Truede verneverdier

«Dere bor jo i et postkort!»

Slike reaksjoner på norsk natur er ikke uvanlig fra utenlandske turister. De fleste nordmenn skal da heller ikke reise langt før vi er omgitt av storslåtte panoramaer. Om få tiår vil halvparten av verdens befolkning leve i trangbodde millionbyer av asfalt og betong – eller være på flukt fra regioner gjort ubeboelige og ufruktbare av klimaendringer. Om man skulle vedde på at verdien av intakt norsk natur vil fortsette å stige, ville man få lave odds. 

Men hvor mye vet egentlig den gjennomsnittlige nordmann om hvilke skatter våre nasjonalparker har å by på? Hvordan ble stiene til som nå viser vei til vidder og fjordbygder? Hva er historien bak geologiske formasjoner og elvenes løp, og hva er breenes opprinnelse?

Enda mindre kjennskap har vi til nasjonalparkenes usikre, fremtidige skjebne.

I Klima- og miljødepartementets «Handlingsplanen for styrket forvaltning av verneområdene» fra 2019 kommer det frem at tilstanden i verneområdene ikke holder mål. Verneverdiene i nær halvparten av nasjonalparkene i Fastlands-Norge er truet, og blant de største truslene er menneskelig aktivitet (forstyrrelser og slitasje).

Et byråkratisk økosystem

I Norge har man, siden Rondane i 1962 ble Norges første nasjonalpark, opprettet et vidtfavnende nettverk av politiske og faglige institusjoner som skal styre, regulere, administrere og fremfor alt verne om det som har vokst seg til 40 nasjonalparker på fastlandet, samt syv på Svalbard.

De utgjør 7 prosent av Fastlands-Norges totale areal, og berører 96 kommuner. I alt 17,5 prosent av Norges areal er vernet i en eller annen form.

Mens Klima- og miljødepartementet (KLD) sitter med hovedansvaret, er brorparten av nasjonalparkarbeidet delegert til Miljødirektoratet. På sin nettside proklamerer direktoratet at nasjonalparker er store, vernede «naturområder med særegne eller representative økosystemer. De kan også være landskap uten tyngre naturinngrep ... (som) sikrer at samspillet i naturen ikke blir forstyrret, og er en viktig del av arbeidet med å hindre at planter og dyr blir utryddet.»

Vel og bra. Men om man løfter på sløret som omgir dette fyndige, og i disse tider ambisiøse og krevende utsagn, støter man på et gigantisk og byråkratisk villnis av hjemler, paragrafer, nemnder, direktorater, stiftelser, forordninger, regler, tilskudd og mer eller mindre uklare avtaler.

I forsøket på å orientere seg i dette villniset, kommer det også til syne et tilsynelatende viltvoksende hierarki av særinteresser, tiltak og unntak som jevnlig fører til juridiske basketak mellom offentlige naturvernforvaltere og private grunneiere og investorer.

Ikke langt unna en naturveileder fra Statens naturoppsyn som ser estetikken i en jomfruelig granittfjellvegg, finnes ofte økonomiske interesser som gnir seg i hendene ved tanken på en gondolbane eller en via ferrata klatretrasé. Og der en rød T på Hardangervidda viser rett kurs mot en trivelig turistforeningshytte, kan den for en villreinflokk bære bud om at den gjør best i å snu. Hvordan nasjonalparkbyråkratiet er skrudd sammen eller hvordan arbeidsoppgavene til naturveiledere og parkforvaltere finansieres, er slett ikke åpenbart.

