Jordens tidsavsnitt. En epoke i geologien er et tidsavsnitt i Jordens historie. Epokenes varighet varierer mellom 12 000 og 50 millioner år. Det er geologene som har skapt denne evighetskalenderen, og avgjør når en epoke er over, og en ny begynner. Er det på tide å skifte navn – fra nåværende Holocen til Antropocen – for å markere at for første gang er det ikke lenger naturen som bestemmer over oss, men vi over den? Og hva er sjansene for at dette blir klodens siste epoke? Hva er så viktig med et navneskifte?

Antropologen og sosiologen Bruno Latour mener introduksjonen av Antropocen-begrepet «vil endre måten vi tenker på ved at vi blir oss mer bevisst at Jorden er et handlende vesen, så stort at vi ikke klarer å forholde oss til det. Antropocen holder frem Jorden og mennesket som aktører.»

Han har stadig flere med seg i å argumentere for et navneskifte. For Antropocen har betydning langt utover geologisk tid. Begrepet er blitt sammenlignet med omveltninger i tenkemåte, provosert frem av Darwin eller Copernicus. Sterke meninger er i konflikt, prestisje er på spill. Og i potten er vår klode. 

Det ville være synd å si at betegnelsen Antropocen er ment som et klapp på skulderen til oss og våre forfedre. Snarere er det vitenskapens karakterkort til menneskeheten om at vi i akselererende tempo har levd over evne, og er på god vei til å utrydde oss selv, sammen med de planter og dyr vår eksistens truer.

I 99,9 prosent av tiden vi mennesker har levd på kloden, har vi kjempet en ujevn, og for det meste tapende kamp mot den mektige naturen som omgir oss. Bare i det siste minuttet av det menneskelige døgn på Jorden, fra den gang vi lærte å tenne bål, pløyde jorden, spisset steinøkser og spyd, laget slynger og hulet ut trestammer, var det at vi ble dyre- og planterikets herre og mester.

Elizabeth Kolbert, forfatter av boken «Den Sjette Utryddelsen», og andre naturforskere mener vår innvirkning på kloden begynte da våre forfedre ved hjelp av ild og øks ryddet vei ut av Afrikas jungel for å bedrive jordbruk i Midtøsten. Enda mer markert ble vår dominans da våre forfedre ble mer vågale da oppdagelsesreisene tok til, først beskjedent med kamel og kano, deretter i kjøretøy og skip. Og da målet ble besittelse av gull, mineraler, krydder og eiendom under eksotiske himmelstrøk, dro vi med oss rotter, parasitter og mikrober som spredte epidemier i vårt kjølvann. Millioner av mennesker ble smittet, og verdensbildet forandret seg i løpet av noen få hundre år.

Men ikke alle er enig om at det er korrekt å gå så langt tilbake, og mener at Antropocen-epoken først ble merkbar da vi startet den industrielle revolusjon og oppfant dampmaskinen, bombet Hiroshima og oppfant plast. For geologene er ikke dette noen akademisk diskusjon, men et brennhett debattema, da de i høst møttes i Cape Town.

Hva gjør Antropocen-debatten så viktig? Det finnes stadig flere av dem som mener at vi ikke lenger fortjener navnet Homo sapiens – det kloke mennesket – fordi vi har misbrukt vår høyere intelligens og intrikate hjernestruktur i søken etter materielle verdier og en livsstil som ikke bare har gått ut over brorparten av våre medmenneskers levevilkår, men spilt poker med økologien som holder oss i live:

3/4 av all matproduksjon gjøres mulig av pollinering fra truede insektarter. Halvparten av alle legemidler kommer direkte fra et raskt synkende biologisk mangfold, mens verdenshavene hittil har overlevet på grunn av rensemetoder som blåskjell og koraller har sørget for. Etter 2050 finnes kanskje ikke koraller utenfor våre akvarier.

I dag bor halvparten av oss i byer, der vi står for 80 prosent av årlig økonomisk verdiskaping, men på bare en flik – 3,5 prosent – av Jordens overflate klarer vi å tære på hennes naturkapital langt raskere enn før. Om noen tiår finnes det kanskje 10 milliarder av oss – som må overleve på en langt fattigere klode enn før.

