Sædlageret på Store Ree. Det løper gjennom landet en ukjent, mangslungen rute, bemannet av spesialtrente sjåfører i avanserte lastebiler. En infrastruktur for gener er det – systemet som sørger for at feet som gir oss mat hele tiden, blir bedre. Sædruta forsyner hele Bonde-Norge med prima sperm fra landets okseadel. Den løper fra godset Store Ree på Stange.

Der står eliten, oksene hvis ejakulat er rent gull, både i norske daler og ute på verdensmarkedet. For ingen rase er bedre enn Norsk Rødt Fe. Det har etter hvert verden forstått. Og når genene skal heves – i Amerika, Taiwan eller Iran – da kommer bestillingen inn til sædlageret på Store Ree. 

Prolog: Bos primigenius. Julius Caesar beskrev dette dyret i sine opptegnelser fra krigene i Gallia. Syd for Alpene var det for lengst borte, men i de store skogene i nord vandret fremdeles uroksen, et av de mest formidable dyrene på europeisk jord. Den kunne bli to meter høy over skuldrene, veie et tonn og hadde digre horn. Den var ekstremt aggressiv, skrev Caesar, ingen spøk å støte på, selv for trente soldater i tropp. Og dermed var den et jaktbytte forbundet med største ydmykhet og respekt. 

Slik er det ikke lenger. Det er et slående bilde på menneskets kontroll over alt annet liv å se hvordan dette dyret – som ga grobunn for kultisk dyrkelse – har det nå. Okser på over tonnet lar seg lede etter nesen av mennesker i joggesko. I et grelt rom i et fjøs føres oksene til en fantom-ku, slik at mennesket kan stjele sæden og sende den ut i verden for å skape millioner av nye dyr slik vi vil ha dem.

Sædruta. En klar, tidlig junimorgen ligger over innlandet. Det kommer til å bli varmt, men ennå er luften frisk. En sølvskimrende fred behersker de fete åkrene der de faller i slake bølger ned mot Mjøsa. Klynger av store løvtrær, en kirke. Storgårder med alleer og hvite hovedhus med ballsaler. Dette er altså Stange, her holder landbruksadelen til. Folket som vet at jord – det å eie land – før eller siden atter vil utgjøre hele forskjellen.

Og det er ikke bare den menneskelige adel som er samlet her. Bak oss stiger en lang allé opp mot høyden som dominerer omgivelsene. Der oppe ligger den mektigste gården av dem alle. Store Ree er majestetisk, men også noe mer – nesten mildt avskrekkende faktisk. Målestokken er unorsk, mer som et europeisk storgods. Og Store Ree har en aura av noe uinntagelig, noe uransakelig. Her foregår det noe som folk flest ikke vet om og ikke har tilgang til. Et stort skilt i bunnen av bakken melder om det. Geno, står det, ingen adkomst uten invitasjon, på fire språk.

Det er her ved skiltet at historien begynner. Ennå skal vi ikke opp til høyborgen der okseadelen står. Nei, først skal skribent og fotograf være med ut i landet, til vanlig folk og fe.

Vi står og venter mens solen begynner å varme. Med ett ser vi støvet stige og en lydløs lastebil vokse mens den ruller mot oss. En funklende ny 12-tonns Volvo er det, med en diger, forvirret kalv avbildet på siden og en spesialtrenet agent bak rattet. Han er sendt ut av organisasjonen der oppe, som utøver sitt biologiske herredømme gjennom et nettverk av kurerer.

Ja, det er noe Bond-aktig over scenen, og vi kan ikke annet enn å legge oss på hjul. Det blir fartsfylt. For denne lasten er viktig, og sjåfør Jimmy Marken har blikket rettet mot daler, fjorder og fjell. I hugen har han møtesteder, tidspunkter og knappe, iskalde transaksjoner – et perlekjede av vitale punkter som snor seg gjennom landet og utgjør den forbløffende sædruta han er satt til å betjene.

Fåvang. Første stopp er et stykke opp i Gudbrandsdalen. Bak en nedlagt bensinstasjon og en stengt åttekantet kro, ved foten av det hvite fjellet. Der står en liten forsamling og venter. Det er bare kvinner. De venter på sæd. Veterinærene Miriam Cohen, Randi Myhr og Benedicte Bendiksen. De stiller seg opp under sidedøren på lasterommet, og når Jimmy Marken åpner, velter det frostrøyk ut.

