Usinsk, Komi. Det kunne vært en scene i en hvilken som helst villmarksfilm. En eksistensielt fortapt hoved-person ser utover trolske granskoger og storslagen tundra mens en frisk vind rufser i håret. Men snart ser man at trestammene er dekket av et svart belegg, og at de små pittoreske tjernene snarere er en tyktflytende gjørme som skinner i alle regnbuens farger.

Området rundt Usinsk kalles «en glemt katastrofe» eller et «gjemt mareritt» av miljøorganisasjoner, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Byen ble grunnlagt i 1966 og er i dag sentrum for olje- og gassutvinning i Komiregionen i det nordlige Russland. Med utvinning kommer også utslipp, og ifølge den russiske stats hydrometeorologi- og miljøovervåkingstjeneste lekker minst 500 000 tonn olje ut årlig i et område dominert av elvene Usa, Kolja og Petsjora. Disse renner dess­uten ut i det økologisk viktige Barentshavet.

«Oljeselskapene bryr seg ikke med å informere lokalbefolkningen når det har skjedd et utslipp. Siden bøtene er så lave, bryr de seg ofte ikke med å rydde opp, siden det er mer lønnsomt å betale bøtene enn å skifte ut rørene. Ofte er det lokalbefolkningen selv som må stå for saneringen», sier Valentina Semjasjkina i miljøorganisasjonen Save Pechora River som siden 1989 har arbeidet med å overvåke utslippene i regionen.

Totalt oppgis oljeutslippene i hele Russland til å utgjøre minst 1,5 millioner tonn, noe som er mer enn dobbelt så mye som det som ble sluppet ut da oljeplattformen Deepwater Horizon eksploderte i Mexico-gulfen i 2010. Ulykken var den verste i USAs historie og tok effektivt livet av millioner av fugler, skilpadder og andre havdyr. Katastrofen fikk opp­merksomhet over hele verden, og mange var forferdet over utslippets ekstreme omfang.

Største enkeltutslipp i 1994. Det største sammenhengende enkeltutslippet i Usinsk fant sted i 1994, da rundt 100 000 tonn olje lekket ut og forurenset et område på flere hundre hektar. Til tross for at elvene ble forurenset, fisken stinket diesel og flere mennesker havnet i respirator på grunn av pusteproblemer etter å ha vært nødt til å rydde opp oljen selv, var oppmerksomheten ubetydelig sammenlignet med Deepwater Horizon.

«I 1994 var republikken Russland i en elendig forfatning. I Sovjetunionen ble alt planlagt i femårsperioder, og ingen tenkte på miljøet. Hele stedet var forgiftet, og hadde oljen nådd Barentshavet, hadde det ikke vært liv igjen der», sier Aleksei Osipov, journalist ved Usinskaja Nov i Usinsk.

Ifølge ham er det kun takket være oljegiganten Lukoil at det overhodet går an å oppholde seg i området i dag. Da utslippet fant sted, var det et femtitall oljeselskaper som brukte ledningene, og ettersom de ikke klarte å bli enige om hvem sin feil det var, kunne de heller ikke bli enige om hvem som skulle dekke rehabiliterings- og saneringskostnadene. Så ingen gjorde noen ting.

«Ingen tok på seg ansvaret, og alle skyldte på alle. Da Lukoil kom hit i 1999, begynte de arbeidet med å rense elvene og jorden og bygde opp stedet her på nytt», sier Osipov.

Han slår ut med armene som for å vise Lukoils storhet, et selskap han gir uttrykk for å tenke godt om, til tross for at sitt virke som journalist i en tilsynelatende uavhengig avis. Han peker mot et snødekket felt som tidligere var helt oversvømmet av olje, og forteller at både fisk og fugler har vendt tilbake takket være Lukoils forbilledlige saneringsarbeid.

«Nå har vi råd til å ta hensyn til miljøet», sier han. Med «vi» mener han Lukoil, og mens han prater sparker han en tom plastflaske ned i grøften.

Mange bekker små. Utslippet i 1994 var det største enkeltutslippet i området, men mindre oljeutslipp skjer i prinsippet daglig. Og mange oljebekker små, gjør en stor, svart å. Da som nå, er årsaken til utslippene de dårlig vedlikeholdte oljeledningene som i mange tilfeller ikke er byttet ut siden de ble lagt på 1960-tallet.

Under den lange og mørke arktiske vinteren lekker olje ubemerket ut fra sprekker i de underjordiske ledningene og skylles frem sammen med smeltevannet når sommeren kommer.

Under den lange og mørke arktiske vinteren lekker olje ubemerket ut fra sprekker i de underjordiske ledningene og skylles frem sammen med smeltevannet når sommeren kommer.

