2024 var det varmeste året noensinne, med en global gjennomsnittstemperatur på 1,55 grader over preindustrielt nivå. Det er internasjonalt engasjement for å nå utslippsmålene, men også bred enighet om at ting går for sakte.

Samtidig vil summen av alle nasjonale planer omfattet av Parisavtalen ifølge FN kun gi 2,6 prosent nedgang i klimautslipp innen 2030, sammenlignet med 2019-nivå – om alle hadde levert på sine mål.

I 2024 hadde 110 land – som står for 88 prosent av globale utslipp – mål om nullutslipp innen 2050. Men bare 27 land, samt EU, har lovfestet et slikt mål. Disse landenes andel av totale utslipp utgjør dessuten kun 16 prosent.

Desperasjonen maner frem

– Det skjer for lite. Vi vet hva som må til, men så klarer vi ikke kollektivt å organisere oss slik at det skjer fort nok, sier Lars Kullerud, til stede på konferansen Arctic Frontiers 2025 i Tromsø i vinter.

Kullerud er geolog og president i University of the Arctic (UArctic). Det er et nettverk bestående av flere hundre universiteter og institutter i den arktiske regionen, som driver utdanning og forskning om Arktis.

– I mangel på resultater, og desperasjon over farene ved klimavippepunktene, har en kontroversiell del av klimakampen fått stadig mer innpass i debatten, sier geologen:

– Klimafiksing.

Fenomenet kalles også klimaintervensjon, klimamanipulasjon eller geoingeniørarbeid. Kjært barn har mange navn, definert av Det Norske Akademis ordbok som «planmessig, kunstig manipulering av jordklodens klima for å forebygge global oppvarming».

– De fleste geoingeniørtiltak har til hensikt å hindre eller utsette at klimavippepunktene inntreffer. Tanken er at det skal avhjelpe situasjonen mens vi venter på at menneskeheten tar seg sammen og reduserer utslippene – den eneste holdbare løsningen på sikt, sier Kullerud.

Gammelt konsept

Men ønsket om å manipulere klimaet med teknologi er på ingen måte nytt.

Allerede i 1841 foreslo den amerikanske meteorologen James Pollard Espy å tenne gigantiske bål – i håp om at oppvarmede luftkolonner skulle skape nedbør i tørketid.

Den svenske kjemikeren Svante Arrhenius var den første til å tallfeste drivhuseffektens betydning for oppvarming av jordoverflaten og atmo­sfæren. I 1896 regnet han ut at 50 prosents økning av CO₂ i atmosfæren ville gi en temperaturøkning på Jorden på 3,4 grader.

Arrhenius’ kongstanke var at man skulle «nyte tider med mer rettferdig og bedre klima».

På 1930- og 40-tallet jobbet både USA og Sovjetunionen med forsøk på skysåing, der man tilfører partikler i atmosfæren for å øke nedbørsmengden. Og på 1970-tallet lanserte noen ideen om å brenne svovel i atmosfæren for å skape en reflekterende tåke. Den skulle minske solinnstråling på samme måte som vulkanutbrudd gjør.

Listen fortsetter. Og nå har dagens frustrasjon over mangel på resultater fått fart i kreftene som tror på nye varianter av klimafiksing.

Database over tiltak

– Mange flere tenker og snakker om dette. Folk er frustrerte, og de prøver å finne løsninger, sier Kullerud i UArctic. 

Forskningsnettverket besluttet derfor å lage et program for å øke kunnskap og forståelse om klimafiksingstiltak. Det resulterte i en database over alle foreslåtte prosjekter de kom over. Så langt rommer basen 61 ulike ideer.

– Er ideen blitt skrevet ned på en serviett? Er den publisert som del av en vitenskapelig artikkel? Alle ideer som hadde å gjøre med å redde klimaet, skulle med, sier Kullerud.

Han medgir at ideene på listen spenner fra det legitime til det helt sprø. Tanken er at de samlet skal demonstrere bredden av initiativer. Men de er alle vurdert ut fra de samme 12 seriøse kriteriene.

– De skal blant annet gi svar på om det finnes vitenskap bak forslaget og om det er grunn til å tro at ideen, hvis gjennomført, kan bidra til å hjelpe klimaet. Vi spør om den avsluttes uten varige konsekvenser. Det er like viktig å få dokumentert svakheter som styrker ved hvert tiltak. Hensikten er å gjøre vurderingene nøytrale, på grensen til kjedelige, forklarer han.

– I utgangspunktet mener vi ikke noe om tiltakene. Vi vil være en saklig instans, og fjerne oss fra den verste «hypen» som svirrer i bransjen. Mye av det som foreslås, er så spektakulært at man kan få mild bakoversveis. Men holdningene til de som bremser klimatiltakene – som Trumps «drill baby drill» – er også til å få bakoversveis av. Så vi har en vanskelig verden å være ryddige, kjedelige og saklige i.

