Verdens klimasøksmål begynner å ligne på et langsomt jordskred. Hver måned tikker det inn nyheter om nye klimasøksmål et sted i verden. En av de nyeste klimadommene falt i august i Montana i USA. I saken «Held v. Montana» hadde en gruppe ungdommer saksøkt delstaten for å frarøve dem retten til liv, frihet og til og med eiendom – i fremtiden – ved å bremse klimautslippene for lite – i nåtiden.

Ungdommene vant frem. En lignende sak er reist fra barn i Portugal mot 33 stater i Europa, og venter på behandling i Strasbourg-domstolen. Det samme gjør det sveitsiske klimasøksmålet, der en gruppe eldre – «KlimaSeniorinnen» – har saksøkt staten Sveits for å gjøre for lite for å stanse hetebølger. Og en av de aller nyeste (mindre) søksmålene ble nylig startet av en kommune i USA, som har saksøkt oljeselskaper over skadene fra en dødelig hetebølge i 2021.

Som å bygge en mur

Et klimasøksmål er en rettsprosess der miljø- og klimaorganisasjoner eller privatpersoner saksøker nasjonale styresmakter, men også selskaper. Søksmålene handler som regel om manglende oppfyllelse av klimamål.

Det siste tiåret har antallet slike søksmål i verden økt radikalt. Ifølge en fersk rapport fra FNs miljøprogram er det ført to tusen søksmål siden tusenårsskiftet. De aller fleste av dem er ført de siste fem årene.

Interessen for dem har økt betraktelig etter at miljøsiden vant frem i et stort nederlandsk klimasøksmål, «Urgenda-saken», i 2019. Landets høyesterett kom til at Nederland var juridisk forpliktet til å kutte sine utslipp drastisk mer enn politikerne hadde vedtatt å gjøre.

Til nå har de største klimasøksmålene vært ført i Europa og USA og handlet om rike lands klimakutt. Men nå kan regnskoggiganten Brasil bli et av de store nye krigsteatrene.

– De brasilianske klimasøksmålene handler primært om avskoging av Amazonas, og ikke utslippsmål som i Europa, forklarer advokat Fernando Mathias Baptista, spesialrådgiver i det norske Regnskogfondet.

Amazonas er blitt et stort stridsspørsmål etter regjeringsårene til landets president fra 2018 til 2022, Jair Bolsonaro. Bolsonaro ønsket å hogge regnskog – for å gi vei for gruver, veier, landbruk og vannkraft. Baptista takker Brasils høyesterett for å ha blokkert mye av Bolsonaros skogpolitikk, inkludert forsøket på å lukke det sterkt norsk-finansierte Amazonas-fondet som åpnet igjen etter at Luiz Lula da Silva vant valget i fjor vinter.

Gjennom dette fondet betaler Norge Brasil milliarder av kroner i bytte mot, dokumentert, å la være å hogge regnskog. Høyesterett kom til at nedleggelsen av fondet var grunnlovsstridig og brøt mot retten til et godt miljø.

En av dem som har jobbet med søksmålene, er juristen Nauê Bernardo Pinheiro de Azevedo i den brasilianske miljøorganisasjonen Observatório do Clima. Han sier dommer fra andre klimasøksmål verden over er blitt en del av argumentasjonen.

– For eksempel har vi i Brasil lagt godt merke til den tyske klimadommen, sier han og viser til en dom fra den tyske grunnlovsdomstolen i 2021 om at en ny tysk klimalov brøt landets grunnlov når den ikke var konkret nok i sine klimakutt.

– Klimasøksmålene verden over henger sammen og påvirker hverandre gjensidig, sier Azevedo og ser på seg selv som del av en slags global bevegelse.

– Vi bygger en mur, murstein for murstein.

Klimapanelene en game changer

Noen har ment jussen er på vei til å definere en form for «klimarettigheter». To grunner til at klimasøksmål er blitt viktigere, er kombinasjonen av forpliktelsene i Paris-avtalen fra 2015 og de stadig mer veldokumenterte og alarmerende rapportene fra FNs klimapanel.

Det norske klimasøksmålet, som organisasjonene Natur og Ungdom og Greenpeace førte mot staten for å ha tillatt leteboring etter olje i Barentshavet tidlig på 2010-tallet, er ett eksempel. Søksmålet gikk fra å være en kuriositet i tingretten i 2016 til å havne i Høyesterett omtalt som «århundrets sak» i 2020.

