Arizona, USA

Det er tidlig morgen torsdag 26. september 1991. Fire menn og fire kvinner kledd i mørkeblå kjeledresser har stilt seg opp foran en samling pyramideformede bygninger av glass og stål midt i Arizonas ørken. Inni det 12 000 kvadratmeter store romskiplignende komplekset finnes fem ulike vegetasjonsområder i miniatyr: en regnskog, en savanne, et lite hav med et korallrev, en ørken og en mangrovesump. Anlegget huser også dyr som flaggermus, sommerfugler, bier og slanger.

Det kalles «Biosphere 2» og er verdens største forsøk på å skape en kunstig selvforsynt verden, der de åtte menneskelige innbyggerne skal klare seg på egen hånd ved å dyrke all sin mat og gjenvinne luft og vann. Utenfor har deres familie og venner stimlet sammen med et massivt medieoppbud.

– Fremtiden er her! Sier en av eksperimentdeltagerne, Jane Poynter, til TV-kameraene. De åtte vinker farvel og forsvinner én etter én inn i bygningene. En luke lukkes bak dem.

Foran seg har de to år med bare hverandre som selskap, uten anledning til å forlate «Biosphere 2».

En av de åtte «biospherianerne» er Linda Leigh, en 39-årig systemøkolog fra Wisconsin.

– Det var en stor lettelse endelig å gå inn dit, forteller hun nær 30 år senere.

– Endelig å ta farvel med verdenen der utenfor så vi kunne begynne å bygge vår egen verden. Jeg husker hvordan jeg gikk inn i regnskogområdet og lyttet til fuglesangen. Jeg bestemte meg for at det skulle begynne å regne, så jeg gikk til klimakontrollanlegget og slo på regnet. Det var vidunderlig.

Omfattende eksperiment

Ideen til eksperimentet ble født på «Synergia Ranch», en bondegård i New Mexico på begynnelsen av 1970-tallet. Det var i miljøbevegelsens barndom, og en gruppe alternative mennesker var samlet i et kollektiv som kalte seg «synergistene».

I tråd med tidsånden drev de med eksperimentelt teater og økologisk jordbruk. Men i motsetning til mange andre i hippie-epokens kollektiv droppet de narkotika, og var i stedet driftige entreprenører. De ble ledet av den karismatiske multikunstneren John P. Allen, en Harvard-utdannet ingeniør, dramatiker og systemøkolog.

Gruppen beveget seg mellom ulike eventyr med verden som lekeplass. De bygget, uten tidligere erfaring, et forskningsfartøy som seilte Jorden rundt på ekspedisjoner. Og snart vokste det frem nye muligheter.

Ed Bass, en arving etter en steinrik oljemagnat i Texas, fattet interesse for synergistene. Han lovet å finansiere gruppens prosjekter så lenge de var lønnsomme. Synergistene bygget et hotell i Katmandu, et kunstgalleri i London og drev et stort jordforbedringsprosjekt i den australske villmarken.

Selvtilliten hadde ingen grenser, og John P. Allen hadde enda villere planer.

Ideen om «Biosphere 2» ble født. Navnet spiller på at vår planet er den første biosfæren, summen av alle vår planets økosystemer. Dette skulle være oppfølgeren, en Noahs ark for romalderen.

Ambisjonen var å kopiere planeten vår for å kunne studere Jordens økosystemer og hvordan de virker sammen med mennesker. Et tenkt bruksområde var fremtidige kolonier i rommet, i tilfelle de økende miljøproblemene gjør Jorden ubeboelig.

Ed Bass investerte 150 millioner dollar, tilsvarende 1,3 milliarder norske kroner, i prosjektet. Han håpet å kunne produsere lignende bygninger i stor skala når mennesket en dag begynner å kolonisere rommet. Åtte personer med ulike ekspertområder ble valgt ut for å delta i eksperimentet.

Enorm interesse

Linda Leigh hadde alltid vært mer komfortabel med planter og dyr enn med mennesker. Hun hadde kommet i kontakt med «Biosphere 2»-prosjektet da hun bodde sør i Arizona på midten av 1980-tallet og jobbet med å bevare fredede ørkenplanter.

– Jeg var veldig inne i en «redde verden-fase». En person fra prosjektet som jeg møtte via en kamerat, sa: «Linda, du kan ikke gjøre det på egen hånd». Det var akkurat det jeg trengte å høre da. Jeg møtte gruppen og kjente en utrolig tiltrekningskraft mot dem, mot hvordan de jobbet sammen mot et felles mål.

Under «Biosphere 2»s glassboble hadde Linda Leigh oppdraget med å ta seg av vekstene i regnskogsrommet, savannen og ørkenen. Hun studerte økosystemene og brukte jorden sammen med de andre eksperimentdeltagerne for å dyrke mat. På fritiden snorklet hun i havrommet og skrev dagbok.