Inne i lastebilen ser det slik ut: Til høyre står en svær åpen beholder spent fast med en kraftig rem i et hjørne. Som en enorm gryte står den og ryker. Flytende nitrogen holder minus 196 grader og fordamper fort. Derfor velter det frostrøyk ut av beholderen, og rim kranser kanten. Men der nede, i en blålig, urolig væske, står sædbanken.

Smale reagensrør i forskjellige farger: gobleter. Hvert rør inneholder et antall sædstrå. Hvert strå er én dose, merket med nummeret på én bestemt okse. Fargene gir assosiasjoner til en godtebutikk. Og det er jo det dette er. En evolusjonær godtebutikk.

Ved siden av den store beholderen er det en kontorplass med datamaskin og papirer. Menyer er det. Oversikter over raser, lister over okser: med bilder og avlstall. Sæd à la carte. Her kan man velge seg egenskapene man ønsker. Her kan man planlegge og bestemme og selv være Gud. 

Hele bakre del av bilen er fylt med en diger tank, med to tusen liter flytende nitrogen. Det er altså denne iskalde væsken som gjør dette mulig. For livet må fryses i sin potensialitet for at mennesket skal kunne styre det. Det er derfor bilen er merket med symbolet for farlig last i fronten. Men på siden, over kalven, står det: «Geno. Avler for bedre liv.» Med det siste ordet i grønt. Hva betyr det?

Randi Myhr tar på seg jobben med å forklare:

– Det er forskjellige egenskaper vi ser etter: Det er for eksempel fasong på jur, utmelkingshastighet, lekkasje. Det er bein og klover og bekkener: Hvor gode dyra er til å stå, og hvor gode de er til å føde. Og så er det andelen kjøtt i forhold til bein og fett.

Når alt dette er i heldig balanse, da snakker man altså om bedre liv, om å forbedre livet. Skal man gjøre det, må kuene matches med eliteoksene, det vil si de som har høyest avlsverdi. Om man legger sammen alle parameterne det avles på, får man et samlet avlstall. Eliten er de som har et tall på rundt 20 eller mer. Det er disse få utvalgte som står på Store Ree og befrukter hele landet.

Det vil si, de er kilden til rasen Norsk Rødt Fe. Jimmy kjører også sæd fra kjøttraser som Simmental, Angus, Hereford, Limousin og Charolais. Som ambulerende sædbank tilbyr han det meste en bonde etterspør, og tar også spesialbestillinger. Men hovedvekten er Norsk Rødt Fe. Denne norske super-kua er bærebjelken i storfedriften i landet, like god til både melk og kjøtt, sunn og fruktbar, produktiv og blid. Alle bør egentlig bytte til NRF mener Geno, den er nemlig et produkt av en fellesinnsats. 

Balanse på Store Ree. Er man invitert til Store Ree, er det av Bjørn Gulbrandsen, sjefveterinær, produksjonsleder – norsk storfeavls Doktor Strangelove. Han har livets gåte i hendene.

– Nei, det er genetikerne på Ås som gjør den egentlige jobben, sier Gulbrandsen.

– Med superdatamaskinene sine. De knuser tall: 15 millioner registreringer er det som ligger til grunn for avlsprogrammene våre. Og egentlig er det jo bonden som gjør alt dette mulig med sin samvittighetsfulle loggføring. Norske bønder er veldig flinke altså, de vet det bare ikke alltid selv. Tenk, vi vet faktisk mer om helsen til norsk storfe enn vi gjør om helsen til det norske folk. Det er fordi alle norske kyr har et oppdatert helsekort.

– Dermed kan vi avle på helse, og vi er de eneste i verden som har fått til det. Vi driver bærekraftig, det har vi bevis på. Og hemmeligheten med avl er ikke maksimum, men optimum. Det handler om balansen mellom melk og kjøtt, helse og fruktbarhet. Nøkkelen til denne fine balansen var å blande de gamle norske rasene Sidet Trønder-Nordlandsfe (STA), Telemarksfe, Vestlandsk fjordfe, Østlandsk- og Vestlandsk rødkolle. Det skjedde for 85 år siden. Det var da kombinasjonsrasen NRF ble skapt, forteller Gulbrandsen.

Som nynorsk altså?

– Nei, ikke bring språk inn i dette er du snill, bønder er så opptatt av språk, vet du. Men vi tar vare på gammelraser, vi er jo egentlig en nasjonal genbank, ja, litt på linje med frøhvelvet på Svalbard kan du si. Myndighetene er veldig opptatt av at vi passer på genene.

Men noen statshemmelighet er det ikke.