Saksøkerne brukte både Grunnloven, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og saksbehandlingsfeil som argumenter, men tapte. Avgjørelsen er anket til Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) og venter på behandling.

I sommer ble det dessuten kjent at Greenpeace og Natur og Ungdom går til et nytt søksmål mot staten etter at Olje- og energidepartementet i år godkjente utbygging og drift av feltene Yggdrasil, Breidablikk og Tyrving. Dette nye søksmålet er en fortsettelse av det første, ettersom miljøorganisasjonene mener at staten har brutt krav som Høyesterett stilte i dommen, ved ikke å utrede klimakonsekvensene da de godkjente de tre nye feltene.

Menneskerettsdomstolen

Det norske søksmålet skal altså til EMD. Det vil føye seg til det sveitsiske klimasøksmålet og søksmålet fra de nevnte barna i Portugal som, i likhet med ungdommene i Montana, mener statene i Europarådet bryter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) ved å kutte for lite klimautslipp. Klimaendringene i fremtiden vil, mener de, gripe inn i deres eiendomsrett og rett til liv og frihet.

Andre kjente klimasøksmål de senere årene inkluderer en sak i Australia om å sette et tak for kullutvinningen. Her tapte klimasaken. Et amerikansk klimasøksmål à la Montana og Portugal, «Juliana-saken», venter på videre behandling i USA. Den nevnte tyske grunnlovsdommen, «Neubauer vs. Germany», strammet inn tidsfristene i en klimalov.

Sistnevnte dom har ført til massiv interesse fra utlandet, forteller dommer i den tyske grunnlovsdomstolen i Karlsruhe, Gabriele Britz.

– Dommen er på dagsordenen i nesten alle møter vi har med europeiske høyesteretter og grunnlovsdomstoler, sier hun.

– Dommen bygget blant annet på Urgenda-dommen fra 2019, en irsk dom fra 2020 og en newzealandsk dom fra 2017. De utgjør dermed en god illustrasjon på hvordan sakene påvirker hverandre.

«Krysspolinering»

Også Sophie Marjanac, advokat og leder i klimaavdelingen i miljø- og advokatorganisasjonen Client Earth, ser det hun kaller en «krysspollinering» mellom domstoler. Client Earth teller 200 advokater verden over, og mange av dem er parter i ulike klimasøksmål.

– Vi henter argumenter fra andre lands saker hvis det passer i en konkret sak, sier Marjanac.

Hun sier «pollineringen» er ulik innen ulike rettstradisjoner. Land med såkalt common law (engelsk retts-tradisjon), som Australia, USA, Storbritannia og Canada, har for eksempel sett til hverandre når det gjelder justiciability (hvorvidt sakene overhodet kan kjøres i domstoler).

– Vi ser også en viss påvirkning innad i de ulike menneskerettighetssystemene, som det interamerikanske og det europeiske, samt den internasjonale folkeretten, sier Marjanac, som tror det sveitsiske klimasøksmålet er det viktigste å følge med på nå.

– Det vil sette standarden for alle andre klimasøksmål i EMD og derfor om klima er et menneskerettighetsspørsmål.

Regnskog og klimadommer i Brasil

Mens klima er blitt tema og teori for jurister, merkes det for lengst på kroppen mange steder. Midt i striden som raser i Brasil om avskoging, står de som faktisk bor i skogen.

Blant dem er karipunafolket, en liten urfolksgruppe nordvest i Brasil. Karipunaene har levd på randen av utryddelse helt siden de kom i kontakt med storsamfunnet under veiutbygginger på 1970-tallet.

De telte over tre tusen, spredt over et stort område. I dag er det under 70 karipunaer igjen, og de fleste bor i landsbyen Panorama, langs bredden av Madeira, en sideelv til Amazonas.

Territoriet deres er på snaut 1500 kvadratkilometer, som de bruker til fangst, fiske og småjordbruk. På papiret er det vernet land, men under Bolsonaro forandret alt seg.

– På fire år har vi mistet 80 prosent av skogen i våre områder, sier gruppens to talsmenn, Adriano og André Karipuna. Trærne deres er hogget som tømmer, og ulovlig kvegdrift og soyaproduksjon har overtatt der de sto.

– Vi har forsøkt å stoppe det, men ingen hjelper oss, forklarer Adriano og broren André.