Tusenvis av turister begynte å dukke opp for med nesene mot glassfasaden å betrakte det merkelige anlegget og dets innbyggere, som en menneskelig dyrepark. TV-kameraer overvåket biospherianerne utenfra fra morgen til kveld.

– Iblant likte jeg det ikke i det hele tatt, sier Leigh.

– Om jeg jobbet i et område der det var mange utenfor vinduet, pleide jeg å bevege meg bort til et sted der ingen kunne se meg. Jeg er ikke en spesielt sosial person, snarere superintrovert.

Mat- og oksygenmangel

Snart begynte problemene å hope seg opp. Det var ofte overskyet under eksperimentets første måneder, og avlingene ble dårlige. Det var ikke nok mat, og biospherianernes klær satt stadig løsere. Samtidig ble luften tung å puste i. «Biosphere 2» er helt fullt av planter, samtidig som atmosfæren bare strekker seg et titall meter opp i luften, og anlegget er helt stengt fra omverdenene. Mikrober i den altfor næringsrike jorden brukte opp oksygenet, som sank til farlig lave nivåer.

– Det føltes som å puste gjennom et sugerør, minnes Leigh.

– Jeg våknet om natten og gispet etter luft, og måtte stoppe og hvile for hver etasje når jeg gikk i trapper.

Biene og kolibriene døde, noe som gjorde at avlingen ikke ble pollinert. Kakerlakkene derimot formerte seg i hopetall.

– Vi hadde ikke nok gekkoer som spiste dem, så de manglet naturlige fiender, forteller Leigh.

– Vi pleide å gå rundt om kveldene i kjøkkenet der de befant seg i hopetall, og støvsugde dem opp. Så ga vi dem som fôr til hønene dagen etter. 

Tæret på relasjonene To år i isolasjon gorde at det ble tidvis dårlig stemning blant de åtte deltagerne i «Biosphere 2».

Mat- og oksygenmangelen gikk ut over relasjonene. Stemningen ble stadig mer trykket over frokostgrøten i spisestuen i «Biosphere 2».

– Det er ikke noe galt i å være litt sulten, men om det ikke finnes nok kalorier for å holde ut dagen, blir det vanskeligere. Fire av oss ville at vi skulle få inn litt mat utenfra, 50 kilo bønner eller noe slikt, så vi skulle orke å drive forskningen vår. Men ledelsen på utsiden mente at det ville være å kompromisse med eksperimentets idé, sier Leigh.

De fire andre gruppemedlemmene ville følge ledelsens linje. De to fraksjonene gjorde sitt beste for å unngå hverandre.

Reddet utenfra

Etter et drøyt år ble situasjonen til slutt uholdbar. Tankbiler med 14 tonn flytende oksygen rullet inn på området og koblet pumpene til «Biosphere 2». Eksperimentdeltagerne fikk tilbake livsgnisten og løp jublende rundt i anlegget.

Men i mediene og i deler av forskningsverdenen begynte «Biosphere 2» å få negativ oppmerksomhet. Prosjektet ble anklaget for å være uvitenskapelig og for fusk, ettersom eksperimentdeltagerne fikk hjelp utenfra. Motgangen til tross så fullførte de åtte biospherianerne sine to år i isolasjon. 26. september 1993 klatret de, noe avmagret, ut gjennom luftslusen og møtte en jublende folkemengde.

John P. Allen og hans synergister begynte straks å planlegge en oppfølger av eksperimentet, med en ny gruppe deltagere inne i «Biosphere 2». Men oljearvingen Ed Bass var blitt lei av Allen og hans selskap. Den futuristiske visjonen om «Biosphere 2» hadde kostet enorme pengesummer.

For å få orden på økonomien rekrutterte han den absolutte motsatsen til Allen og hans idealistiske, kollektivboende teaterentusiaster: Steve Bannon, en konservativ nasjonalist og hardfør finansmann som senere skulle bli verdenskjent som sjefstrategen bak Donald Trumps sensasjonelle presidentvalgseier. Like etter at den andre utgaven av «Biosphere 2»-eksperimentet ble innledet, sørget Bannon for å sparke Allen og hans medarbeidere, mens de var på reise i Japan.

Abagail Ailing og Mark van Thillo, to av deltagerne i det opprinnelige eksperimentet, så på utviklingen med forskrekkelse. De fryktet at Bannon skulle misligholde prosjektet, og at de nye eksperimentdeltagernes helse var truet. Natt til 4. april 1994 brøt de seg inn i «Biosphere 2» for å advare de nye biospherianerne. De ble pågrepet av politiet.