Avlsforeningen Geno. – Det går mer sæd ut av landet enn til norske bønder, sier Gulbrandsen.

– Det går mer sæd ut av landet enn til norske bønder, sier Gulbrandsen.

– Våre produkter er etterspurt over hele verden. Det gir gode inntekter. Men vi må passe på ikke å gå med for mye overskudd, for da må vi betale skatt. Vi er egentlig unndratt skatt, for på papiret er vi et avlslag. Men om vi tjener for mye, så forandres den statusen, og det vil vi ikke. Da kommer hun der, hva er det hun heter, Jensen.

Geno er altså en avlsforening, et samvirke eiet av ni eller ti tusen norske bønder – de samme som eier Tine. Er du medlem av Tine, så er du medlem av Geno, og vice versa. Bøndene er både oppdragsgiver og leverandør, eier og kunde.

– På 85 år har det bare vært tre direktører i Geno.

Er det i det hele tatt mulig med tre direktører på 85 år?

– Ja, han første satt i 40. Folk liker seg, sier Gulbrandsen.

Strengt i fjøset. Før vi får slippe inn i fjøset, må vi inn i overtrekksdresser i papir og husets tresko. Det er ganske strengt, det er viktig ikke å bære noe smitte når vi skal inn her. Har vi vært i utlandet nylig? Nei. Bra. For nå går veien inn til «gutta», eliten, de få utvalgte som skal befrukte hundretusenvis av kuer – som de aldri får se.

Oksene omtales alltid som gutta. Gulbrandsens gutter. Men mannfolkene som jobber her, er også Gulbrandsens gutter. Alle er gutter, og det kan kreve litt konsentrasjon å skille artene i samtalens gang. Men oppe i laboratoriet derimot, dit vi skal senere, er det bare jenter.

Først står det en pen bøling kalver på to rekker. Unisont ser de vår vei, nysgjerrige og ivrige som ungdom er.

Dette er fremtiden, disse kalvene er nøye selekterte, men allikevel er de på en slags prøvetid. Genene deres er uten sidestykke, men hvor gode er de til å ri? Det vil si bestige fantom-kua lenger inne, trebukken kledd i kuskinn som er fjøsets falske skjøge.

Ennå er de virile til det komiske, men også senere – fullt voksne – må de prestere. De er her for å levere. Ja, de lever bare for dette ene. Som unge hanner synes de tilsynelatende det er en helt ok ordning. De er blide, sunne og blanke. Og det er fjøset også.

– Vi har en helt annen standard enn vanlige fjøs, sier Bjørn Gulbrandsen. Her skal det godt gjøres å finne en flue. Gutta mine er flinke.

Han mener menneskene, det vil si Ole Peder Byenstuen og Marius Grinden. Men det er først lenger inn at de store gutta står, altså oksene. Av dem er det ikke mer enn tolv. Men de veier over tonnet og er rett og slett formidable dyr. Det er store krefter i disse kroppene, helt avsindig store krefter. Gulbrandsen forteller:

– Bilene på sædruta veier 12 tonn. En gang vi var ute og luftet en okse på tunet, dro han seg bort til lastebilen, stakk hodet under bakdelen av bilen og løftet hele greia til værs.

Sjenert superokse. Storoksen Enger leies inn i the «room of pleasure». Det er et stort rom med sagflis på gulvet og denne fantom-kua i hjørnet. Hun har ikke hode, men det bryr visst ikke oksene seg noe om. Langs kantene er det kraftige stålgjerder. De kan man gjemme seg bak, som tyrefekterne på spanske arenaer. For i gjerdet er det mann-høl.

– Ja, vi kaller dem det, så man kan smette inn fra ringen om oksen skulle bli olm, sier Gulbrandsen.

Enger er ikke olm; han spankulerer inn i nytelseshjørnet med fint driv, bemerkelsesverdig muskuløs for en kar som aldri har løpt en kilometer, aldri dratt et lass. Hvordan kan det ha seg at disse dyrene blir så perfekte av bare å stå stille og ete, så atletiske av et slikt slaraffenliv? Riktignok får de ri to ganger i uken, men det er raskt overstått. Nei, det er jo dette som er selve avlsmysteriet da, genene som er fremelsket i disse oksene.

Enger er 1100 kilo superokse, men blir usikker … Han står inntil den falske kua, men viser ingen tegn på å bestige.

– Vil’n ikke ri? Enger er normalt god til å ri, så dette er pussig. Men han blir nok litt brydd av at det er fremmede til stede, sier Byenstuen.

