Majestetisk natur. Selv om fjellveggene blir brattere og dalen smalner, er det lite som tyder på at Merced-elven som renner forbi tålmodige fluefiskere og granittgrå kampesteiner, har en overraskelse i bakhånd. Heller ikke den tette skogen av høye trær, splittet i to av en nyasfaltert highway, røper noe av hva enden av en lang tunnel plutselig åpenbarer: Yosemite-nasjonalparkens majestetiske dimensjoner.

Med kart i hånden tar jeg fatt på de bratte stiene opp mot Inspiration Point, 1643 m.o.h. Før stier ble til vei på disse kanter, var det hit de første besøkende midt på 1800-tallet kom, til fots og på gebrekkelige hestekjerrer, for å beundre panoramaet av denne dype dal innrammet av Sierra Nevadas unike fjellformasjoner.

Selv i dag har man ofte stedet helt for seg selv – til tross for at stedsnavnet holder hva det lover. Her var det inspirasjonen om en nasjonalpark for første gang ble født, en idé som i dag er viktigere og mer aktuell enn noensinne.

Yosemites overflødighetshorn av naturattraksjoner var det bare ahwahnechee-urfolket som kjente til, en fredsommelig stamme av sankere, fisker og jegere som hadde levd her i århundrer. Først i 1848 dukket ryktene opp om ‘gulhvite fjellvegger som strakte seg inn i himmelen,’ om ufarbare pass og strie elvestryk der farlige villdyr skjulte seg i det barske klimaet.

I dag er Yosemite blitt et naturens pilegrimsmål for fire millioner besøkende årlig. Men alt kunne lett gått galt. Det var noe ganske annet enn jomfruelig natur og et mektig fjellandskap de første besøkende var ute etter: Rykter hadde spredt seg om funn av edelt metall i Sierra Nevadas elver – en magnet som fikk fattigfolk, mange av dem immigranter, til å sette kursen «out west» med håp om øyeblikkelig rikdom, eller i det minste et daglig måltid.

Villmarken kaller. På samme tid ankom andre mennesker, med andre motiver. Den romantiske bølgen hadde nådd sitt høydepunkt i den vestlige verden. Villmark, tidligere ansett som skjemmende og uharmonisk, ble hyllet både i litteraturen og billedkunsten. Tidsånden førte til at det ble fasjonabelt for gentlemen å bevege seg vertikalt på granittvegger som tidligere ble sett på som skrukkete misdannelser i terrenget. Lokale fjellbønder, gjetere og tømmerfløtere glante med undring på velkledde turister og tindebestigere som åpnet våre forfedres øyne for den ville naturens sympatiske symmetri og egenrådige estetikk.

Også for enkeltmennesket hadde romantikken en forløsende virkning. Den dyrket individets egenart, frihet og muligheter, fremfor totalitarisme og konformitet. Mens byene vokste, fulgte stadig flere Jean-Jacques Rousseaus oppfordring om å vende «tilbake til naturen.» Mange som fant veien til Yosemite, hadde gjort naturfilosofen Henry David Thoreaus ord i bokklassikeren «Walden» til sine egne: «Jeg ønsket å leve et liv i frihet og ettertanke, for å bli konfrontert med livets essensielle kjensgjerninger ... så jeg ikke ved livets slutt skulle oppdage at jeg egentlig ikke hadde levd.»

Nyheten om «oppdagelsen» av Sierra Nevadas storslagne natur hadde nådd selveste president Abraham Lincoln, som hadde mer enn nok å slite med: En bitter borgerkrig herjet i landet, mellom nordstatene og de konfødererte troppene som i sør kjempet for å forsvare slavehandelen.

Mellom de blodige slagene, som skulle ta livet av over 600 000 soldater, ble presidenten i 1864 forelagt en uvanlig resolusjon, midt i kampenes hete. Dokumentet han ble bedt om å undertegne – «Yosemite Grant» – handlet om en del av landet han aldri hadde sett. Det betydde intet mindre enn en eiendomsoverdragelse av brorparten av Sierra Nevadas mektigste fjellpartier til delstaten California – samtidig som den stipulerte freding og beskyttelse av Yosemite-regionen «for alle, for alltid». Skulle USAs president nøle, ble det i teksten understreket at det handlet om en region «uten offentlig verdi, men bestående av noen av verdens største underverker» som den katedrallignende skogen Mariposa Grove of Giant Sequoias.