Urbaniseringen bare øker. I 2030 vil 2/3 av oss bo i byer, ifølge FN-prognoser. Tallene derfra forteller oss også at byer vil produsere 4/5 av drivhuseffekten fra klimagassutslipp. Mer enn halvparten av all betong er blitt produsert de siste 20 årene. Til og med dyr urbaniseres; svarttroster i europeiske byer velger oftere å overvintre i byenes lunere miljø, synger høyere (for å overdøve trafikken) og har kraftigere nebb (for å hente matsmuler inneklemt i murpuss). For bare å ta ett eksempel. 

Med et større økologisk fotavtrykk, følger en dramatisk reduksjon i dyre- og plantearters mangfold: Bare en fjerdedel av isfritt land kan nå kalles villmark, en halvering i løpet av tre hundre år. Med dette øker sjansen for avskoging blant annet i Sør-Amerikas regnskoger, natur som vi i senere år har funnet uunnværlige som et gigantisk apotek for utvikling av vaksiner og medisiner, til for eksempel bekjempelse av ulike kreftsykdommer.

Én km² av Amazonas kan huse 75 000 trearter og 15 000 arter av planter hvis egenskaper vi foreløpig vet lite om; regnskog beskytter og gir næring til mer enn halvparten av klodens kjente flora og fauna.

Havet er symptomet på en truet planet. Vår egen klima- og karbonprofet, biolog Dag. O. Hessen, sa følgende i et Morgenbladet-intervju i oktober: «CO₂ bidrar direkte til havforsuring, som kan gjøre at algene tar opp mindre CO₂. Dette blir en selvforsterkende løkke siden en stor del av atmosfærens CO₂ tas opp av alger. Algene er dessuten grunnlaget for det meste annet liv i havet.»

Hessen reagerer kraftig på at politikerne utnytter fraværet av havis til å utvinne olje og gass fra havbunnen, «noe som igjen vil føre til økte CO₂-utslipp.»

I sommer, den varmeste noensinne målt, kunne man betale fra 170 000 kr og oppover for å oppleve global oppvarming på nært hold. Cruiseskipet «Crystal Serenity» seilte med 1200 passasjerer om bord gjennom Nordvestpassasjen på betydelig kortere tid og med en smule bedre lugarbekvemmeligheter enn Amundsen & Co måtte nøye seg med 110 år tidligere.

Til tross for at issmeltingen i Arktis er det sterkeste symptomet på at noe er forferdelig galt med klimaet, uttalte rederiets visepresident, John Stell, entusiastisk til CNN: «The Arctic is open for business – and there should be no limits». Mange miljøforskere, derimot, ser på et Nordvestpassasjen-cruise som en provokasjon – og et risikabelt foretagende hva angår mulige oljelekkasjer i et værhardt farvann. 

Lenger sør kan sjøfarende i Stillehavet være vitne til et annet og betraktelig mindre severdig symptom på klodens sårbarhet og hvorfor Antropocen-debatten fortjener høy og umiddelbar oppmerksomhet; de flytende «søppel-øyene» av plast som tilsammen nærmer seg Europa-kontinentets størrelse. Som marine, drivende gravitasjonsfelt tiltrekker de seg søppelutslipp som er direkte følger av skipsfartens uregulerte trafikk i internasjonale farvann. Globalt produseres 300 millioner tonn plast årlig; mye ender opp i verdenshavenes vannskorpe.

I sin bok «Natur – hva skal vi med den?» skriver Dag O. Hessen at «vi er rikelig utstyrt med evolusjonære gasspedaler, men få bremsepedaler» – og at forsøpling, overfiske, overbeiting og avskoging bare er noen av utslagene som nå truer vår eksistens. Fart kan gi en følelse av frihet, men fra et økologisk synspunkt fører råkjøring til at vi krymper våre overlevelsessjanser. 

Hessen var ikke den første nordmannen til å bekymre seg over menneskets trang til skjødesløs adferd bare fordi vi stakk av med vinnerpotten i evolusjonslotteriet.

Filosofen Peter Wessel Zapffes anskuelser om at vi ligner mer enn vi aner på kjempehjorten, er ikke gått ut på dato. Selv om dyrets overvokste gevir en stund ga det ubegrenset selvtillit og overmot, førte dette til sist til at arten bokstavelig talt måtte bite i gresset. Zapffe fryktet at trusselen vi mennesker ville stå overfor, var å være overutrustet i kampen om begrensede ressurser. At den samme intelligensen som gjorde at klodens første bål ble tent og den første åkerlapp ploget, ville kunne føre til vår egen utryddelse.