– Andre okser er veldig sjenerte, sier Gulbrandsen. – Da må alle ut, og røkteren må løpe inn med skjeden når han bestiger. De gamle oksene har egne regimer for å ri, mens unggutta, de rir for et godt ord altså.

Nå prøver de å få Enger til å ri, og det gjør de ved å snakke, ikke skittent, men hyggelig: «Flink gutt», og «nå er’e på’n igjen Enger» blunk, blunk. Men Enger har et blikk å legge merke til, en slags forvirring. Som om noe i ham undres: Hvordan ble det slik? Som om et enslig evolusjonært minne dukker opp, om uroksen som en gang braket frem gjennom skogene og var sjef.

Et annet triks er å gni ham under buken med en kjepp. Vellysten sitter gjemt i buken. En oksepenis er nemlig ikke så lett gjenkjennelig, rent fysiologisk. Mesteparten er innvortes. Musculus retractor penis: Penis holdes trukket tilbake av spesielle muskler. Når oksen rir, slipper disse musklene, penis titter frem, og da er det hele gjort på ett sekund. Da gjelder det å være raskt fremme med skjeden. Marius Grinden er det, og resultatet er 30 ml stjerne-sæd.

– En ejakulasjon fra en eliteokse er fort verdt 40–50 000, så vi må passe på at de ikke kommer i båsen, sier Gulbrandsen.

Enger er en innbringende maskin. Én til to millioner koster det å frembringe en eliteokse. Kjøttverdien er bare 25 000, men genene, de er verdt utrolig mye mer.

Enger er dermed en innbringende maskin. Én til to millioner koster det å frembringe en eliteokse. Kjøttverdien er bare 25 000, men genene, de er verdt utrolig mye mer. Det hele hviler jo på dem: Norges befolkning av storfe, og etter hvert mange andre lands avlsprogrammer også.

Over fjellet. På Fåvang er nå de iskalde transaksjoner gjennomført, og genene er i boks, det vil si termos. Hver veterinær har en stor en, som kan holde på 196 kuldegrader. Etter et kort stopp i Vinstra, går sædruta nå over fjellet. Det er en strålende junidag, og Jimmy Markens verditransport iler gjennom et landskap like lytefritt og oppløftende som en reklamefilm: langs dypgrønne, himmelspeilende Vågåvann, gjennom tjæreduftende Lom, over strålende Strynefjell der elven danser grønn og hvit – der en slags stille ekstase behersker naturen slik at den delen av sinnet som alltid ber om vinger, faktisk får det.

Slik er det også i Jølster. Ikke rart Nikolai Astrup snakket om at luften her hadde evnen til å bringe det fjerne nært, gjøre fjellene langt borte klare og tindrende. Vi har tilbrakt natten i Loen, og Jimmy har levert sæd. En kjapp transaksjon på en parkeringsplass. Hastverk og frostrøyk. Jeg tenker på hvordan denne høyeffektive handelen med livets oppskrift står i kontrast til den slags hellige ro som behersker naturen denne dagen. Kuene på engene senker sine store hoder og gomler sitt gress, som om alt var i skjønneste orden, slik Gud hadde tenkt det. De later til å ha glemt hvordan det foregår i fjøset når de skal befruktes og gjøres produktive. Eller kanskje de ikke bryr seg? 

– Jeg tror ikke kuer har samme behov som mennesker, sier veterinær Reidun Fatnes.

Jeg har ymtet frempå med at de kanskje savner litt romantikk, eller i alle fall litt varmblodig naturlighet over sin hyrdestund. I motsetning til dette scenarioet: Reidun står med hele armen dypt inne i kurumpa for å skuffe ut møkk slik at hun kan gripe om livmorhalsen når hun kjører inn den lange plastkanylen med sæd. Kua rauter og kaster forvirrede blikk og bestemmer seg for å tisse.

Dette er altså speilbildet av oksen Engers blikk på Store Ree. Jeg vet ikke om musikken hadde vært så mye søtere om de to hadde møttes på en eng. Men allikevel, å anerkjenne forskjellen handler ikke om «menneskeliggjøring» av dyrene. Det handler om å se det åpenbare: at husdyra våre ikke lenger er dyr. De er levende maskiner, ikke bare styrt, men skapt av mennesket.

Vi har truffet Reidun Fatnes i Førde. Det er et stort og viktig stopp på Sædruta. Også her er rendezvouset en anonym parkeringsplass, men med godt oppmøte. Førde er sentralt beliggende for en stor flik av det innviklede Vestland. En usedvanlig usjarmerende by er det jo, men sikkert praktisk, og den ligger på et strategisk sted. Fra fjern og nær har veterinærene kommet.

