel på ressurser.

Dr. Mechtild Rössler innrømmer at senteret i Paris er overbelastet: «Våre finansielle ressurser er strukket langt, og kapasiteten er et problem. Vår troverdighet må styrkes. I 1996 hadde vi til rådighet 6900 dollar pr. verdensarvsted. I fjorårets budsjett var beløpet nede i 2800 dollar pr. sted. Det er en lite bærekraftig utvikling.»

«Et godt sted å leve, er et godt sted å besøke», minner Harold Goodwin oss om, som er en av nestorene i kampen for å sprøyte mer bærekraft inn i turismen globalt. Briten har brukt mye energi på å argumentere for anvendelse av bærekraftig turisme som bistands- og utviklingsverktøy i Afrika og Asia – noe som også ville komme Unesco-listen til gode.

Cecilie Smith-Christensen, en erfaren verdensarv-ekspert, mener at med mindre verdensarvverdiene blir ansett som relevante ressurser i en helhetlig, langsiktig og bærekraftig samfunnsutvikling, vil Konvensjonen stå i fare for å miste sin relevans. Hun bekymrer seg over at mange steder blir nominert i håp om at verdensarvstatus vil gi økte turismeinntekter, og påpeker at et for ensidig fokus på turismens potensial, er risikabelt.

Turismens ansvar. Verdensarvstedene er edelstener i global turismesammenheng. De fleste av dem byr på det aller meste av det som står høyest på listen hos den bereiste: Autentisitet, fascinerende historie, spennende naturopplevelser – knapphetsgoder som kan prises deretter (forutsatt at de anrettes med omtanke).

Folkeforsøpling er blitt et permanent trekk ved Mexicos aztek-templer, Den kinesiske mur, Karibias laguner eller for den saks skyld Geirangerfjorden sommerstid. På disse stedene kjemper verneforkjemperne en ofte ulik kamp mot kommersielle krefter.

Venezia-akademikeren Vittore Branca mener nye tanker må til: «En bys borgere bør ikke bare være de som er innskrevet i manntallet, men også de som kommer for å beundre byen, som går gjennom gatene, og spiser der.» Men hvis vi alle skal bli verdensborgere, medansvarlige ikke bare for stedene vi kommer fra men også dem vi besøker, hvordan fordele vedlikeholds- og transportkostnadene, og hvem skal vi sende fakturaen til når klodens mest attraktive destinasjoner forsøples mer av folk som stikker innom, enn av de fastboende? 

Turismen kan bidra til å sette pris på stedene og attraksjonene de selger til sine kunder. Verdisetting av naturressurser og betaling av økosystemtjenester er et begrep som får stadig større aktualitet i disse dager. Skog er ikke bare tømmer, den er også karbon. Våtmarker er ikke bare myrer, men klodens filtreringssystemer. En isbre er både en turistattraksjon og kilde til rent vann nedstrøms. Hva er verdien av medisinske planter i Amazonas-deltaet? 

Behovet for å sette en prislapp på økosystem-tjenestene, presser seg på – om ikke annet for å demonstrere de sanne verdiene som Unescos naturverdensarvsteder representerer.

Dessverre finner man ikke den fulle verdien av Unesco-listens kultur- og naturskatter oppført i noe lands nasjonalregnskap. Men de er reelle aktiva, på samme måte som oljen og gassen er det, og i opplevelsesøkonomien stiger deres verdi fordi et reisende publikum i milliardklassen anser unike, uberørte, velholdte og autentiske destinasjoner som dyrebare knapphetsgoder. Her er det utfordringene venter, både for reiselivsbransjen og politikere.

Én av seks feriereiser er motivert av kulturell nysgjerrighet, samtidig som stadig flere reiser foretas til utviklingsland. Avstand eller pris på reisen representerer ikke lenger noe naturlig forsvar for Zambias løver eller Sikkims avsidesliggende buddhistklostre.

Hva kan gjøres? Selv om Konvensjonen gir begrenset adgang til ilegging av straffer eller bøter når et sted vanskjøttes, er trusselen om å stryke et sted av listen, kanskje det viktigste våpen. Men det at et sted står oppført på listen, gir i seg selv Unesco og deres samarbeidspartnere en rekke muligheter til å gripe inn.