På listen finnes alt fra etablerte teknikker som karbonfangst- og lagring til mer eksperimentelle ideer som tynning av skyer, blokkering/refleksjon av sollys i verdensrommet, gigantiske «gardiner» på havbunnen ment å hindre issmelting, re-frysing av sjøis, gjødsling av skyer for økt nedbør – og mye mer. Hensikten med databasen er å gi grunnlaget for å føre en edruelig diskusjon om klimafiksing. Både om de ulike teknikkene, men også om konseptet som sådan.

Og så langt har det vært en polarisert debatt med naive entusiaster og hardnakkede skeptikere i hver sin ytterkant, mener Kullerud, som vil gi større plass til dokumentert vitenskap.

Kontroversiell samtale

Debatten om klimaintervensjon har også kommet til Norge. Det bekrefter direktør i Polarinstituttet, Camilla Brekke.

– Første gang jeg hørte dette ble debattert i det offentlige rom i Norge, var under Arendalsuka i fjor. Men tematikken kommer stadig oftere opp, sier Brekke.

Som regjeringens rådgivende instans for polare spørsmål, ønsker Polarinstituttet å bidra til en bevisstgjøring ved å forklare og beskrive for politikerne hva klimaintervensjon er, og hva det ikke er.

– Det er pengesterke stemmer som promoterer dette. Så vi må passe på at vi ikke overlater prosessene rundt dette til investorgrupper. Frykten er at man skal ende opp med å se klimafiksing som et reelt alternativ til å kutte klimagassutslipp – og da er man på feil spor, mener Brekke.

Det store spennet av teknikker og forslag – fra det legitime til det kontroversielle – skaper store utfordringer, forklarer forskningsdirektør i Polarinstituttet, Harald Steen.

– Noe av dette snakker vi om allerede, som CO₂-fangst og -lagring, som det også jobbes med i Norge. Så har vi andre teknikker, som å skape kunstig regn, utplassering av speil i verdensrommet for å reflektere sollys, dekke iskapper med duker. Men man vet ikke hva slags følger dette kan få. Tiltakene kan sette i gang prosesser som initierer nye prosesser som er ukontrollerbare fordi de får sin egen dynamikk.

Geopolitiske konsekvenser

Klimaintervensjon kan dermed også ha geopolitiske konsekvenser, forklarer jurist og professor, Romain Chuffart, ved University of Akureyri på Island. Han har blant annet jobbet med internasjonal miljørett, også knyttet til geoingeniørarbeid og hvordan det kan gi uforutsette konsekvenser for naboland eller andre steder på kloden.

– Man kan gjøre lokale tiltak som gir globale effekter, globale tiltak med lokale effekter, eller lokale tiltak som gir lokale effekter et annet sted. Noe kan være positivt, noe kan være negativt, sier han.

Romain Chuffart, jurist og professor ved University of Akureyri på Island.

Et annet spørsmål er om slik teknologi kan være konfliktskapende – at Stat A enten villig eller ufrivillig skader Stat B via vær og klima.

Chuffart tror ikke klimaintervensjon vil bli brukt som et rettet våpen, men ser muligheten for at en ukontrollert negativ følge kan bli oppfattet som en fiendtlig handling og skape reaksjoner.

– Derfor er vi nødt til å snakke om dette, sier miljørettseksperten.

Mange hulrom i regelverkene

Her melder spørsmålet om regulering av teknologien seg. For hvilken instans skal bestemme over klimaprosjekter som har mulige internasjonale ringvirkninger?

Ifølge Vito De Lucia, professor i jus ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø og leder for Norsk senter for havrett, er det mange juridiske hulrom. For foreløpig er det ingen regelverk som regulerer geoingeniørarbeid i sin helhet.

– Teknologiene er så forskjellige, og det er umulig å si noe samlet om dem.

Vito De Lucia, professor i jus ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø og leder for Norsk senter for havrett.

Usikkerheten dreier seg blant annet om skalering. Skjer et prosjekt innad i ett land, kan det falle innunder nasjonale lover og regler. Men hvordan kan man vite med sikkerhet at virkningen av et prosjekt holder seg innenfor landegrensene?

Prinsipielt kan en stat selv regulere det som skjer på eget territorium så lenge det ikke fører til skade for en tredjepart, eller miljøet generelt, forklarer Vito De Lucia.

– Men den kausale kjeden av et tiltak er ikke nødvendigvis tydelig. Hva vil de globale konsekvensene være? Effektene kan materialisere seg etter lang tid.

Om prosjektets virkning strekker seg utenfor landegrensene, er det uklart hvilke internasjonale lover som regulerer dette, sier jusprofessoren.