Mens de står og venter på sæd og påfyll av frost, forteller de om inseminering. I gamle dager kom sædbilen bare én gang i året, forteller Helene Øgaard fra Mattilsynet. Så da måtte beholdningen vare like lenge. Men 80 prosent av insemineringen skjedde i november og desember, for at kalvene skulle fødes på riktig tid av året.

– Slik er det for så vidt fremdeles, sier Fatnes.

– Jeg får aldri tid til å ordne noen ting til jul, jeg, for mens alle andre styrer med slikt, står jeg med armen i en kurumpe. Og det gjør hun altså også nå i juni.

Sunde gård. Fatnes har nemlig fått klarsignal til å ta oss med på inseminering av ei ku som har havnet i brunst. Når det skjer, må man slå til og være på pletten. Så vi har kjørt ut av Førde og opp til den vakre gården Sunde. Der, med en innsjø i bunnen av skråningen, og grønne beitemarker i bakkene bakover, venter bonde Wenche Sunde Åsnes.

Når ei ku har havnet i brunst, må man slå til og være på pletten. 

Hun har sagt ja til veterinærens følge, men er visst litt skeptisk. Fast håndtrykk, utforskende mine. Jeg får en følelse av en varhet, en refleks om at journalister fra byene ikke vil bøndene vel. Samtidig er Åsnes, i likhet med alle bønder jeg snakker med, veldig opptatt av at folk flest må bli bevisste hvor maten kommer fra.

Det handler nok mye om anerkjennelse for hardt arbeid. Det handler også om anerkjennelse for at norsk husdyrhold – og norske husdyr – etter alle solemerker er blant de beste i verden. Det er både bøndene, veterinærene, og ikke minst Geno, selvsagt opptatt av.

Men jeg undres om det ikke også foreligger et annet behov her? Kan det være at bøndene og alle som jobber nært med dyrene føler at de sitter igjen med hele samvittigheten for noe som burde vært delt? De lever jo midt i den nakne sannheten om moderne matproduksjon, – som for alle oss andre er tildekket. Kan det være at de vil at vi skal vite hvor maten kommer fra, ikke bare for at vi skal anerkjenne deres innsats, men også for at vi skal vite hva vi alle sammen egentlig er med på?

Muligens bommer jeg her, men det er jo noe potensielt problematisk med det å arbeide med levende dyr, føle en nærhet til dem, ja, kanskje kjærlighet, men samtidig bevitne hver dag hva produksjon vil si: hvordan kalver tas fra mødre – for å slaktes – mens morsmelken tappes på kartong. Slik har det jo alltid vært, kan man si. I ti tusen år har mennesket brukt dyra slik. Men kanskje føler bøndene mer av en tvil i dag – kanskje føler de seg mer som instrumenter – nå når vitenskap og teknologi styrer mer og mer, når ku og okse aldri møtes, når sæden kommer fra en sentral, og datamaskiner har regnet ut hvem som skal være kalvens far?

Trollmannen på Ås. Datamaskinene står på NMBU på Ås, et av verdens ledende miljøer for funksjonell genetikk. Det er her trollmannen Trygve Solberg holder til, doktor i genetikk og sjefen for vitenskapen bak Norsk Rødt Fe.

– De koster vel en 6–8 millioner pr. stykk, sier Solberg og viser maskinene som kan analysere dyrenes DNA og kartlegge genene til den norske storfebefolkningen. Det er samme maskiner som Kripos bruker, for å finne mordere.

Han forklarer: Det handler ikke om å finne enkeltgener for enkeltegenskaper, men derimot hvordan mange gener – tusenvis – virker sammen og påvirker egenskaper. Inntil nå har vi vært avhengige av å se på avkommet for å analysere dette; en okse er bare så god som kalvene sine, ikke sant. Men nå er vi i ferd med å gå fra fenotype til genotype. Det betyr at vi kan forutse egenskaper ved å se på genene alene. Vi må fortsatt følge med på hvordan genene faktisk manifesterer seg i avkommet, fordi gen-sammensetningens betydning kan endres over tid. Men vi kan nå vite ganske nøyaktig på forhånd hvilke kalver som kan bli eliteokser. Av 100 000 oksekalver som fødes hvert år, ender rundt 50 til slutt på Store Ree.

