Det siste året har stadig flere jegere i Sverige slått alarm: Den svenske elgstammen er i fritt fall. Under elgjaktens første uke i nordlige del av Sverige var det skutt under 10 000 elg, noe som er en tredjedel færre enn de to foregående jaktsesongene, ifølge svensk statistikk.

Da jakten ble innledet sør i landet i midten av oktober, var det flere som valgte å avstå helt. Der er nemlig elgstammen akkurat nå så svak at mange er blitt urolige for at den skal «skytes i stykker», slik en del jegere uttrykker det.

Det finnes en enkel løsning på denne historien: Slutt å skyte. Jakt er tross alt den største dødsårsaken for svenske elger. Siden 2012 har nesten 900 000 okser, kalver og kuer lidd denne skjebnen. Det har ført til at stammen på samme tid har krympet med mer enn en tredjedel, og noen steder så mye som 50 prosent, ifølge Sveriges landbruksuniversitet, SLU.

Det er like lenge som Sverige har hatt sitt nåværende elgforvaltningssystem. Det ble innført av Riksdagen og var ment å balansere stammen av landets største klovvilt ut fra en rekke ulike interesser, som skader på skog, trafikksikkerhet, biologisk mangfold, turisme og friluftsliv.

Den eneste måten man forvalter dette arbeidet på i dag, er ved hjelp av avtrekkerfingeren. Sveriges fylkeskommuner er de som avgjør hvor mange som skal felles hvert år.

Men den som sitter med den reelle makten over elgens fremtid i Sverige, er to grupper som akkurat nå ser ut til å skli stadig lengre fra hverandre.

Jegere og grunneiere

Blant Sveriges grunneiere er drøyt 300 000 personer som eier skog – der gjennomsnitts-arealet er rundt 30 hektar – men også en av Sveriges aller største næringer: Skogindustrien.

Og fra det holdet er mantraet fortsatt: Skyt mer elg.

– Dette er et katastrofeområde, sier Michael Burström.

Han er leder for skog- og beitemarksområdene i Västerbotten som eies eller drives av selskapet Holmen Skog, på Sveriges østkyst – omtrent på samme breddegrad som norske Dombås.

Burström er øverste ansvarlige for forvaltningen av det børsnoterte skogselskapets rundt 500 000 hektar skogsareal i regionen.

En regntung ettermiddag i slutten av august har Burström kjørt oss til en furuskog nord for Umeå. Spørsmålet er om dette kan kalles for en skog. Den støvete skogsveien utenfor Vindelälvens frodige dalstrøk leder i stedet gjennom et hedelignende landskap gjengrodd av lav og mose.

De korte furutrærne er riktignok grønne i toppen. Men på nederste del av stammen spriker skamferte grener uten barnåler rett ut i luften.

Slik ser det ut to, tre meter opp på hver eneste furu: Elgens beitehøyde. Det er som et grått sjikt så langt øyet rekker.

Når bærbuskene dekkes av snø, eller når de grønne, friske bladene fra rogn, osp, selje og andre løvtrær ennå ikke har sprunget ut, er det furuen som er elgens viktigste næring. Foruten gran, som elgen ikke spiser, er det også skognæringens viktigste tresort.

Den svenske skogmyndigheten, Skogsstyrelsen, registrerer hvert år denne typen skader. Deres mål er at det ikke skal gå tapt mer enn 5 prosent av furuene i ungskog. Dette målet er man langt unna. I 2022 lå skadeomfanget på 11 prosent.

Elgbeiteregistreringen, Äbin, er siden den ble innført i 2015 blitt en av de viktigste måleparameterne for hvor mye elg Sverige tåler. I den siste rapporten av skogskader i Sverige, troner beiteskader fra elg øverst. Deretter følger skader fra barkbille, tørke, soppen fururotkjuke og gransnutebille.

Med andre ord sopper, insekter og sykdommer. Og skogens konge.

Men hva med jakten?