Med tilgang til større og kraftigere datasett – big data – har vi utviklet den smarteste algoritmen på kloden. Men har algoritmen tatt tilstrekkelig høyde for konsekvensene av overtallighet og grådighet? At «mye vil ha mer» forlengst skulle vært erstattet med «føre var»?

Cape Town-konferansen. Slike spørsmål gjorde geolog-konferansen i Cape Town i september svært aktuell. Der diskuterte verdens fremste geologer og forskere fra relaterte fagfelt om vi bør endre navnet på den geologiske epoken vi befinner oss i, som har vart tolv tusen år.

Året før beskrev en rapport i Science Advances at en radikal og hurtig menneskeskapt nedgang i tallet på klodens artsmangfold i løpet av de siste århundrene, «tyder på at en sjette masseutryddelse allerede er underveis».

Rapporten er ikke utelukkende pessimistisk: «Det er fremdeles mulig å unngå et dramatisk forfall av det biologiske mangfoldet», mener forfatterne, men at dette bare kan skje ved hjelp av en intensivert innsats for vern og bevaring, og at «mulighetsvinduet lukker seg raskt».

Hvem har fått ansvaret for å inndele Jordens 4,6 milliarder lange levetid i tidsepoker? Svar: Den ikke spesielt kjente Internasjonal Stratigrafisk Kommisjon. Under konferansen presenterte en arbeidsgruppe sitt syn på en mulig oppdatering, der Antropocen kunne erstatte Holocen.

Dr. Colin Waters i British Geological Survey, var en av de ledende geologene i arbeidsgruppen. Tidligere hadde professor Waters uttalt: «Vi mennesker er blitt en geologisk makt, noe som i hovedsak har skjedd etter annen verdenskrig.» Han sikter til bruk av kull som vår viktigste energikilde, samt våpenkappløpet om stadig kraftigere kjernekraftbomber – med påfølgende utprøvinger.

Waters sier at dokumentasjon presentert under Cape Town-konferansen tilsier at endringene i vårt livsgrunnlag gjør at vi med god samvittighet kan kalle den geologiske epoken vi nå lever i, for Antropocen – Menneskets tidsalder. Og at disse endringene «er av samme størrelsesorden som dem registrert ved slutten av forrige istid.»

Waters og hans meningsfeller er av den oppfatning at ringvirkningene, dersom Antropocen-begrepet tas i bruk og man henviser tidsepoken vi nå befinner oss til historiebøkene, umiddelbart vil spre seg til andre fagfelt og påvirke beslutningstagere i både næringslivet og politikken til å tenke nytt, og handle deretter.

Men langt fra alle konferansedeltagerne delte arbeidsgruppens oppfatning. En av dem var professor Phil Gibbard, geolog ved Cambridge University, som var skeptisk til behovet for å erklære at vi er inne i en ny geologisk epoke. «Hva gjør vi med et nytt begrep», spør han, «hva kan vi bruke dette verktøyet til?»

Harald Brekke, leder av Norsk Stratigrafisk Komité, er også skeptisk til innføring av Antropocen-navneendringen, fordi «den neppe har noen praktisk bruk i geologifaget», men heller tilhører arkeologien. I en e-post skriver han: «Jeg tror man bør kjøle seg ned litt og la det gå noen tusen år før man gjør noe sånt.» 

Forutsatt, vel å merke, at vi mennesker fremdeles befolker kloden når den tid kommer.

Klodens siste vitenskapsmann i den prisvinnende dramadokumentaren «The Age of Stupid» (2009) har ikke fullt så mye is i magen. Fra verdens eneste gjenværende TV-studio «et sted utenfor norskekysten», viser han oss fra sitt år 2055-perspektiv at det ikke har manglet på faresignaler som varsler om at vi spiller russisk rulett med vår overlevelsesevne.

Gjennom deprimerende, men desto mer uforglemmelige tilbakeblikk fra de siste tiårs TV-nyheter, viser filmen hvor mange advarsler naturen har sendt oss om at tabbekvoten vår snart er oppbrukt. At flere mennesker omkommer av å spise for mye enn for lite, at flere dør av alderdom enn av infeksjonssykdommer, at vi fortsetter å tære på Jordens fossile ressurser fremfor fornybare, at vi klynger oss til et vekstparadigme som bidrar til å utrydde plante- og dyrearter – og til slutt truet vår egen eksistens.