De store oljefeltene ligger bare ti minutter med bil fra sentrum, og området stinker diesel. Over alt ser man høye tårn som brenner overskuddsgassen fra boringen, kalt gassfakling. Metoden er forbudt i store deler av verden ettersom den slipper ut enorme mengder karbondioksid i atmosfæren, men det ser ikke ut til å få noen oppmerksomhet i Russland. Ifølge Verdensbanken brenner Russland 24 000 millioner kubikkmeter gass på denne måten hvert år, noe som er mer enn noe annet land. Energien tilsvarer nesten 30 millioner kubikkmeter dieselolje, noe som anslås å være like mye som hele Tysklands årsforbruk.

Til tross for at organisasjoner som Greenpeace finner nye lekkasjer hele tiden, nekter Lukoil for utslippenes omfang. I 2014 identifiserte Greenpeace 201 forurensede steder og leverte inn offisielle klager på hvert eneste et av dem. Da de besøkte området tre måneder senere, var fremdeles flere av stedene dekket av olje. Ifølge The Guardian hevdet Lukoil at de ikke hadde funnet noe olje på 67 av stedene, til tross for at Greenpeace hadde billedbevis. På de andre stedene hadde oljeselskapet sanert ved å helle ut sand som skulle suge opp oljen.

Journalist Aleksei Osipov mener imidlertid at anklagene er urimelige, og at det ikke er i Lukoils interesse å bidra til en miljøskandale. Til forskjell fra Valentina Semjasjkina mener han bøtene er svært høye.

«Det legges vekt på å unngå utslipp. Russlands miljølovgivning er veldig streng, og bøtene er enorme. Ved et utslipp, har selskapet dessuten vanskelig for å få nye lisenser.»

Miljøskader og helseproblemer. Til tross for Lukoils forsøk på ikke å vedkjenne seg utslippene: Naturen taler sitt tydelige språk. Døde grantrær brer seg utover store områder, og det er lenge siden reinen sluttet å komme til området. Jorden er enten dekket av olje og gammelt skrot, eller er full av borehull, og elvene har en regnbue­farget hinne på overflaten.

«Mangelen på miljøbevissthet og menneskenes griskhet har utryddet det biologiske mangfoldet og forårsaket alvorlige miljøødeleggelser. Naturen tilgir ikke en så dårlig behandling», sier Semjasjkina.

«Mangelen på miljøbevissthet og menneskenes griskhet har utryddet det biologiske mangfoldet og forårsaket alvorlige miljøødeleggelser. Naturen tilgir ikke en så dårlig behandling», sier Semjasjkina.

Det er ikke bare naturen som har måttet betale en høy pris for spilt olje. Også menneskene må lide, dels økonomisk siden mulighetene for fiske og reindrift minsker, dels medisinsk siden oljen, ifølge det aner-kjente tidsskriftet Scientific American, påvirker både nerve- og luftveissystemet og kan forårsake kreft. Forskningen bekreftes av statistikk som den uavhengige nettavisen 7x7 har lykkes i å komme over fra sykehuset i Ust-Usa, en liten by med 1300 innbyggere ved Petsjora-elven, Europas tredje største elv. Statistikken viser en økning av nesten alle typer sykdommer, men mest påtagelig var antallet tilfeller av nervesykdommer som hos voksne, som økte fra 26 tilfeller i 1995 til 70 i 2009. Blant pasientene under 18 år var økningen enda mer ekstrem – fra 72 tilfeller i 1995 til 254 tilfeller i 2009.

«Befolkningen i byene her sier at deres barn er syke året rundt, og de er urolige for at de vil måtte flytte fra eiendommene sine», sier Semjasjkina.

Oljeindustrien vs. urfolk. I Usinsk merkes oljeselskapet Lukoils nærvær tydelig. Foruten å tilby folk arbeid, sponser de utdanninger, bygger kirker og setter ut fisk i elvene. Midt i byen ligger en fargerik lekeplass hvor hovedattraksjonen er et regnbuefarget ordentlig helikopter som barna kan leke i. Ettersom de fleste av innbyggerne i Usinsk arbeider for Lukoil, er de mindre tilbøyelige til å kritisere selskapets miljøpåvirkning.

«I Usinsk bryr de seg ikke. De er ikke jegere eller skogeiere. De har ingen elv, og de ser ikke utslippene på samme måte», sier Lena Solovjova, journalist i 7x7 som holder til i regionhovedstaden Syktyvkar.

Hun får støtte av avisens redaktør Pavel Andrejev som mener de som bor i Usinsk kom dit for oljens skyld og derfor ikke kommer til å kritisere hverken oljeindustrien eller styresmaktene.

«Urbefolkningen i samfunnene rundt er derimot sterkt imot utvinningen og protesterer ofte. De er kjent for å være høyrøstede og får det faktisk ofte som de vil», sier han.

Han forteller at befolkningen i distriktet Izhma gikk til rettssak mot Lukolis planlagte oljeutvinning i nærheten av flere byer i 2014, noe som fikk domstolen til å forby all utvinning av olje og gass i området med henvisning til de negative konsekvensene for reindriftsnæringen.

Mange byer med et mindre sterkt sivilsamfunn har imidlertid ikke vært like heldige.