For noen år siden klarte Unesco å stoppe planene til Perus myndigheter om å bygge en stolheis til de unike Machu Picchu klipperuinene i Andesfjellene. Det samme skjedde da Jordan røpet lignende planer for klippebyen Petra.

Iguazu Nasjonalpark i Brasil ble satt på listen over truede verdensarvsteder etter at en vei var planlagt gjennom området. Veiprosjektet er nå lagt ned. Likedan ble planene om en gjennomfartsåre nær pyramidene utenfor Kairo droppet etter at Unesco truet med å stryke dem fra verdensarvlisten.

Disse er bare noen av mange eksempler på Unescos suksesshistorier. Men samtidig utbygges flere av verdens vakreste kyststrekninger i Middelhavet, i Thailand-bukten, Sør-Kinahavet og Karibia av enorme hotell- og ferieboligkomplekser, mens kulturlandskapene – flere av dem på Verdensarvlisten – ødelegges og forurenses. Grunnvannet på et utall turistdestinasjoner er i ferd med å brukes opp, og lokalbefolkning fordrives.

Hva mer kan Unesco gjøre? Riset bak speilet er sjelden tatt i bruk av organisasjonen. Her må det en endring til. I år stiller Norge til valg i verdensarvkomiteen og vil i så fall kunne påvirke agendaen.

Siden opprettelsen av verdensarvlisten har komiteen vært svært tilbakeholden med å gi rødt kort til steder som ikke har oppfylt sine bevarings- og forvaltningsforpliktelser. Hittil er bare to verdensarvsteder fjernet fra listen. (Oryx-reservatet i Oman og Kulturlandskapet Dresden, Elbedalen.) Her svikter både politisk vilje sentralt og lokalt. Uten at riset bak speilet – eksklusjon – tas i bruk, vil verdensarvstatusen bli utvannet, samtidig som et stadig større antall steder fører til at det går inflasjon i listen, som derved vil miste mye av sin eksklusivitet og troverdighet.

Dr. Rössler uttrykker det slik: «Verdensarven er i dag Unescos hovedmandat, det eneste direktorat i FN-systemet med et kulturmandat. Som følge av de mange trusler fra klimaendringer til global ødeleggelse av vår verdifulle kultur- og naturarv, er verdensarven mer relevant enn noensinne.»

Større trusler, større betydning. Verdensarvideen blir viktigere for hvert år som går: Dypere kjennskap til andre kulturer fører til større forståelse og toleranse. Mens mediene daglig minner oss om hva som skjer når vi fokuserer på det som skiller oss, peker verdensarvideen den motsatte vei: På hva som binder oss sammen, som gjør oss til medmennesker, med felles røtter på en felles, ørliten klode der skrevne og uskrevne lover om respekt for natur og menneskeverd stadig settes på prøve.

De sterke egenskapene og kjennskapen til Unescos verdensarv-logo, burde gi mulighet for et mer aktivt samarbeid med engasjerte næringslivsledere og vinn-vinn-løsninger til flere parter. Det samme gjelder politikere, som har vært tilbakeholdne med å kanalisere bistandspenger til verdensarvsteder som mangler midler til og kunnskap om bevaring. 

I boken «Kollaps» (med den megetsigende undertittelen: «Hvordan samfunn velger å feile eller overleve») beskriver forfatter og Pulitzer-vinner Jared Diamond samfunn og sivilisasjoner som gikk under fordi innbyggerne ignorerte farene som truet, økologiske og økonomiske.

Et av stedene han besøker er Påskeøya, på verdensarvlisten, der han undrer på hva øyboeren tenkte da han hugget øyas siste tre. Skogen var blitt snauhugd for å bygge stillaser til reising av stadig større steinskulpturer. Da jeg besøkte Påskeøya, kom jeg i snakk med ordføreren i Hanga Roa, øyas bitte lille «hovedstad». «Dette er ikke noe rimelig sted å bedrive miljøvern», fortalte han. «Vår rikdom vil ikke komme fra bygging av kasinoer eller spa-hoteller. Vår kapital er våre statuer. Hver eneste øyboer har et åndelig slektskap til dem. Hver og en av oss må stå livvakt for disse skulpturene. Svikter dette, har vi ingen fremtid.»