Selvsagt visste vi, forteller filmen oss. Vi visste hva som ville redde dyreartene, at det neppe fantes en skaper som ga oss uuttømmelige mengder av ryper og ulver, elefanter og løver. Men så glemte vi det visst i farten.

Eller var det politikerne som overbeviste oss om at økonomisk vekst og arbeidsplasser skulle prioriteres på tross av forsuring av alle verdenshavene, og overproduksjon av gjødsel som fordoblet Jordens nitrogen- og fosforinnhold i løpet av ett århundre? At det ikke var så farlig med villaksen så lenge eksporten av oppdrettsfisk føk videre oppover, at beite- og jordbruksinteresser, lavprismat og lavprisfly ble prioritert, at støtte til utvinning av fossilt brennstoff trumfet vern av koraller og uberørte kyststrekninger i Norge som i resten av verden.

Budskapet fra «Dumhetens Tidsalder»-filmen kan kort sammenfattes slik: «Kjære barn. Min tålmodighet er slutt. Hittil har dere veltet dere i min sjenerøse overflod uten å måtte betale for det. Nå kommer regningene. Flommer, stormer, jordskjelv, tørke. Og det er bare begynnelsen. Hilsen Moder Jord.»

Grunn til optimisme. I november 2016 var jeg på vei til Ecuador. Fra flyvinduet så jeg lappetepper av dyrket og brakk jord hvor det engang lå enger og savanne. Jeg så kunstige øyer, elver som munner ut i demninger istedenfor havet, fjellkjeder som har mistet sine topper til gruvedrift, eller sine hvite breer til et varmere klima.

Hva jeg ikke kunne observere, derimot, er millioner kubikkmeter av jordsmonn som sluses ned i havbunnen, og hvor raskt grunnvannet brukes opp. Forsuringen av havet er heller ikke noe som kan ses med det menneskelige øyet.

I Ecuador besøkte jeg indianere som lever ved Napo-elven, som tilhører et av de rikeste, men også et av de mest truede økosystemene på kloden, takket være uforminsket oljetørst og til dels en ukontrollert illegal hogst som tilsvarer et areal på størrelse med Oppland fylke årlig. Fortsetter tempoet, vil bare drøyt halvparten av Amazonas gjenstå ved midten av vårt århundre.

Ecuador er en av svært få nasjoner som har lagt inn borgernes rettigheter til uforsøplet natur i sin grunnlov.

Selvsagt behøver man ikke dra så langt. Det holder å dra til Nord-Afrika for å sjekke ørkenspredningen av Sahara, eller til Malaysias galopperende palmeoljeproduksjon. I Nord-Europa kan vi registrere endringer i trekkfuglenes adferd, eller at sangfuglene er forsinket, eller tause – som i Rachel Carsons «Den stille våren» – boken som for 55 år siden satte miljøforsøpling, giftutslipp og sprøytemidler på verdens dagsorden.

Det er ikke endringene i miljøet rundt oss som er livsfarlige, mange av dem er naturen vel utstyrt til å assimilere. Men det er hastigheten endringene skjer i, forårsaket av uforutsigbare tilbakekoblingseffekter, selvforsterkende hopp og sprang, istedenfor en forutsigbar, skrittvis kurs. Saharas plutselige ekspansjon for 5500 år siden er ett eksempel, tors-kens plutselige forsvinningsnummer utenfor Canadas kyst for 30 år siden er et annet skremmeskudd.

«Livet på jorden, dersom vi ikke tukler for mye med det, har evne til å regenerere seg. Men med våre handlinger forvandler vi mennesker fornybare økosystemer – jord, skog, korallrev – til ikke-fornybare systemer. Ved å innføre erosjon i disse systemene, istedenfor å leve av deres regenarative inntekter, stenger vi for kommende generasjoners evne til å overleve.» Herbert Girardet, i den globale tankesmien Club of Rome’s kommende bokutgivelse, «10 Billion People, 1 Planet»

At klokken tikker stadig raskere mot miljøets skjebnetime, er i seg selv grunn til en viss optimisme. Vi mennesker ble Jordens herrer gjennom vår evne til å reagere raskt, samarbeide, utvikle språk og en hjernekapasitet som nå økes via tilgang til datakraft når våre egne synapser svikter.

