Kystfuglen. Våre forfedres hjem på den tiden var gjerne ved ‘den store riksveien’, de lange buktene, vikene og øyene, en i Norge 100 000 kilometer lang steinbrem som skiller landet fra havet. Dette har også alltid vært hjemmet til fuglen med den humrende, bedøvende stemmen, hvor hannen er malt med brede penselstrøk i grønt og svart mot hvitt, mens hunnen er finvatret i brunt i beste kniplingsstil.

Æðr kalte vikingene den, et navn som fremdeles lever i det islandske språket. Dette navnet er også flittig blitt eksportert til en rekke andre språk. Men kimen til ordet er eldre, via germansk og indoeuropeisk går det kanskje helt tilbake til sanskrit, et språk mer enn 2000 år eldre enn det norrøne. Der har de et lignende ord for en sjøfugl. 

Om vinteren ligger fuglene på vannoverflaten som en eneste stor, bevegelig organisme som svømmer, dykker og flyr i takt. Om våren sprer de seg til reirplassene, og hannen følger hunnen galant til hun har funnet et trygt sted å stifte familie. Så drar han av sted for å kle av seg den prangende fjærdrakten, mens hunnen tar seg av barnestellet.

Utpå høsten er det på med hannens bunad igjen, og fuglene søker igjen sammen i større og mindre flokker. Da kan de også få besøk av frender fra andre egner. For eksempel drar fugler fra en islagt Bottenvik gjerne til kysten av Trøndelag i Norge for å tilbringe vinteren der.

Utsatt dunseng. Ærfugleggene har den beste dunsengen i hele fugleverdenen. Med stor omsorg napper hunnfuglen av seg ett og ett av de bløte dunfjærene på brystet til det er blitt en stor, bokstavelig talt fjærlett haug hvor eggene kan legges.

På reiret brer hun ut sine kamuflasjefargede vinger og ruger trofast i én måned. Og da mener vi virkelig én måned – nærmest sammenhengende. Hun spiser ikke på denne tiden, men på nettene sniker hun seg kanskje ut fra huset i noen få minutter for å gå på badet. Da dekkes eggene med dun-dynen, både for å gjemme dem og holde på varmen. 

Men selv om hunnfuglen er ekstremt kamuflasjefarget og trykker så hardt på reiret at du nærmest må tråkke på henne før hun letter, er det et risikabelt prosjekt å ligge så lenge og skjule en så god matporsjon.

Fiendene står i kø: rev, oter, ørn, stormåker, ravner og kråker, i dag også mink, setter alle pris på både eggene og gjerne også en uheldig ærfugldame. Enda mer utsatt er familien etter at ungene har klekket, og de små fjærballene skvulper rundt på de store bølgene.

Mennesker som verge. Det er her menneskene kommer inn. De oppdaget tidlig at ærfuglen kunne gi både dun og egg, men samtidig skjønte de at det var unødvendig mye «svinn» av fuglene når de ruget fritt rundt på øyene. Menneskene begynte derfor å invitere dem til små hulrom på skjermede steder, som under trappen på huset, innunder låven og ved brønnen. Ærfuglene skjønte problemstillingen og lot seg ikke be to ganger. I mai la de ville fuglene fra seg villskapen og kamperte sammen med menneskene. Menneskene sørget for å holde alle fiender unna og sperret både hund og katt inne i den perioden ærfuglen lå på reir. De hentet dessuten tang fra fjæra, tørket den, og la ut som underlag for reirene.

Etter hvert utviklet forholdet mellom fugl og menneske seg til å bli riktig intimt, og på øyene i kystbandet kunne hvert enkelt gårdsbruk tiltrekke seg flere hundre ærfugler. Fuglene fant seg i å bli frarøvet noen av eggene, kanskje opp mot halvparten, siden de lett kunne produsere nye. Til gjengjeld kunne rugingen skje trygt og godt. Ungene fikk også lettere være i fred. Dunene ble samlet inn først når damene hadde forlatt reiret, så det påførte ikke fuglene noe stress. Etter at hunnfuglen og ungene var borte fra reiret, så var fuglene med et trylleslag som ville igjen og trakk unna mennesker.