Verdensarven handler ikke bare om å bevare, men også skape verdier for titusener av lokalsamfunn, både i form av arbeidsplasser og i vern av noen av våre aller mest dyrebare aktiva, vår kultur- og naturkapital. 

Dette gjør verdensarv-utfordringene hyperaktuelle. Og de berører og angår oss alle.

Norske verdensarv-steder.

Bergstaden Røros, Norges gamle gruve- og bondeby, har bevart mye av sitt opprinnelige preg fra 1700- og 1800-tallet, med et gatemønster som har forandret seg lite siden den tid. Fremdeles fremstår denne karakteristiske tettbebyggelsen i tre som en kompakt samling fjellgårder, noe som gir et enestående helhetsinntrykk. (Listet 1980)

Urnes Stavkirke i naturskjønne omgivelser ved Lusterfjorden, ble bygget mot slutten av 1100-tallet. Stavkirkene er blant de eldste trebygninger i Norge. Interiøret er slående vakkert, med fantasifull vikingtid-inspirerte ornamentikk av sammenfiltrede, grasiøse dyrefigurer skåret i dyp relieff. (Listet 1979)

Helleristningene i Alta ligger ved enden av Altafjorden og ble skapt i perioden fra omkring 4000 år til 500 år f.Kr. Mer enn 3000 figurer er funnet. Det unike er variasjonen og mengden av figurer som viser informative fangst- og jaktscener, men som samtidig symboliserer våre forfedres forhold til og kommunikasjon med åndenes og mytenes verden. (Listet 1985)

Rjukan-Notodden industriarv ble oppført på verdensarvlisten i 2015. Begge Telemark-byene og omegn forteller om et industrieventyr der vann ble forvandlet til elektrisk kraft, og der kunstgjødsel ble produsert for å mette behovet for verdens voksende befolkning. Å reise verdens største kraftstasjoner i avsidesliggende strøk, omgitt av en mektig natur, var en stor bragd.

Vegaøyan og havområdet som omfatter drøyt tusen kvadratkilometer, er et levende vitnesbyrd om menneskers liv og virke ved en ekstrem værhard kyst. Med 222 ulike fuglearter regnes det for å være Nordens viktigste overvintringsområde for sjøfugl. Ærfugldriften er unik for Vegaøyan; sankede egg og dun ble en handelsvare allerede i vikingtiden. (Listet 2004)

Vestnorsk fjordlandskap omfatter Geirangerfjorden i Møre og Romsdal og Nærøyfjorden i Sogn og Fjordane. Det viser vårt land fra sitt aller mektigste og trollbinder besøkende. Landskapet viser at fjordområdene har vært bebodd av mennesker siden slutten av istiden. Gårdsbruk på berghyllene, mange fraflyttet, gjør fjordlandskapet unikt. (Listet 2005)

Bryggen i Bergen. Alt på 1200-tallet var Bergen et viktig europeisk handelssentrum. Selv etter syv branner har de parallelle husrekkene i tre med gavler mot sjøen beholdt sitt senmiddelalderpreg. Mindre enn en fjerdedel av den opprinnelige bebyggelsen består i dag, men sammen med Bryggen-museene gir stedet et levende tidsbilde helt fra tidlig middelalder og fremover. (Listet 1979)

Struves Meridianbue består av en rekke trigonometriske målepunkter, brukt på 1800-tallet som del av et pionérarbeid for å beregne klodens omfang, spesielt dens flattrykte form ved polene. Fire av målepunktene ligger i Nord-Norge, med «meridianstøtten» i Hammerfest som kjennemerke. Oppmålingene la grunnlag for vitenskapelig arbeid frem til digital satellitt-teknologi overtok. (Listet 2005)

Om artikkelforfatteren: Arild Molstad jobber som rådgiver innenfor naturvern og bærekraftig turisme for en rekke internasjonale institusjoner. Han er også foredragsholder, skribent og forfatter. Molstad har i en årrekke vært tilknyttet National Geographic og har fungert som rådgiver for Unesco.