Skogbrann, soya og kveg overtar

For selv om Bolsonaro aldri klarte å oppheve loven om beskyttelse av Amazonas, klarte politikken effektivt å bidra til avskogingen ved å nulle ut budsjettene til skogvoktere og miljøtilsyn. Samtidig signaliserte han at lite ville bli straffet, ved for eksempel å invitere representanter for ulovlige gruveselskaper til presidentpalasset.

Karipunaene er blant dem som betaler prisen. Ulike grupper har tatt for seg av deres land, uten at det har nyttet å klage til politiet. Elven Madeira slynger seg gjennom landskapet i en skog så varm at bare brisen som oppstår når båten er i fart, holder heten i sjakk. En trerik elvebredd gir inntrykk av at skogen her er uendelig.

Men elvebreddens skjønnhet lyver, og en død tucan, en fugl med fargerikt nebb, kommer seilende som et dårlig varsel. For bak trærne skjuler det seg nedbrent og rasert skog. Når vi senere reiser landveien tilbake, møtes vi av flater med brent skog, nye soyaavlinger og kuer som gresser langs nye, tynne motorveier.

– Det ser ut som landbruket har vært her lenge, men alt dette var skog for tre år siden, sukker Adriano Karipuna.

– Først henter de ut de gode trærne til tømmer. Så brenner de det som er igjen, så det kan beites på eller dyrkes.

Han sier brannene i Amazonas i 2020 og 2021 var påsatt – og dessuten så store at røyken kunne ses helt til Sao Paulo (tre timer unna med fly).

Motorsykkelbander og hevn

Adriano Karipuna har flere ganger prøvd å si fra til myndighetene om ulovlig hogst og brann, men ingen gjør noe – unntatt én gang, da politiet ødela en ulovlig hogstvei.

Og hver gang en karipuna anmelder, løper de risiko for seg og sine. Hvem som helst i folket kan bli utsatt for hevn fra dem som anmeldes.

Karipuna sier han er blitt truet flere ganger av alt fra ulovlige tømmerhoggere (madeireros) til eventyrere som leter etter mineraler, og ikke minst av kriminelle som smugler kokain fra Bolivia gjennom den stadig mer lovløse skogen. I tillegg kommer den fysiske «beskyttelsen» som områdets regelrette mafia krever at kveg- og soyaeierne betaler for.

– Men vår største utfordring er at brasilianere flest ikke bryr seg med det som skjer, sier han oppgitt.

I Porto Velho, den nærmeste frontier-byen for karipunalandet, har folk kommet fra hele Brasil for å tjene raske, og helst store, penger. De færreste setter pris på utenlandske journalister eller hjelpeorganisasjoner. Først etter at vi ankommer byen, finner vi ut at sjåføren hadde våpen i hanskerommet, for beskyttelse.

Hydros naboer

Karipunaene er ikke alene om å føle på lovløsheten. Øst i Amazonas, i Barcarena, der Amazonas-elven renner ut i Atlanter-havet, møter andre skogfolk lignende problemer.

Maria Luciene Santos Pinheiro er talsperson for de 150 familiene i quilombola-landsbyen Ramal Cupuacu. Quilombolaene eretterkommere av rømte afrikanske slaver i Brasil. På 1700- og 1800-tallet bygget de seg et liv i frihet i skogen.

– Vi levde av fisk fra elvene og frukt fra skogen, som bumti, acai, mango, tucuma, uxi, mari, abocaba, pupunha, graviola, acerola, jack fruit, caja itaperena, ingó og caju, forteller Pinheiro.

Maria Luciene Santos Pinheiro er talsperson for de 150 familiene i quilombola-landsbyen Ramal Cupuacu.

Så kom storindustrien på 1980-tallet – først og fremst norskeide Hydro, som har en av Sør-Amerikas største fabrikker i byen Barcarena. Fabrikken sysselsetter over fem tusen mennesker og produserer bauxitt og aluminium.

Det har gitt landsbyene rundt omfattende problemer med forurensing, så store at Hydro har måttet betale store bøter til den brasilianske staten.

Men nå har landsbyen fått enda større problemer enn industrien har stått for.

For tre år siden, etter at Bolsonaro ga klarsignal til «å ta skogen i bruk», flyttet det brått 200-300 nye familier inn på landsbyens områder. Nybyggerne satte opp hus og butikker – uten lov.

– Vi lever på et beskyttet land, men ingen vil stoppe disse passanieros, sier Pinheiro.