Vi klarte det da Montreal-protokollen i 1987 ble undertegnet av 197 nasjoner, og radikalt reduserte utslippet av klorfluorkarboner, derved reddet det beskyttende ozonlaget i atmosfæren. Forskeren som gis mye ros – og en nobelpris – for å vekke verdens oppmerksomhet omkring dette, var hollenderen Paul J. Crutzen – som for øvrig var den første til å foreslå Antropocen-begrepet for 16 år siden, og har siden jobbet for at det skulle registreres på den globale miljøradaren, og skape reaksjoner langt utover de akademiske sirkler. 

Kigali-avtalen, som ble undertegnet i oktober av 107 nasjoner om reduksjon i bruk hydrofluorkarboner (som slippes ut via kjøleskap og aircondition-apparater, og produserer en sterk drivhuseffekt), er et lovende signal. Det samme kan sies om Asilomar-konferansen, som i 1975 vedtok spilleregler som begrenser farefull manipulering innenfor DNA-forskningen.

Vil det vise seg at klimaavtalen undertegnet i Paris på tampen av 2015 siden ga støtet til en real reduksjon i CO₂-utslipp globalt?

Kunnskapskløft. I årene som kommer, må verden bli mye flinkere til å tenke helhetlig og deretter søke vinn-vinn-gevinster, såkalte multiple dividends. Verdien av Jordens knapphetsgoder, er radikalt undervurdert verden over – kystlandskap, elver, breer, fruktbar jord og våtlandsmarker – selv før vi legger inn i kalkylen milliardøkningene i naturkapitalen som produseres av miljøets økosystemtjenester. Uten forståelse for økologi så vel som økonomi, blir det vanskelig å finne slike multigevinster.

Biolog Morten Kraabøl skrev følgende i juni-nummeret av Aftenposten Innsikt: «En kunnskapskløft eksisterer mellom forståelse for økonomi, penger og materielle verdier holdt opp mot forståelse for økologi, naturens kapital og pengestrømmer. Det er en bred, akseptert forståelse av økonomisk bærekraft, mens økologisk bærekraft er langt mindre forstått av politikere og andre beslutningstagere.»

Økonomen Pavan Sukhdev har sagt: «Vi forsyner oss av naturen fordi den er verdifull, men risikerer å miste den fordi vi forbruker den som om den er gratis. I vår verden står vi ikke bare overfor nullsum-kalkyler, der en part alltid vinner, og én er taper. Det er disse pluss-sum-kalkylene og vinn-vinn-gevinstene vi må lete etter fremover.»

«Utfordringene vi står overfor er av en slik størrelsesorden at vi vil gå under dersom vi ikke løser dem. Men vi er i stand til dette. (...) Våre problemer er menneskeskapte, og derfor klarer vi også å løse dem. Det som står i veien, er politisk vilje.» Jared Diamond, forsker og Pulitzer-prisvinnende forfatter.

Økoturisme kan ofte være en påminnelse om at grønn budsjettering ikke alltid munner ut et nullsum-regnskap. Nylig besøkte jeg Slovenia. Der setter de pluss-sum-regnskap ut i praksis: Mens rene elver uten forurensing sparer vannverket for dyr filtreringsteknologi og gir ørreten bedre oppvekstvilkår og smak, skaper elvene også høye rekreasjonsverdier i form av turisme – og et lavere helsebudsjett i form av en sunnere befolkning.

Likedan vil en relativt uberørt, uforsøplet kystlinje, om den er i Middelhavet eller i Myanmar, fungere som en rimelig forsikring mot stormer og tsunamier, takket være levende korallrev og brede strender, og fordi mangrover og trær henter ned CO₂ fra atmosfæren. Bonusen kommer i form av besøkende som er motivert av grønne ferieopplevelser.

Å reintrodusere villdyr til økosystemer de engang rømte fra, har i stadig flere tilfeller skapt vinn-vinn-løsninger. Et eksempel er George Monbiots «Ted-Com»-presentasjon om hvordan tiltak for å øke ulvebestanden i Yellowstone National Park skremte hjortedyrene til utkantsteder i parken, der de var vanskelige å jakte på. Dette igjen førte til mindre beiting og større biomangfold i parken totalt. Flere ørner og hauker dukket opp i det store parkområdet – og flere besøkende bidrar til å finansiere bevaringen av USAs eldste nasjonalpark. Reintroduksjon av arter blir forsøkt stadig oftere, på tross av vanskelighetene det innebærer.