Viktig attåtnæring. Ærfugltradisjonen ble spesielt viktig fra 1600-tallet og utover, da folk flyttet til de ytre øyene for å drive fiske fra Trøndelagskysten og nordover. I en tid med årer og seil som eneste fremkomstmiddel, gjaldt det å bosette seg nærmest mulig fiskefeltene. Fisket var imidlertid usikkert og risikabelt, så for å kunne overleve, måte folk ha flere ben å stå på økonomisk. Fiskerbønder kaltes de, familiene som levde slik i utkanten av verden.

Et lite gårdsbruk med en ku eller to og kanskje noen sauer bidro med sitt, men det som virkelig sikret familiens overlevelse, var ærfugldunen. Mens mannen rodde fiske og risikerte livet, tok kona og barna hånd om husdyr og ærfugl. Ofte betød ærfuglene mer enn halvparten av inntekten, slik at familien greide seg også gjennom år med dårlig fiske. Og i de tragiske tilfellene hvor mannen omkom i møte med et stormende hav, så kunne likevel kona greie å brødfø seg selv og ungene.

Etter at dunen ble samlet, var det en møysommelig prosess å rense den. Hver eneste urenhet og partikkel må bort, ellers vil de skjøre fjærene fort bli brutt ned til småbiter når dundynen eller – puten brukes daglig. Etter tørking og grovrens ble dunen lagt opp på en dunharpe, et lydløst instrument som ligner en enkel harpe, hvor dunen nærmest kleber seg sammen rundt de vibrerende strengene, mens løse partikler slynges ut. Deretter var det ennå en runde med manuell finrens før dunen kunne selges. Det tar gjerne et par uker å rense ett kilo dun, tilsvarende omtrent den mengden som går med til en ekstra god og varm dyne.

I alle områder hvor mennesker og ærfugl lever sammen, har det vært et samspill mellom dem. I tillegg til i Norge, er denne tradisjonen kjent fra Grønland, Færøyene, De britiske øyer, Alaska og Russland. Men aller viktigst er den på Island, som i dag eksporterer mer enn 70 prosent av verdens årlige ederdunsproduksjon på drøyt 3000 kilo. På Island renses dunen mekanisk i maskiner, men slik rensing er ikke like skånsom, slik at levetiden på dynene kan være kortere. Manuelt renset dun kan holde i over hundre år, mens den mekanisk rensede beholder sine egenskaper bare i halvparten eller tredjeparten så lang tid.

Forsvant med menneskene. Etter at båtene fikk motor og det ikke ble nødvendig å bo så nær fiskeplassene, flyttet folk til fastlandet. Og da menneskene flyttet, forsvant også fuglene. I tillegg har jakt, introduksjon av mink, endring i næringstilgang, gift og plast i havet samt klimaendringer gjort sitt til at ærfuglbestandene i våre farvann er gått sterkt nedover, i noen områder så mye som 80 prosent i løpet av noen få tiår.

Men heldigvis finnes det også noen lyspunkter. På Island holder fugletallet seg godt, sannsynligvis på grunn av at dunnæringen her er bærekraftig. Også i Norge, hvor den gamle ærfugltradisjonen var i ferd med å dø ut mot slutten av 1900-tallet, ser vi en revitalisering av miljøet. Folk flytter igjen tilbake til dunværene i sommerhalvåret og passer på ærfuglen. Spesielt viktig er tradisjonen på Vegaøyene i Nordland, et konglomerat av et øyrike med mer enn 6000 øyer. I 2004 fikk det status som verdensarv-område av UNESCO, og det virket som et startskudd for den positive utviklingen.

Lagspill. Mot dette bakteppet bestemte jeg meg for noen år siden for å forsøke å dokumentere ærfuglene billedmessig på en mer dyptpløyende måte enn det som har vært gjort tidligere. Jeg har fulgt dem gjennom hele året, fra de dykker etter kråkeboller og krabber i store flokker på vinteroppholdsstedene, via møtet med menneskene for forsommeren, når ungene padler i lange rekker i månedsskiftet juni–juli og til de vokser til utpå høsten. Bildene er tatt både i Norge og på Island. 

Historien om ærfuglene er en sjelden historie om hvordan naturen og menneskene kan spille på lag. Det er en deilig motvekt til all verdens triste nyheter på miljøfronten.