– Det unike er at vi har hele populasjonen å velge i, sier Solberg. – Ingen andre avlsprogrammer i verden har så stort genetiske tilfang. Alle gårder i landet fôrer oss med data.

Tilbake på Sunde gård. – Er dere uvant med kyr? spør bonde Wenche Sunde Åsnes, (muligens på grunnlag av kroppsspråk). Et fjøs er tross alt et litt overveldende sted: Det er store kropper på liten plass, det er klamt i luft og stramt i nese, det er sleipt på gulv, og det plasker og putrer og damper i utslipp fra den biologiske fabrikk.

– Nja, ikke helt. Jeg opplyser om at jeg faktisk er fra Ås, og at fotografen studerer der. I tillegg utmaler jeg mine dager i følge med min søster den gang hun var vikarierende distriktsveterinær i Engerdal og vi blant annet rullet en ku. (Noe som kan være lurt om kua har fått krøll på magene). Dette høster bifallende blikk i fjøset.

Og jeg spør: Hvordan vet dere når tiden er moden?

– Slim, sier Åsnes. – Det er brunstslimet som avslører at kua er klar. Se her! Hun stikker hånden mellom beina til kua, trekker den tilbake og viser frem tråder av et klart slim. Når det er perler i slimet, er hun i brunst. Altså er det klart for inseminering. Fatnes tar nå på seg hansker til skuldrene og stikker altså hele armen inn i rumpa på kua for skyfle ut møkk. Mø, sier kua. Navn har hun ikke, men et nummer: 566.

På forhånd har Fatnes funnet frem sæden. Den har hun varmet opp fra sine 196 kuldegrader til mellom 34 og 38 grader i en vanlig kaffetermos. Slik våkner altså sædcellene, og kan føres inn med et langt plastrør. Mø, sier kua igjen, og virrer med det store hodet. Det hele må skje raskt. Når sædcellene er vekket fra sin iskalde dvale, har man ikke så mye tid på seg. Men i 196 minus kan de nærmest vare evig.

Sæd-rampen. – Alt kan fryses ned med nitrogen, og det blir like fint igjen, sier Trude Gaustadsæter.

Vi er tilbake på Store Ree, og Bjørn Gulbrandsen har tatt oss med ut av fjøset og over i en sidebygning. Det er en vandring fra guttas verden til jentenes. Igjen er det på med papirklær og nye tresko.

Camilla Olstad Kristiansen på distribusjonen har nakne legger selv om gulvet ligger hyllet i frostrøyk. Men Gaustadsæter har kledd de iskalde beholderne i fargerike tepper, for det kan bli kaldt på lårene når de sitter i timevis med beina rundt sædbeholderne.

Kristiansen er biotekniker, Gaustadsæter er veterinærsekretær og agronom, og Jeanette Øyan er salmaker og agronom. Jentene på distribusjonen pakker sæd for forsendelse over hele verden. «Norwegian Red» står det på beholderne som skal sendes som spesialpost til fjerne steder: Iran, Mongolia, land i Afrika og Sør-Amerika. En internasjonal merkevare er «Norwegian Red». Kanskje tenker stuerne på flyplassene: Aha, dette er norsk sæd, den skal visst være helt prima.

– Det er moro med nitrogen, se her, sier Gaustadsæter, og heller en øse med flytende nitrogen utover gulvet. På et millisekund oppløser væsken seg i tusen dråper som piler i alle retninger utover gulvet som livredde, lynraske sølvbiller.

Det er vel artig i sosial sammenheng å si at dere jobber med sæd?

– Ja, det er perfekt til small-talk. Eller det kan sette rask slutt på en samtale. 

Inne på laboratoriet drives det avanserte teknologiske arbeidet. Ejakulatet som kommer i rørpost (sic.) fra fjøset må sjekkes for kvalitet i fonometeret. Er det stor nok tetthet av sædceller? Så skal doser lages, med tolv millioner celler i hvert strå. Men sæden må også fortynnes, det vil si at den må tilføres en frostvæske som beskytter cellene under nedfrysing. Trikset er å unngå krystallisering, det kritiske punktet er rundt 5–6 minus, altså i første fase av den lange ferden ned til 200 kuldegrader.

Det er her Spermvital kommer inn i bildet: En revolusjonerende fortynningsvæske man har patentert her på Store Ree. Den gir en slags forsinket sædavgang inne i livmoren, sier Bjørn Gulbrandsen, cellene svømmer lenger med Spermvital. Og så beskytter den altså under fryseprosessen. Men når sæden først er bragt helskinnet gjennom nedfrysingen, da kan den vare evig.