Et prosjekt kan falle under eksisterende overenskomster som konvensjonen om havrett, konvensjonen om dumping, konvensjonen om biologisk diversitet, MARPOL-konvensjonen for det marine miljø eller Parisavtalen. Men det er likevel usikkerhet om og hvorvidt de skal tre i kraft eller ikke.

– Et prosjekt i havet kan for eksempel bli omfattet av konvensjonen for biodiversitet, som har vedtatt et midlertidig forbud mot geoingeniørarbeid – unntatt småskala forskningsprosjekter. Men konvensjoner har likevel ikke mekanismer for å stanse prosjekter. Så kommer vurderingen om prosjektet faktisk påvirker det marine livet eller ikke, og hvordan.

I tillegg kan et prosjekt tolkes ulikt avhengig av hvilken konvensjon det sees under.

– Selv om én type klimaintervensjon kan virke hensiktsmessig å realisere i henhold til Parisavtalen, kan det samtidig se ut som forurensning i lys av for eksempel havrettskonvensjonen. Ulike foras vurdering av samme spørsmål kan gir ulike utfall og føre til store variasjoner i hvordan stater praktiserer klimaintervensjon, tror De Lucia.

– Risikoen er også at individuelle stater ikke har tilstrekkelig kompetanse til å regulere dette effektivt. Individuelle stater og aktører – à la Trump eller Elon Musk i USA – kan også ønske å gjennomføre et prosjekt uavhengig av eventuelle globale konsekvenser.

Selger god samvittighet

Klimaintervensjon kan også bli drevet frem av kommersielle interesser. Selskapet Make Sunsets med base i California flyr ballonger til stratosfæren, der de slipper ut svoveldioksid ment å minske solinnstråling. Forskerne kaller dette stratospheric aerosol injection (SAI).

Make Sunsets forretningskonsept baserer seg på å selge svovel pr. gram. Frem til oktober 2024 hadde selskapet sendt 90 ballonger med til sammen 65 000 gram svovel opp i verdensrommet – for 600 betalende kunder.

Disse får i retur det som omtales som cooling credits, som gjerne flagges som en gave til klimaet.

Men selv om forskning viser at svovel på sett og vis kan bidra til å reflektere sollys og dermed hindre oppvarming, er selskapet Make Sunsets blitt kritisert av etablerte eksperter.

David Keith, professor og direktør for Climate Systems Engineering Initative ved Universitetet i Chicago, har forsket på akkurat dette og kommet frem til at man må slippe ut minst én million tonn svoveldioksid årlig for å kjøle ned planeten en halv grad.

Samtidig ville man også forårsaket flere tusen dødsfall grunnet luftforurensning og degradering av ozonlaget. Det uttalte Keith til canadiske CBC Radio.

Kun ett prosjekt har fungert

Det store antallet prosjekter, desperasjon for å fikse klimaet, mangelfull regulering og økonomiske motiver skaper mildt sagt en uoversiktlig situasjon. Men er ideen om at teknologi kan bremse klimaendringene likevel liv laga?

– Det er en svært krevende oppgave å forandre klimaet. Det er ikke vanskelig å skape regn eller sol over en by. Men å skape varige endringer er noe helt annet, sier Lars Kullerud i UArctic.

Han påpeker at det til nå ikke er blitt realisert et eneste klimaendrende tiltak i fullskala, med unntak av ett, som man vet har fungert. Brenning av fossile brennstoff. Det har varmet opp Jorden til gagns og fått de fleste til å akseptere premisset om at det å tukle med Jorden kan endre klimaet – om enn med feil fortegn.

Kullerud ser klimaintervensjon som en mulig «buffer» som kan bremse konsekvensene av klimaendringene, frem til vi makter å senke utslippene slik det var ment.

– Noen slike buffere, som skogplanting, er jo akseptert i dag. Andre har mindre eller ingen aksept, sier Kullerud.

Han er skeptisk til de mest spektakulære prosjektene som foreslås, men mener de som ikke vil snakke om eller vurdere noen slike tiltak, ikke har tatt helt inn over seg konsekvensene av klimaendringene.

– Geoingeniørarbeid vil ha noen konsekvenser, men det at klimaet endrer seg, har andre. Vi blir derfor nødt til å velge mellom de ulike konsekvensene, sier Kullerud, som derfor ønsker forskning på klimaintervensjon velkommen.

– De ulike forslagene må undersøkes tilstrekkelig for å kunne finne ut om de faktisk flyr, og for å gi oss bedre grunnlag for å kunne velge mellom de ulike konsekvensene.

Håper å kunne skrote planene

Prosjektet The Seabed Curtain – som innebærer å installere en gigantisk duk i havet i Antarktis – er ett av 61 tiltak i den omfattende databasen til UArctic.

Delinitiativtager og sjef for prosjektet, Marianne Hagen, ønsker Lars Kulleruds forskningsbaserte tilnærming velkommen.