Det var det første Roger Magnusson tenkte da sønnen Christoffer ble diagnostisert med en alvorlig hørselsskade. Deretter skjedde det samme med Anton. Nå har begge sønnene, 18 og 20 år gamle, cochleaimplantat og har kunnet arve pappas store interesse for jakt, takket være det avanserte hjelpemiddelet, som er operert inn i ørets sneglehus. I fremtiden skal de også arve skogen som familien eier i Lappselsliden, vest for byen Skellefteå i Västerbotten.

Jakt er øyeblikket da skuddet løsner, men også alle historiene om det som skjer rundt. Og Roger Magnusson kan fortelle hundrevis av dem. Mens andre 15-åringer tok mopeden til danselokalet på bygda, dro Roger til et hugstfelt der han satt i skumringen og speidet etter elg.

– En gang så jeg 23 stykker samtidig, sier han når vi samles i hytta kvelden før sesongens første jaktdag.

Magnusson og hans samboer Lotten Johansson bor til vanlig i et hus i Skellefteå. Men det er i Lappselsliden skogen befinner seg, sammen med elgen og alle historiene.

Den lille hytta ligger på en høyde med vidstrakt utsikt. Tunet er omgitt i alle himmelretninger av industrieid skog, som i dette tilfellet tilhører selskapet Holmen Skog.

De enkelte grunneiernes mistenksomhet mot skogindustrien sitter dypt i visse deler av Västerbotten.

Her snakker man fortsatt om den illegale hugsten – baggböleriet, som metoden ble kalt – da de store skogselskapene ved forrige århundreskifte tilranet seg skog fra områdets bønder gjennom å lure dem til å skrive under på ufordelaktige kontrakter.

Den over hundre år gamle uretten er ennå ikke glemt. Til og med Lappselsliden ble offer for metoden en gang, men kunne kjøpes tilbake av Rogers farfar.

Nå befinner elgen seg i et spenningsfelt der store økonomiske interesser står mot en økt interesse for myke verdier.

For enkelte skogeiere er rekreasjon og jakt, eller bare følelsen av å eie skog, av større betydning enn avkastning og om skogen er en god, langsiktig investering, ifølge Swedbanks siste skogsbarometer.

– Skogindustrien ser bare skadene på skogen. Men for meg er elgen mer enn bare et skadedyr. Jeg ser en annen verdi i elgen og jakten, som handler om så mye mer, om fellesskap, og at ulike familier treffer hverandre, sier Roger Magnusson.

Faktum er at det ikke er mulig å se noen spesiell eller tydelig sammenheng mellom omfanget av beiteskadene og antallet elg. En av dem som har kommet frem til det, er Fredrik Widemo, dosent i zooøkologi ved SLU, med spesiell ekspertise på sammenhengene i forvaltning av vilt og skog.

– Vi har redusert elgstammen kraftig uten at skadene har minsket i samme takt. Det er klart at det finnes en sammenheng, men den er såpass svak at vi aldri kommer til å nå skadereduksjonsmålet bare ved å skyte mer elg. I så fall må vi nærmest utrydde den, sier Widemo.

I 1789 slapp kongen jakten fri for alle svenske grunneiere. Det ledet den gangen til at elgen nesten ble utryddet. Først med nye jaktregler og et skogbruk med snauhugst som skapte en buffet av mat, kunne elgstammen innhente seg. Men ikke bare det.

Den eksploderte.

Toppen ble nådd på begynnelsen av 1980-tallet. Det var da Sverige ble et elgland, som tiltrakk seg turister fra Danmark og Tyskland som ville på elgsafari i de svenske skogene.

– Man kjøpte billett, kjørte buss og tittet på elger. Og det ble klart: Det var mye penger i dette, sier Daniel Johansson, som driver elgparken Älgens hus i Bjurholm i Väster-botten, dit turister ennå drar for å se elg.

Men nå er festen slutt for elgen, og buffeten er pakket ned.

Det er ikke bare en hardere beskatning som har ført til et lavere antall elger. Den såkalte granifiseringen – metoden der man erstatter furuskog med gran for å øke avkastningen – har minsket tilgangen på mat for elgen. Det har også ført til et større trykk på den gjenværende furuen. En større rovdyrstamme og økende konkurranse fra en voksende bestand av kronhjort, dåhjort og rådyr har ytterligere fortrengt deres større og betydelig mer følsomme slektning.