Å søke svar på spørsmålet «Hva koster det å drifte norske nasjonalparker?» munner fort ut i Miljødirektoratets og KLDs labyrint av avsetninger, tilskudd og overføringer. Rommelige sekkeposter (en kortversjon: I inneværende år skal budsjettet på 123 millioner dekke lønns- og driftsutgifter til 62 nasjonalpark- og verne-områdeforvaltere, drift av styrer samt tiltaksmidler til skjøtsel etc. for nasjonalparkene som har styrer, samt store landskapsvernområder som har samme forvaltningsmodell. I tillegg kommer faste bevilgninger på drøyt 1 million kroner til 15 besøkssentre, samt søkbare aktivitetsmidler i samme størrelsesorden pr. senter, journ.anm.) gjør det ikke enklere, hverken for utenforstående eller embetsverkets fotsoldater, å finne svar på et annet, og langt viktigere spørsmål: Brukes pengene der de gjør mest nytte for seg?

«Velkommen Inn»: Ny merkevarestrategi

For drøyt et halvår siden kunne Miljødepartementets statsråd stolt avduke en ny nettside (norgesnasjonalparker.no). Der stiftet man bekjentskap med en ny Snøhetta-designet logo (resultatet av en tidkrevende profilmanualprosess), samt henvisninger til nasjonalparkenes beliggenhet og kommunetilhørighet, både på norsk og samisk.

Intensjonen er utvilsomt god, selv om kvaliteten på de respektive nasjonalparkenes digitale nettsider varierer. Men man får ikke svar på det viktigste spørsmålet: Hva er en nasjonalpark? Eller en bruksanvisning: Hva skal vi med den – og hva skal den gjøre for oss?

Til tross for at man ønskes velkommen inn, er det knapt med informasjon om hva det er myndighetene egentlig ønsker oss velkommen til, eller hvordan de anvender millionene i statsbudsjettet. Dette er oppsiktsvekkende i en tid der aviser, sosiale medier og TV-skjermer verden over flommer over av stoff om en klode hvis natur er truet av utryddelse.

«Naturtapet er alarmerende, og vi kan ikke fortsette en vekst som spiser opp naturen ... Naturtap er ikke noe som bare skjer ‘der ute.’ Også norsk natur fragmenteres og tapes og blir fortsatt en salderingspost i møte med samfunnets behov.»

Slik formulerte biolog Dag. O. Hessen seg i en kronikk i Aftenposten i mai 2020. Og videre:

«[Merkevarestrategien for Norges nasjonalparker] skal gjøre [dem] mer gjenkjennelige og tilgjengelige og gi økt grunnlag for lokal bred verdiskaping.»

Her skjuler det seg et paradoks. Naturvern har i Norge vært en prioritert funksjon helt fra starten. Dette er en noe annerledes tilnærming enn i andre land, der formidling og forståelse også ofte tillegges stor betydning. Nå er tilbudet om mer besøk og nærkontakt («Velkommen Inn») blitt mer markert.

Men inntil nylig er lite lagt til rette for at fylke, kommune eller lokale næringsdrivende skal tjene penger på besøk – bortsett fra Turistforeningens hyttevirksomhet. Heller ikke de 36 besøkssentrene spredt ut over Norge er noen pengebinger.

Selve forvaltningen av denne «branding»-prosessen er overlatt til Miljødirektoratet, lokalisert i Trondheim, som etter manges mening er overbyråkratisert og underfinansiert. Til tross for at merkevaren skal være fellesnevner og talerør for alle typer nasjonalparker – spredt ut over hele Norge og med vidt forskjellige egenskaper – er hovedansvaret for utviklingen lagt til kun ett departement: Klima-- og miljødepartementet.

Bjørn Åge Jenssen, daglig leder for foreningen Norges nasjonalparkkommuner, påpeker at «merkevaren er reiselivsorientert og berører nær sagt alle departementer med sin kompleksitet.» I sitt innspill til Innovasjon Norge understreker han at besøksforvaltning fremfor alt er et forebyggende arbeid, men som nå er forsinket.

«Det haster», sier Jenssen, «hvis vi skal unngå å få problemer med å håndtere et økende gjesteantall og ende opp i bakleksa med å innfri forventningene til dem som kommer på besøk eller bor her.»