Hun sier de okkuperer land med håp om å selge det videre om noen år, når fabrikkene eller eiendomsutviklere vil betale godt.

– De dyrker narkotika også. Vi er redde for å gå ut om natten. De har brent ned trærne våre og lagt tomtene våre for salg, sier hun.

Når quilombolaene og andre skogfolk protesterer, får de trøbbel.

– I fjor kom en mann fra Commando Vermelho, et slags brasiliansk borgervern, forteller hun.

– Han hadde pistol og sa jeg skulle slutte å jobbe for rettighetene våre. Til slutt gikk han, men nå føler jeg meg ikke trygg i mitt eget hus, sier hun – og tør heller ikke møte oss til intervju der.

Bolsonaro-effekt

Både Barcarena og Porto Velho er utslag av den såkalte «Bolsonaro-effekten».

– Bolsonaro har klart å gjøre Amazonas nærmest lovløst. Det blir tunge år fremover og farlig for dem som vil redde Amazonas, sier Bivany Rojas, en advokat i miljøorganisasjonen ISA. Hun jobber spesielt med xingufolket i det sentrale Amazonas, et folk som nå er under press fra veiutbygginger.

Rojas viser hvordan Brasils avskogingskurve historisk var høy frem til rundt 2010. Men fra 2010 til 2017 klarte nye miljømål – og Amazonasfondet – å få avskogingen ned mot nesten null. Det var frem til Bolsonaro kom. Da skjøt avskogingen brått i været. Nå kan det ta årevis å rette dette opp.

En del av klimasøksmålene i landet handler derfor om Bolsonaros politiske ansvar. Mest konkret er en straffesak mot ham, anlagt i november 2022 i Den internasjonale straffedomstolen i Haag, ICC.

– Lovløsheten i Amazonas fører til vold mot befolkningen i Amazonas og er en forbrytelse mot menneskeheten, sier strafferettsadvokat Paulo Busse i Sao Paulo, en av advokatene som har brakt saken til Haag.

– Politiet må få kontroll med volden og de ulovlige ødeleggelsene. Dessverre finnes det ikke statutter for miljøkriminalitet i domstolen vår ennå, ellers kunne vi ført saken på det grunnlaget også.

Et større søksmål mot Bolsonaro går lenger, og mener avskogingen kan regnes som et såkalt geocide – et «økomord», utledet av genocide, folkemord.

Rettskilder og påvirkning fra sidelinjen

I motsetning til juristkollega Nauê Bernardo Pinheiro de Azevedo, er Busse usikker på om de internasjonale dommene vil telle tungt i Brasil.

– Brasilianske dommere burde la seg veilede av internasjonale dommere, men vi vet av erfaring at det ikke skjer, sier han.

Og herom strides de lærde. Jussprofessor ved Universitetet i Oslo, Hans Petter Graver, er enig med Busse i at en dom i andre land rettslig sett har liten betydning i nasjonale domstoler: Rettsavgjørelser i andre land er ikke anerkjent som rettskilder. Unntaket er EMD.

– EMDs utredere vil nok sette seg inn i de ulike søksmålene på tvers, sier han.

– Dessuten kan det diskuteres om klimasøksmålene, siden de er relativt nye og få, lar seg inspirere av hverandre. Vi har nok sett ‘det virkelige og det muliges dialektikk’ når domstoler i ett land har sett at klimaendringer har vist seg egnet for rettsavgjørelser på en fornuftig måte i andre land, sier Graver – og dermed banet vei.

Folkeretten påvirker

Et lignende standpunkt har Esmeralda Colombo, jurist og forsker ved European Institute on Economics and the Environment (CMCC). Hun forsker på folkerettens rolle i nasjonale klimasøksmål.

– Folkeretten brukes i internasjonale domstoler, forklarer hun, men i klimasakene brukes den også i nasjonale domstoler.

– Juridisk sett er dommerne sjelden nødt til å se på dommer fra andre jurisdiksjoner, men i klimasøksmål er dommerne ofte implisitt eller eksplisitt påvirket av hverandre, sier hun.

En ny rettsteori, fra Oxford-professoren Antonios Tzanakopoulos, understreker at nasjonale domstoler har plikt til å bli bedre kjent med hverandres dommer, særlig når det gjelder å oppfylle internasjonale avtaler som Paris-avtalen. Colombo mener blant annet det har skjedd i den norske og den tyske klimadommen og i Urgenda-saken.