Og så er det den siste trusselen: Klimaet. I Sør-Sverige rapporteres det nå ikke bare om færre elg, men også om mindre elg med redusert slaktevekt. Årsaken antas å være det varmere klimaet.

– Vi ser en negativ trend for elgenes vekt og hvor mange kalver som produseres, sier Fredrik Widemo.

Roger Magnusson felte sin første elg da han var 15.

– 13 tagger hadde den, forteller han.

Siden den gang er det hver sesong blitt minst én elg, og flere i andre: 148 stykker total gjennom årene.

Jakt er som kjent også øyeblikk da man ikke løsner et skudd.

Grunneierne har dobbeltstemme i elgforvaltningsgruppene, men det er jegeren som i siste instans velger å skyte eller ikke.

Det er ikke forbudt for et jaktlag å ikke oppfylle kvoten, altså sette igjen dyr. Skogselskapene mener dette er uheldig: at en gjeng med cirka 300 000 entusiaster gjennom sin hobby skal ha innflytelse over industrielle interesser verd flere milliarder kroner. I Sverige følger jaktretten grunneierskapet, og mange av jaktlagene jakter i områder med skogindustri.

Nå beregnes riktignok elgjakten å være verd opp mot tre milliarder kroner pr. år. Det finnes også dem som vil likestille den med skog- og landbruket og kalle det viltbruk.

Skogindustrien forsøker likevel å få slutt på jaktlagenes overtak ved å slå sammen områder og la jegerne skyte fra en felles pott istedenfor å gi hvert lag en egen tildeling.

– Det er en strategi som er tatt i bruk i stor utstrekning. Det har ført til høyere avskytning. En annen strategi er at skogselskapene forbeholder seg retten til å sette inn flere jaktlag i samme område. Om det første laget ikke skyter tilstrekkelig mange dyr, kan grunneieren overta, sier Fredrik Widemo.

Michael Burström i Holmen Skog mener imidlertid at det er flere fordeler enn ulemper med slike sammenslåtte områder.

– Om det finnes flere elg i et områdes felles avskytningsplan, vil vi at de jaktlagene som vil og har mulighet, skal få anledning til å jakte, sier han.

Da Fredrik Widemo undersøkte holdninger til elgstammens størrelse i 2013, syntes jegerne at stammen var passe stor. Grunneiere mente derimot at den var for stor. Ti år senere er begge gruppene misfornøyde.

Men elgen da?

Ifølge Widemo peker alt mot at den kommer til å bli rødlistet neste gang Artsdatabanken gjør sin revisjon i 2025.

– Det betyr ikke at den er utrydningstruet. Vi kommer fortsatt til å ha 200 000 elg i Sverige etter denne sesongen. Men det er et varselflagg om at arten er kraftig redusert. Vi kan ikke fortsette å skyte like mye elg, sier han.

Det er et hardt slag for mange jegere. Men kanskje enda hardere for industrien.

Det kan tross alt fortsatt ende opp med belter av grå, nedbeitet furu, som på Holmen nord for Umeå. Den nedlagte fabrikken der skal nå rives. Samene, som har reinbeite på marken, har nylig gitt sitt klarsignal. Det kommer til å koste en og en halv million kroner å rydde ny jord og plante nye furutrær. Om syv av ti får vokse uten store beiteskader, er Michael Burström, leder for skog- og beitemarksområdene, fornøyd.

– Men det er avhengig av at elgstammen holdes nede, sier han.

Länsstyrelsen ønsker å gjøre Roger Magnussons skog om til naturreservat. Det vil innebære en stans i bruken av skogen, og dermed begrense jakten betydelig. For Magnusson betyr det en form for ekspropriering.

– Dette er jo en arv, flere generasjoners arv. Jeg vil at det skal fortsette å gå i arv. Det er derfor jeg bruker skogen på den måten som jeg har gjort. Jag har tenkt i generasjoner. 

Sønnene Anton og Christoffer kan ikke forestille seg hvordan det skulle være å miste jakten.

– Den betyr alt. Det er det vi har vokst opp med, sier Christoffer Magnusson.