Nobelpris i økologi? Under Opplysningstiden oppdaget vi for alvor at vi befolker en mindre planet enn vi trodde. Globaliseringen i det siste århundret har krympet den ytterligere. I dag er moderne vitenskap i ferd med å ekspandere den: Tekno-optimistene diskuterer seg imellom om det vil la seg gjøre å reversere arters bortgang, såkalt de-extinction. Ren science fiction? Ikke nødvendigvis. Forskerne har vist at de kan få til mye med små doser DNA. Legg til en surrogatmor, og kanskje kan vi få se arter reverseres, og derved rette opp den ugagn vi mennesker har påført fortidens økosystemer.

Kanskje venter nobelpriser dem som jobber med å bremse tapet av artsmangfold, finner måter å hente fornybar kraft fra skyer, eller klarer å skape solcelledrevne veinett? Og er forskere i Trondheim eller Taiwan på nippet til å finne evigvarende batterier eller ved å temme havets bølgeslag? Vel så vanskelig kan det bli å lære Wall Street og Silicon Valley til å belønne bedrifter for sin langsiktighet, ikke for å høste kjappe gevinster på børsen.

Hva med å dele ut Nobels fredspris til WWF eller IUCN for deres arbeid med å øke antallet og omfanget på verdens nasjonalparker? Og – ansporet av at fjorårets Paris-klimaavtale påtvinger politikken en større moralsk dimensjon – er det ikke på høy tid å opprette en nobelpris i økologi?

For at vårt demokrati skal overleve utfordringene vi står overfor, må vi stille større krav til våre politiske ledere. Men enda viktigere er det at politikere i ledende stillinger krever mer av sine velgere. Følgende utsagn fra EU president Jean-Claude Juncker kunne vært artig, hadde det ikke gjenspeilet en så deprimerende virkelighet: «We all know what to do, we just don’t know how to get re-elected after we’ve done it».

Det fellende bevis: «The golden spike». Det medfølger ansvar å erklære at vi nå er inne i en ny geologisk epoke i tidskalenderen som deler inn Jordens 4,6 milliarder år lange historie. Hvert kapittel handler om kjemiske, biologiske og fysiske spor av endringer funnet i isbreer, trærs årringer, koraller, på havbunnen og i innsjøer.

Selv om et fåtall hittil har hørt om A-ordet, har det ikke manglet på forsøk på å popularisere det innen forskningskretser. 

Få betviler at vi praktisk sett lever i Antropocen – Menneskets tidsalder. Men siden vi ikke kan tidfeste hvor lenge vi har vært der, får vi ikke lov til å gi den offisiell status. I hvert fall ikke av flertallet under Cape Town-konferansen. Å beskylde geologer for å være altfor opptatt av fortiden, er som å anklage tigeren for å ha striper.

Men selv om dramaet som gjør Antropocen-debatten så høyaktuell, synes å gi få geologer våkenetter, er det å håpe at den tvinger frem drastiske holdningsendringer både hos politikere og næringslivsledere: Politikere må endre retorikk og narrativ, mens bedrifter må tenke lenger enn til neste kvartalsresultat på børsen.

Dr. Waters’ arbeidsgruppen avleverte sin statusrapport i Cape Town i høst. Den sier at vi allerede har beveget oss inn i Antropocen-fasen og at «indisiene» som peker i favør av at behovet for et nytt kapittel i klodens historie, trenger seg på.

Samtidig erkjenner gruppen at detektivarbeid må til for å finne eksakte steder der «the golden spikes» kan bankes inn som markører. Utfallet av konferansen ble at komitémedlemmene i tiden fremover skulle spre sine anstrengelser seg imellom i jakten på kompromitterende «åsteder» i stein- eller is-sedimenter, for menneskets økologiske overtramp. Disse vil da bli behørig «spikret» av The International Commission on Stratigraphy.

Når geologenes «golden spike» endelig blir hamret inn, vil dette utvilsomt bli en treffende metafor, et varsel på at menneskeheten kan være inne i sin siste epoke.