Illustrasjon: Getty Images/Istockphoto

Domstolene sender saken til politikere

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), et uavhengig organ under Stortinget hvor det jobber eksperter på menneskerettigheter, har hjulpet saksøkerne i det norske klimasøksmålet. De utelukker ikke at EMD kan komme til at Høyesterett tok feil.

– Antakelig vil EMD balansere denne knivseggen slik domstolen vanligvis gjør i vanskelige saker, og forhåpentlig vil domstolen stille substansielle krav, har NIM-jurist Jenny Sandvig uttalt.

Hun mener Høyesterett avfeide menneskerettighetene for raskt, fordi mulige utslipp som følge av tillatelsene til leteboring var for usikre og for langt frem i tid.

Advokat og stipendiat Henrik Jorem ved Universitetet i Bergen, som forsker på eiendomsvern i EMD, er mer skeptisk til at EMD vil overprøve det norske klimasøksmålet.

«Det mest sannsynlige utfallet», skrev han i en kronikk om saken, «er at EMD vil frifinne statene, og heller bruke klimasøksmålene til å sende signaler til lovgivere.»

Nauê Bernardo Pinheiro de Azevedo i miljøorganisasjonen Observatório do Clima har jobbet med et sett klimasøksmål som går som en føljetong i Brasils høyesterett. 

Han mener det er viktig nok.

– Domstolene kan ikke alene redde verden. Men kanskje de kan få politikerne på en bedre kurs.

Miljøet kan få rettsbeskyttelse

Også jussprofessor Graver ser for seg at sakene påvirker til en mulig bedre kurs. Han har tidligere kalt den norske klimadommen «nærsynt» og mener tiden er kommet til å tenke nytt i jussen, slik man gjorde på 1800-tallet da aksjeselskaper fikk juridisk status, der det før bare var privatpersoner. Han mener vi på 2000-tallet må diskutere om også fremtidige generasjoner eller miljøet skal få juridisk status og beskyttelse.

– Det rent antroposentriske over domstolsystemet, at bare fysiske og juridiske personer med egeninteresse i miljø kan føre saker, gjør at vi ikke tar inn over oss at naturen trenger en rettsbeskyttelse, sier han.

– Norge var tidlig ute etter Alta-saken med å gi miljøbevegelsen rett til å føre saker på vegne av miljø og natur, men det kan stå i veien for en annen mulig utvikling, nemlig at naturen har sin egen rett, sier Graver.

– Høyesterett i Colombia har kommet med en interessant dom om at Amazonas har sin egen beskyttelsesrett, også uten at organisasjoner taler skogens sak, forteller jussprofessoren.

Vil bare overleve

Samtidig, i landsbyen Panorama, kan karipuna-folket bare håpe på domstolene og storsamfunnets beskyttelse. Gruppens matriark, Katiká Karipuna, sier det handler om å overleve eller ikke.

Hun har levd lenge nok til å huske andre urfolksgrupper, som nå er borte for godt. Hun husker til og med en tid før hennes folk møtte storsamfunnet. De kunne vandre rundt som nomader i tilnærmet uendelige strekk.

– Vi flyttet fra sted til sted. Vi ble aldri syke og spiste godt, sier hun.

Kort etter møtet med brasilianere flest, døde mange karipunaer av sykdommer de ikke hadde immunitet mot. I 1980 var de redusert til åtte mennesker, der Katiká Karipuna var én av de få som var igjen.

Men ikke før har folketallet hentet seg noe inn, så forsvinner skogen også.

– Vi er redde for å miste territoriet vårt. Vi er redde for at skogen skal gå tom for mat, fisk, fangst og frukt, som det blir stadig mindre av. Alt vi ønsker er å leve her i fred – og ha mat å leve av. Det er så få av oss, sier matriarken.

– Og vi var her først.

fakta 

«Urgenda-saken»

(det nederlandske klimasøksmålet)

> Oppkalt etter saksøkeren, en klimasakstiftelse kalt Urgenda, og startet allerede i 2014. Saken handlet om hvorvidt Nederlands regjering hadde vedtatt for lave kutt i nederlandske klimautslipp. Urgenda mente det måtte være 25 prosent (ned fra 1990) innen 2020 og 40 prosent innen 2030.

> Domstolen ga Urgenda rett og krevde at Nederland måtte kutte mer enn landet allerede hadde gjort.