Det ble slutten for «Biosphere 2» som eksperiment. Etter en rekke søksmål og rettsoppgjør ble anlegget overtatt av Columbia University og senere av University of Arizona som i dag fremdeles har ansvar for anlegget.

Studerer klimaendringer

En stekende varm formiddag i oktober kjører vi på en støvete grusvei i Sonora-ørkenen i Arizona. Vi passerer kaktuser, tørre busker og piggtrådgjerder, med de blågrå Santa Catalina-fjellene i horisonten. Midt i ingenmannsland tårner «Biosphere 2»-komplekset seg opp som futuristiske Maya-pyramider av glass. De er så sprengfylt av vegetasjon at planter og blader klatrer langs fasadene, som om de forsøker å presse seg ut.

I tillegg til å drive forskningsvirksomheten på «Biosphere 2», tilbyr University of Arizona vanligvis guidede turer for turister. Men nå ligger anlegget øde på grunn av pandemien.

Forsker John Adams, nestleder for «Biosphere 2», viser oss rundt, og vi stanser i regnskogen. Lange rekker av maur kryper langs trestammene. Ørkensolen lyser gjennom glasstakets triangelformede vinduer. Det er lummert og fuktig. «Biosphere 2» preges av en blanding av teknikk og natur, med ledninger, kabler og måleinstrumenter koblet til trær og vekster. Anlegget har gått over til å fungere som forskningsstasjon med en unik mulighet til å gjøre kontrollerte eksperimenter med økosystemer.

– Sannsynligheten for at vi kommer til å kunne reise til rommet er minimal. Vi kommer til å leve her på Jorden og er avhengige av de ressursene som finnes her. Og i takt med at de forandres, påvirkes vårt liv. Så hvorfor ikke bruke dette anlegget til bedre å forstå konsekvensene av de forandringene, sier Adams. 

En gruppe forskere har i en ny studie undersøkt hvordan regnskogen i «Biosphere 2» reagerer på høyere temperaturer. Det er noe vi kan regne med blir en følge av klimaendringene. Forskerne stengte av regnet i anlegget i 70 dager og kunne deretter undersøke hvordan regnskogen og mikrobene i jorden ble påvirket. Det er et forsøk som ikke hadde vært mulig å gjennomføre ute i naturen. Den tropiske regnskogen viste seg å være bedre på å takle et varmere klima enn forventet, ifølge studien som nylig ble publisert i tidsskriftet Nature.

Synergistenes visjoner om å bruke «Biosphere 2» for å forberede romreiser er et tilbakelagt kapittel. Men John Adams er ikke enig i det utbredte synet om at eksperimentet deres var mislykket.

– Absolutt ikke! Et eksperiment handler om å undersøke noe som ikke er kjent. Om alt går som planlagt, lærer vi jo ingenting. Den viktigste lærdommen fra det opprinnelige «Biosphere 2»-eksperimentet er hvor uendelig komplekse Jordens økosystemer er og hvor lite vi forstår. 30 år senere skraper vi fortsatt bare på overflaten, sier Adams.

Vanskelig hverdag etter isolasjonen

«Biosphere 2»-eksperimentet har også fått ny aktualitet i forbindelse med koronapandemien som har tvunget store deler av verden til isolasjon.
I likhet med biospherianerne har mange av oss tilbrakt det meste av tiden vår på et begrenset område, med en liten samling mennesker, med alt det innebærer av friksjon.

De to motstridende grupperingene som oppsto i «Biosphere 2» fortsatte å unngå hverandre også etter at eksperimentet var over. Men for to år siden møttes deltagerne under en gjenforening i Arizona.

– Jeg har tilgitt alle, inkludert meg selv, for hvordan vi oppførte oss mot hverandre, sier Leigh.

Vi møter henne en timinutters biltur fra «Biosphere 2» i en hage i ørkenen der hun dyrker tomater, squash og paprika sammen med sine naboer i det lille samfunnet Oracle. Hun er blitt værende i området etter at hun forlot «Biosphere 2» i september 1993, og vier seg til økologisk jordbruk. 

Den første tiden etter eksperimentet var vanskelig.

– Det var tøft å tilpasse seg til samfunnet igjen. Jeg hadde levd sammen med den lille gruppen, uten å samhandle i særlig grad med noen andre mennesker. Og på mange måter hadde vi en fantastisk livsstil der inne, der vi dyrket og høstet det vi selv skulle spise. Plutselig kom jeg ut i en verden der det er så mange valgmuligheter, og man finner det meste man trenger ved bare å stikke en tur på butikken.

Iblant besøker hun «Biosphere 2», selv om det blir stadig sjeldnere.

– Det er en spesiell følelse, når man har vært med på å utforme et sted. Hver gang jeg er der, kjennes det som å komme hjem.