Paradokset er imidlertid åpenbart: Jo lengre tid forskere bruker på å lokalisere steder som kvalifiserer som «fellende bevis,» jo mindre nytte kan vi mennesker ha av en tidskalender.  

Når geologene til slutt blir enige, kan Antropocen-debatten – bokstavelig talt – være akademisk.

Viktige signaler til verdens politikere.

Meteorittene og de store vulkanutbruddene som førte til noen av klodens fem tidligere utryddelsesepoker er det lite å gjøre med. Desto større grunn til å gjøre alt hva vi kan for å forhindre at evolusjonens mest merkverdige trofé, menneskets hjerne, skulle bli årsaken til den sjette utryddelsen, mener Elizabeth Kolbert.

Falsk følelse av overmot. «Frøhvelvet» på Svalbard, bygget dypt inne i fjellet, er et sjeldent eksempel på «føre-var» adferd, som et forsvarstrekk mot store naturkatastrofer eller økologisk kollaps. At hvelvet sender ut et viktig signal, er bra PR for Norge, men bør ikke gi oss en falsk følelse av overmot, med tanke på feedback-effektene fra klimaendringer som vil få fritt spillerom når vi nærmer oss +3C på skalaen for global oppvarming.

I sosiobiologens far E.O. Wilsons ferskeste bok «Half-Earth, Our Planet’s Fight for Life» skriver han at mye kan oppnås ved å gjøre en større innsats for bevaring av arter i de 161 000 naturreservater og marine protected areas som finnes på kloden, og i tillegg drastisk øke deres antall, slik at de kan innbefatte 50 prosent av klodens hav- og jordoverflate.

Andre tror mer på en mangedobling av vår innsats for å styrke prosesser allerede underveis, som Paris-avtalen, bruk av batteridrevne transportmidler, eksponentiell økning i anvendelse av vind-, sol- og bølgeenergi, en forvandling av vårt bruk-og-kast-samfunn til en sirkulær gjenvinningsøkonomi.

Miljøforskeren og forfatteren Tim Flannery mener vi beveger oss raskt mot et økologisk vippepunkt halvveis i dette århundret. Han setter søkelyset på hva som kan oppnås ved å endre jordbruket i en mer økologisk retning, ved å stanse befolkningsøkningen, og ved å redusere kløften mellom de rike og de fattige i verden.

Mens fattigdom driver milliarder til å begå miljøovertramp (bruk av dynamitt på korallrevene, høsting av mangrover for å produsere trekull, illegal jakt på truede dyrearter), fortsetter store bedrifter med overhugst, begår økologisk selvmord ved dambygging i stor stil, utvinner olje og gass til tross for at klimaprognosenes varsellamper blinker rødt. 

Dette skriver Wade Davis, National Geographic Explorer-in-Residence, i sin fabelaktige bok «The Wayfinders» om farene ved et ensidig kapitalistisk syn på naturens goder:

«Kostnadene ved å ødelegge et aktivum som natur, eller dens verdi i uberørt stand, tildeles ingen plass i de økonomiske kalkyler som legges til grunn ved industrialiseringen av villmark. Så lenge arbeidsplasser og inntektsstrømmer skapes, synes dette å være grunn god nok til at det gis grønt lys (til utvinning. red.anm.).»

Mens Greenpeace og andre miljøorganisasjoner nå vurderer søksmål mot den norske stat, mener Norsk Klimastiftelse at 23. konsesjonsrunde bryter med Grunnlovens nye paragraf 112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar vi denne rett også for etterslekten.»

Vi har ikke noe valg. Men de pessimistiske kollapsscenariene kan gi selvforsterkende kraft. Cape Town-konferansen og de første skritt mot innføring av Antropocen-begrepet, gir håp. Ordet har begynt å bli en del av vårt vokabular, og sender ut viktige signaler til verdens politikere og beslutningstagere.

I november 2016 ga et søk på «Anthropocene» 1,4 millioner treff i Google.

Om artikkelforfatteren: Arild Molstad er en anerkjent rådgiver innenfor naturvern og bærekraftig turisme for en rekke internasjonale institusjoner, samt foredragsholder, skribent og forfatter. Molstad har i en årrekke vært tilknyttet National Geographic, og vært rådgiver for Unesco.