Lincoln signerte. Og et frø var sådd. Presidentens underskrift skulle vise seg å bli en forløper til etableringen av verdens aller første nasjonalpark: Yellowstones enestående geysirlandskap i delstaten Wyoming fikk åtte år senere, i 1872, offisiell nasjonalparkstatus.

John Muir fikk i 1890 overtalt Kongressen til å gi også Yosemite status som lokalt styrt nasjonalpark. Men først i 1906 fikk Muir realisert sitt ønske om at de føderale myndighetene måtte ta tilbake kontrollen over parken fra California. Én årsak var at delstatene i løpet av kort tid fikk øynene opp for villmarkens kommersielle verdi: Det var penger å tjene, både på nedhugging av trær, temming av fosser og elver, jakt på vilt, legging av veier og togskinner.

Roosevelts inntreden. En annen årsak var at turismen begynte å røre på seg, og ikke alltid med heldige utfall. Etableringen av de veldige Niagara-fossefallene som turistattraksjon skulle vise resten av verden den unge amerikanske nasjonens storslagne natur. Istedenfor falt oppdraget i hendene på investorer som til skrekk og advarsel forvandlet den buldrende, frådende grensesonen mellom USA og Canada til et overvokst, vulgært tivoli av souvenirsjapper, smakløse hoteller og glorete reklameplakater. Det var her, i nabobyen Buffalo, at Theodore «Teddy» Roosevelt ble innsatt som amerikansk president i 1901.

USAs yngste president var et engasjert friluftsmenneske – og lidenskapelig fugleelsker. Et besøk i den majestetiske Grand Canyon fikk ham til å forstå betydningen av miljøvern.

«La denne kløften i fred», formante han, «fortiden har formet den, og mennesket kan bare vanære dens utseende».

Verdens viktigste campingtur? I 1903 satte Roosevelt kursen for Sierra Nevada og Yosemite. Der ville han treffe en åndsfrende som hadde skaffet seg et renommé i kampen for å redde den ville vestens gedigne naturattraksjoner.

Som 30-åring hadde skotten John Muir funnet veien til Amerika, som så mange drevet av utferdstrang, men også med et nært, nesten religiøst forhold til jomfruelig natur. For ham ble møtet i 1868 med Yosemites brutale natur en åpenbaring. Med voldsom energi kom unge Muir til å vie hele sitt liv til å spre budskapet om at ubefolket villmark burde anses som «verneverdige steder for sjelefred og innsikt». Her, mente Muir, «ligger klodens håp for fremtiden. Vill natur er en nødvendighet», konstaterte han til alle som ville lytte.

Dette var en mann etter president Roosevelts hjerte. I 1903 tilbrakte han og John Muir tre maidøgn sammen i samtaler over leirbålet – først ved foten av en av Yosemites mange 60–70 meter høye sequoia-stammer, deretter på et klippeutspring med utsikt til Half Domes karakteristiske fjellsilhuett. Historikerne har kalt den «Amerikas mest betydningsfulle campingtur».

Deres møte kom til å sette sitt preg på hvordan idealer, bevaringsmetoder, privat-offentlig samarbeid og regelverk senere ble tatt i bruk av nasjonalparker som snart dukket opp verden over. Og i 1906 ble Yosemite-dalen og gigant-sequoiaene i Mariposa Grove forenet i form av én nasjonalpark. Stier i mange av USAs 61 nasjonalparker og verneområder bærer i dag John Muirs navn.

Kronen på verket kom noen år senere, som resultat av den årlige karavanen av uniformerte soldater som ved påsketider forlot Presidio-kasernen utenfor San Francisco for å ri 600 km til Yosemite. Deres oppgave var å rydde parkområdet og sørge for ro og orden. Disse rytterne ble til det enorme mannskapet som få år senere – og fremdeles i dag – utgjorde National Park Services-vaktene. De er ekte «rangers» pålagt politimyndighet, og berømt for sin kunnskap om økologi, kombinert med en frapperende evne til å formidle anekdoter om fauna og flora.

En uheldig forglemmelse. Ble det så en happy ending? Ikke helt. I iveren etter å beskytte skog, fjell og fosser, «glemte» 1800-tallets naturelskere og politikere rettighetene og rollen til urinnvånerne. Historien har delvis tilgitt dem. Men tross alt hadde disse «uberørte» og «ubebodde» California-områdene vært befolket i flere hundre år av stort sett fredsommelig urbefolkning. Under og etter gullrushet ble 120 000 av dem meiet ned av yankeenes kuler.