På lageret sitt har Geno sæd som er mer enn femten år gammel.

– Men den selger vi mest til utviklingsland, sier Gulbrandsen. – Lavkostlandene har ikke råd til topproduktene våre, det vil si eliteoksene. Så de kjøper strengt tatt restlageret av sæd som vi ikke lenger kan selge i Norge eller til høykostland. Men for dem er det gull. De er rett og slett så langt bak oss i avlsprogrammene sine at selv det vi fikk til for femten år siden, vil være et stort tilskudd for dem. Rike land, derimot – EU og USA er de største markedene – kjøper norsk elite-sæd. Særlig når de er i trøbbel.

– Lavkostlandene har ikke råd til topproduktene våre, det vil si eliteoksene. Så de kjøper strengt tatt restlageret av sæd som vi ikke lenger kan selge i Norge eller til høykostland. Men for dem er det gull. De er rett og slett så langt bak oss i avlsprogrammene sine at selv det vi fikk til for femten år siden, vil være et stort tilskudd for dem.

Trygve Solberg ved NMBU på Ås utdyper:

– Når et avlsprogram har malt seg opp i et hjørne, når man har avlet for ensidig på visse egenskaper og sitter igjen med utarmet materiale, da henter de gjerne inn gener fra oss. Vi har rett og slett de beste genene i verden og kan heve nesten enhver populasjon.

– Det er helsen som er grunnlaget for NRFs suksess, og fruktbarhet, sier Solberg. – Men selv lynne avler vi på, ingen andre gjør det. Og først og fremst er det balansen i avls¬målene som gjør at genetikken kan ta oss mot perfeksjon.

Perfeksjon ... det er en litt vanskelig tanke, sier jeg. Hvor stopper det?

Begrensningene ligger nettopp i balansen: Noen faktorer vil naturlig begrense andre, ytre faktorer som fôrtilgang vil for eksempel begrense størrelse.

Ok, men hvis ikke fôr, bærekraft og balanse var faktorer, hvor stor kunne en ku bli? Så stor som en lastebil?

– Ja, kanskje. Men det vesentlige for oss er dyrevelferd. NRF er bygget på det. De sammensatte avlsmålene våre betyr at ingen enkeltegenskaper kan bli for dominerende, slik at dyrene har det bra.

Lærdal. På Sunde er kua inseminert, og sjåfør Jimmy Marken er igjen på veien. I Lærdalsøyri venter veterinær Bjørg Haugo, Matttilsynets lokale representant: – Jeg skulle bruke nitrogen til å lage iskrem med ungene på skolen her om dagen, sier hun. Men så kom jeg på at jeg bare hadde sæddunken å blande i. Og det syntes jeg ikke gikk an.

– Nei, du kunne vel ikke bruke den, sier Marken. Men det er jo gøy med nitrogen da.

Sjåfør Jimmy stikker hånden ned i sitt svære kar og fisker opp gener. Noen ganger bruker han hansker, men det er ikke så nøye. Stikker man hånden i flytende nitrogen, så er det ikke slik at den umiddelbart fryser og så faller av.

Nei, det er mer som å stikke hånden ned i fine papirstrimler, det kjennes hverken vått eller særlig kaldt. Så plasserer han rørene med gener i Haugos beholder, og etterfyller den med nitrogen fra en fyllingspistol som drysser av rimfrost.

Bjørg Haugo er alene her i dag. Det holder visst med én veterinær. Regionen er så bratt at veldig mange bønder er det ikke her. Og de kan ikke alltid holde Norsk Rødt Fe, som er ei flott ku, synes Haugo, men ikke nødvendigvis egnet for slikt terreng.

– Jeg kjenner en bonde i Flåm som gikk over til Dexter. Det er en liten tryggfotet rase som liker seg i bratte heng, sier hun.

– Dexter har ikke vi, sier Jimmy Marken. Én av få raser som ikke er å få i Genos ambulerende gen-butikk.

En annen er skotsk høylandsfe.

Lang lugg i Valdres. Høyt oppe i dalsiden i Valdres – omtrent ved Ryfoss – ligger gården Søndre Kjøs. Her er det en ganske annen følelse enn i fjøsene vi har vært så langt. Stikkordet er lugg. Veterinær Nina Magnell Kjøs har nemlig tatt oss med for å se på traktens bøling med Skotsk høylandsfe, på gården ved siden av sin egen.