– Drømmescenarioet er at vårt prosjekt aldri blir nødvendig. At verden lykkes med å kutte utslipp, fjerne CO₂ fra atmosfæren, og at verden kommer på rett kjøl. Da kan vi bare avbryte prosjektet og finne noe annet å gjøre. Men hvis verden ikke lykkes, ønsker jeg at det skal ligge et solid stykke arbeid og forskning bak en plan B, sier Hagen.

Konseptet er både enkelt og uhyre komplisert på samme tid. Hun viser frem en illustrasjon av Thwaitesbreen – også kalt Dommedagsbreen – der det strømmer ut vann i Amundsenhavet i Antarktis. Breen blir nøye overvåket på grunn av dens potensial for å bidra til økt havnivå.

Her pumper havstrømmene varmt vann inn langs havbunnen, som kraftig fremskynder smelting og kalving av den gigantiske breen, som igjen fører til havnivåstigning.

Den foreslåtte duken skal altså fysisk stanse det varme vannet før det når breen – slik naturlige terskler i landskapet har vist seg å stanse smeltingen av andre, lignende breer.

Modelleringer anslår at prosjektet kan bremse havnivåstigningen med opptil 1 meter i løpet av en mannsalder.

8 mil lang gardin

Å kalle ingeniørarbeidet ambisiøst er en underdrivelse. Den foreslåtte gardinen foran Thwaitesbreen skal være hele 8 mil bred, og mellom 100 og 150 meter høy. Den skal forankres i havbunnen og være selvflytende, slik at den kan bøye seg med de massive havstrømmene.

– Det blir det villeste verden har bygget, sier Hagen om prosjektet, som er anslått å koste mellom 40 og 80 milliarder dollar. 

Selv om dette er svimlende beløp, minner hun om at den planlagte sjømuren som er tenkt å beskytte New Jersey og deler av Manhattan, vil få en prislapp på vel det dobbelte.

Før Antarktis-prosjektet kan settes ut i livet, skal det testes i mindre format i Nord-Norge, ved Svalbard og kanskje på Grønland. Byggestart for den faktiske gardinen blir først i 2038. For til tross for optimisme, er konseptet i startgropen, og veien frem full av hindre. Mer kunnskap om prosjektets gjennomførbarhet må på bordet.

– Det enorme stykket med stoff må være lett nok og pakkbart. Det må heller ikke frigi uønskede stoffer i vannet. Den planlagte stofftypen eksisterer foreløpig ikke, og ingen kan egentlig vite om det kan fungere, sier Hagen.

Men både Aker Solutions og prestisjeuniversitetet Massachusetts Institute of Technology (MIT) i USA har uttrykt interesse for å bidra i utviklingen av materialet.

Deretter må det bygges en fabrikk og etableres en produksjonslinje. Det må også gjøres et arbeid med å kartlegge konsekvensene gardinet og begrenset vanngjennomstrømming kan få for biologisk mangfold. Derfor understreker også prosjektansvarlig Hagen viktigheten av å jobbe parallelt med forskning, ingeniørarbeid og tillatelser.

Til tross for mange usikre faktorer, er hun fast bestemt på å fortsette prosessen.

– Men dersom prosjektet får for mange røde flagg, så dropper vi det. Da vet vi i hvert fall at vi ikke skal jobbe videre med dette, og prosjektet vil kunne strykes fra listen til UArctic, sier Hagen.

– Do no significant harm er det bærende prinsippet.

Urfolk-skepsis til klimafiksing

Urfolksamfunn er også en del av ligningen for klimaintervensjon.

Det påpeker jusprofessor ved University of Akureyri, Romain Chuffart. Han viser til et spesifikt tilfelle der urfolk motsatte seg et svensk prosjekt innen solstrålingsmodifisering i 2021.

Et Harvard-ledet forskningsprosjektet skulle fly en ballong nesten 20 km over jordoverflaten, for så å frigi refleksive kalsiumkarbonat-partikler i stratosfæren. Samene motsatte seg den foreslåtte testen, til tross for at det kun var snakk om en forsøksballong og ingen frigjøring av partikler. I tillegg til generell skepsis til geoingeniørarbeid, ble det oppfattet som en provokasjon at testen skulle gjøres på tradisjonelle samiske bruksområder uten konsultasjon.

«Tankemåten om at mennesker er berettiget til å endre og manipulere omgivelsene våre, er det som dro oss inn i klimakrisen i første omgang», uttalte Åsa Larrson Blind, daværende visepresident i Samerådet.

I andre tilfeller har urfolk vært positive til klimaprosjekter, for eksempel ved gjenfrysing av sjøis i Canada.

– Dette kan skape fordeler for både logistikk og jakt i mange lokalsamfunn, samt at teknologien virker gjennomførbar, sier Chuffart.

Illustrasjoner for Aftenposten Innsikt: Efi Chalikopoulou