Den tyske klimadommen

> Den tyske grunnloven har bestemmelser om beskyttelse av fremtidige generasjoner. Kort forklart går den tyske dommen ut på at retten mente den tyske klimaloven (Klimaschutzgesetz) av 2019 var for lite konkret om utslippenes frist.

> Lovens mål var å gjøre Tyskland klimanøytralt i 2045, men retten kom til at et så hårete mål ikke kunne sikres i 2045, om det ikke også hadde flere delmål.

> Dommen falt i mars 2021 og førte til umiddelbar endring av loven allerede samme høst.

Det amerikanske klimasøksmålet

> «Juliana-saken» er startet av en gruppe barn som har saksøkt USAs myndigheter for å gjøre for lite for å stanse utslipp som vil påvirke deres fremtid negativt. Utfallet er fortsatt uavklart.

> Det er blitt avvist av et utvalg i amerikansk høyesterett og sendt tilbake til en lavere rett for ny behandling. Saken handler om at passiv klimapolitikk bryter retten til liv, frihet og eiendom til borgere som er unge i dag, og derfor må leve med klimaendringene i fremtiden.

Det australske klimasøksmålet

> Handlet om Australia var forpliktet til å begrense sin produksjon av fossile brenn-stoffer – i form av kullgruver. Det ble formelt ført av flere barn – og en nonne – med hjelp av ulike miljøorganisasjoner.

> Staten vant saken.

Ecocide/økomord

> Den skotske juristen Polly Higgins jobbet i store deler av sin karriere med å gjøre ecocide straffbart, og var i 2017 med på å stifte Stop Ecocide International. Hun definerte ecocide slik:

> «Ecocide is extensive loss, damage or destruction of ecosystems of a given territory(ies)… such that the peaceful enjoyment of the inhabitants has been or will be severely diminished».

> Det finnes i dag en bevegelse, som inkluderer jurister, som ønsker å ta ecocide inn i statuttene til Den internasjonale straffedomstolen, for å kunne straffe enkeltpersoner for ecocide.

Kilde: Stop Ecocide International og Ecocide Law

Norges klimasøksmål

> Startet i 2016. Natur og Ungdom og Greenpeace er saksøkende part. Som mange andre klimasøksmål er det ført på vegne av unge mennesker som kan regne med å bli rammet av klimaendringene om noen tiår. Og skadene blir større jo mindre dagens kutt er. Søksmålet handler konkret om en tillatelse som Olje- og energidepartementet, etter et vedtak i Stortinget, ga til oljeselskaper i 2013 til å lete etter olje i Barentshavet.

> Miljøorganisasjonene mente tillatelsen var ulovlig og ugyldig, ut fra tre grunner: en saksbehandlingsfeil og/eller brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens rett til miljø, eiendom og privatliv og/eller Grunnlovens paragraf 112 om norske borgeres rett til rent miljø.

> Staten på sin side argumenterte med at oljeleting ikke er det samme som oljeutvinning, og at utvunnet olje uansett ikke gir norske utslipp, som er de utslipp Norge har juridisk ansvar for etter Paris-avtalen, så lenge barentshavolje selges til og forbrukes i andre land.

> Klimaproblemets internasjonale karakter er i det hele tatt en etisk nøtt i alle disse sakene: Alle utslippene telles nasjonalt, men selve klimaendringene slår ut ulikt globalt. Så i det norske klimasøksmålets tilfelle, taler det for oljeletingen at de antatte klimaendringene i Norge er små – selv om konsekvensene er mye større andre steder, og selv om utslipp fra oljen Norge selger til utlandet, skjer i andre land enn Norge.        

> Høyesterett ga staten medhold, og saken er anket til Strasbourg.

> Sommeren 2023 ble det kjent at Greenpeace og Natur og Ungdom på nytt går til søksmål mot staten. Dette er en videreføring av det første søksmålet. Bakgrunnen er at Olje- og energidepartementet i juni godkjente planer for utbygging og drift av tre nye felter i Nordsjøen.

> Greenpeace og Natur og Ungdom mener at staten har brutt krav som Høyesterett stilte i dommen i det første søksmålet ved å ikke utrede klimakonsekvensene da de godkjente de tre nye feltene. De mener også at barns beste ikke er hensyntatt.

> Organisasjonene mener utbyggingen av feltene er grunnlovsstridig og må stanses umiddelbart.