De ser rett og slett fornøyelige ut. Selv med digre krumme horn og en temmelig raggete og vill fremtoning er det likevel umulig ikke å smile stort når man ser skotsk høylandsfe. For noen typer, tenker man. At disse her har gått med på å være husdyr, er ganske utrolig. Det er jo ur-okser, som like godt kunne spidde oss som å snuse med sin våte mule. Mest avvæpnende er altså luggen som henger ned i øynene. Og når de kaster på den for å se hva som skjer, er blikket et annet enn vi hittil har fått fra landets kyr. Nysgjerrige, ikke forvirret – selvsikre, ikke kuet. Så står de da også ute. Fjøset er bare et tak, og de kan vandre rundt som de vil. Året gjennom.

Nettopp personligheten er viktig for bonden Kjell Magne Kvale. Med skarpe øyne, tøff sveis og hansker som henger fra baklommen, minner han litt om James Dean, i «Giganten».

– Det nytter ikke å ta hornene på de her, sier han.

– Det er jo mye av vesenet deres det. Jeg ville ha høylandsfe fordi de har så særegen personlighet. Jeg bare liker dem.

– Og så beiter de bra. De spiser alt: løv og brennesle, og bruker hornene til å legge ned ungtrær. De turer frem. Står godt i kulda gjør de også. 20 minus er ikke noe problem.

Kuene til Kvale har ikke bare horn, men også navn. Han roper på Harriet, men hun vil ikke komme. Hun vet vel at noe er på gang. I et hjørne står oksen og ser ut som et fryktinngytende kosedyr. Han står visst og gjennomgår noen planer i hodet, for på denne gården foregår ting på gamlemåten. Oksen skal snart til pers og gleder seg nok til det: 18 kuer skal han traktere, det tar nok tre dager, mener Kjøs.

Søndre Kjøs er således en slags unote i sangen om sædruta. For Geno har altså ikke høylands-sæd i sortimentet. Og de oppfordrer uansett alle til å slutte å bruke egen gardsokse. Det er et tilbakelagt stadium, mener Trygve Solberg på Ås. Det setter avlen 15 år tilbake i tid.

I Valdres spør jeg bonden: Møter du motstand, som står utenfor avlsprogrammet, utenfor systemet?

Bonde og veterinær ser på hverandre. Det er et delikat tema. Mange forhold og hensyn er vevet inn i hverandre her: økonomi, arbeidsmengde, etikk og personlig motivasjon.

– Da jeg ville begynne med dyr, sa folkene på Mattilsynet at jeg godt kunne gi høylandsfeet en sjanse, men at de nok snart skulle få meg over på en skikkelig rase, en med større produksjon og avkastning. Altså NRF. Men det har aldri vært aktuelt. For meg er det disse dyrene eller ingenting. Det handler om å trives med dem.

Og Kvale ser virkelig ut som han trives, mer enn noen av bøndene så langt, synes jeg. Også veterinær Kjøs liker godt å jobbe med høylandsfe, selv om det ikke er god butikk for henne. Inseminere får hun jo ikke. Oksen glor vår vei mens vi snakker om dette. Men Kjøs har nok å gjøre også her, for helt naturlig foregår det ikke på denne gården heller. Om alle kuene faller i brunst til hver sin tid, blir det for ineffektivt og tungvint. Det handler jo om produksjon og marked også dette; disse lodne kosedyrene skal bli kjøtt.

Det er ikke bare-bare å stikke sprøyter i høylandsfe. Under den raggete pelsen er huden så tykk at nålen bøyer seg. 

Derfor finner Kjøs frem hormonsprøyten sin. Og så begynner en brytekamp med Harriet. Hun må inn i en utendørsbås for å få stikket som skal utløse brunsten. Det er ikke bare-bare å stikke sprøyter i høylandsfe. Under den raggete pelsen er huden så tykk at nålen bøyer seg. Men det går på et vis. Kjøs puster og smiler og påpeker at det er en real jobb å være veterinær.

Ja, det er det ingen tvil om. Realt – i betydningen virkelig – er også inntrykket fra denne gården. For selv om også disse dyrene skal kjøres bort og slaktes og bli biffer og hamburgere på rockefestivalen i Vinje, så er det likevel en forskjell her som føles: hornene, navnene, blikket under den lange luggen.

Det er kanskje gammeldags drift, men til gjengjeld ser man så mye av selve dyret, det egenrådige vesenet som en gang var utgangspunktet for det hele. Og det gjør noe med hele stemningen, blant både mennesker og dyr. Den er lettere.