Med urinnvånerne forsvant unike økologikunnskaper vi først nylig har forstått betydningen og dratt nytte av. Det var urfolkets kontrollerte bruk av ild som forhindret ødeleggende skogbranner. De hadde oppdaget at flere trearter i Californias store skoger faktisk er avhengig av flammer, glør og aske for å vokse seg store, og til en alder av over tusen år. Det var også deres kjennskap til legende urter, planter og røtter som i dag finner veien til kjemiske forskningslaboratorier over hele kloden – et ofte neglisjert men høyst verdifullt nasjonalpark-biprodukt. Det samme kan sies om urfolkets dype respekt for alt som gror og lever – en holdning som vi i dag gjenkjenner i klimadebatten.

I nasjonalparker og på verdensarvsteder verden over (både Yellowstone og Yosemite står oppført på Unesco-listen) kolliderer i disse dager den eksplosive veksten i globalt reiseliv med naturvern. Man skal ikke lete lenge for å finne unntak fra det gamle visdomsordet om at «bruk er den beste form for bevaring». Det er på denne arenaen at bærekraftige løsninger nå presser seg frem der økoturisme er blitt en viktig finansieringskilde for både kultur- og naturvern. Og ofte – men ikke ofte nok – spiller urfolket en sentral rolle.

Yosemite, forteller James Sano i den amerikanske grenen av WWF Verdens naturfond, «har bidratt til å utvikle nye, sofistikerte målemodeller som kan gi en mer effektiv balanse mellom nasjonalparkens tålegrenser og en mer bærekraftig publikumstilstrømning». Et eksempel er Yosemites Pre-Season Lottery som forhindrer overtall av klatrere i de mest populære granittveggene (fulgt opp med et daglig lotteri etter behov når det er ledig plass).

I så måte er ikke spranget langt fra det amerikanske nasjonalpark-idealet om å åpne muligheter for millioner til å oppleve intakt natur, til den norske allemannsrettens invitt til fri bruk av åpen mark *. Det var en edel idé da klodens befolkning var på den grønne siden av en milliard, og hvor hverken ‘lavprisfly’ eller ‘cruiseskip’ ennå var å finne i vokabularet vårt. I de siste årene har kampen mellom bruk og vern av intakt og uberørt natur eksplodert. 

«Arbeid pågår». Pionérarbeidet som ble lagt ned i Yellowstone og Yosemite var tuftet på idealer, prinsipper og bevaringsmetoder som senere ble praktisert i tusener av nasjonalparker over hele kloden. I dag anses de som viktigere enn noensinne, når uberørt natur er blitt et undervurdert knapphetsgode. Stadig flere økosystemer, både til havs og på land, trues av klimakrisens omfattende jordskred, flommer og skogbranner, og forverres av befolkningsveksten.

Nasjonalpark-ideen vil alltid forbli en «arbeid pågår»-prosess. En fascinerende TV-dokumentarserie om USAs nasjonalparker bærer tittelen «America’s Best Idea» **. Fadderne til ideen – pengelense vagabonder, visjonære romantikere og poeter, dyktige jurister og handlingskraftige politikere, anført av to av USA beste presidenter – fant hverandre som følge av en rekke heldige sammentreff. Til felles hadde de dette: De var langt mer opptatt av estetikk enn butikk.

Men i dag kreves mer. Nye utfordringer vil alltid prege den pågående historien om nasjonalpark-ideen. Gode intensjoner vil aldri være nok. Men de vil alltid være en start.

Fra Inspiration Point kan synet som møtte de første urfolkene, neppe ha skilt seg vesentlig fra utsikten man møter her i dag. I begynnelsen var det dramatiske naturfenomener som kvalifiserte til nasjonalparkstatus. Nå når kloden årlig tappes for biologisk mangfold, gjelder også andre kriterier.

Når verdens breer, fosser og elver – som Yosemites Bridalveil Falls og Merced – går en usikker fremtid i møte, må langt flere og større nasjonalparker til for å frede all sårbar natur, også den vi knapt kan se eller sanse.

** Regissert for Public Broadcasting System av Ken Burns, prisvinner for sine serier om blant annet Vietnamkrigen og om Country & Westernmusikkens historie. Episoden om Yosemite bærer navnet «A gathering of spirit».