«Altfor ofte», mener han, «vil ikke kommunene klare å holde samme tempo som tilstrømmingen til våre naturikoner, og kommunene fanges derfor i et hjørne hvor hastetiltak får mest oppmerksomhet.»

Han tenker blant annet på de mest kjente: Trolltunga, Preikestolen og Lofoten.

«Det har vært mye snakk om interdepartemental eller tverrsektoriell tilnærming, om å bruke natur- og kulturarven som hjørnestein i en bærekraftig nærings- og samfunnsbygging. Mest prat, dessverre.»

Naturverdier som førstesidestoff

Naturen har fått en langt mer fremtredende plass i vår bevissthet. Den ene turen avløses av planer for den neste. Vi utveksler erfaringer om toppturer, hengekøyer og liggeunderlag. Natur og naturverdier er blitt førstesidestoff og ikke lenger noe man bare finner i smale fagblader.

Ifølge WWF Verdens naturfond blir verdensøkonomien redusert med 10 prosent hvert år som følge av forringet natur. En fersk rapport fra Swiss Re, verdens største assurandør, viser at en femtedel av verdens land risikerer kollaps av sine økosystemer som følge av ødeleggelse av villdyrbestand og habitater.

Rapporten beskriver hvordan verdens økende befolkning krymper naturens gaver – næring i form av trær, planter og dyr, våtmarker, rent vann og frisk luft. Verdien av disse godene anslås å representere halvparten av global BNP, og er naturlig nok avhengig av økosystemer i balanse.

Norge er også på glattisen. WWF anslår i sin analyse «Naturens tilstand 2020» at vi ikke vil nå ett eneste av de 20 naturmålene som verdens land har satt seg for å kunne beskytte naturmangfold, samt biologiske og genetiske ressurser.

Blant angitte årsaker: Ineffektiv forvaltning, ansvarsfraskrivelse og en rundhåndet kommunal dispensasjonspraksis som fører til tap av friareal. 

Kanskje lider vi alle av endringsblindhet – vårt korte livs manglende evne til å oppfatte livstruende endringer fra én generasjon til en annen. At fuglene som sang rundt oss overalt da vi var barn, har forduftet, eller at fisken ikke lenger biter så villig som bestefar fortalte om.

Forskere i nasjonalparker verden over har tilstrekkelig kunnskap om naturens forsvinningsnummer til å forstå at vi må ta affære. At vi har hastverk. At vi ikke redder et økosystem eller en nasjonalpark ved å være god på vareopptelling, men ved å innføre miljøkalkyler som politikere og økonomer kan forstå – og anvende.

Fortellingen om nasjonalparkene

Det er likevel ikke nok at forskere, embetsverk og politiske ledere engasjerer seg. Utdannelse av naturforvaltere som gis jobb ute i felten vil kunne sikre formidling av det som skjer. En oppsiktsvekkende evaluering av Englands nasjonalparker fra 2019 (Landscapes Review Report) anbefaler blant annet å ansette 1000 «park rangers», blant annet etter mønster fra USA, Afrika og Asia.

Gamle ‘ferdaminne’-fortellinger står i fare for å gå tapt. Disse er like viktige som formidling av de nye dramaene om natur og kultur i kamp med klimaendringenes menneskeskapte unnlatelsessynder, ikke minst til nye generasjoner. Nasjonalparkene trengs for å bevare all sårbar natur, også den vi knapt kan sanse. For det er jo ikke bare de ofte storvokste nøkkelartene som har fascinerende historier å by på, men også nesten usynlige vesener, skjult i myrer, morener og døende trestammer, som holder oss i live, og som minner oss på at vi alle er naturens voktere.

Både bedrifter og myndigheter har vært trege med – eller unnlatt helt – å ta i bruk miljøregnskap og grønn regnskapsførsel, og å forstå naturkapitalens rolle i samfunnsøkonomien. Slik oppsummerer Idar Kreutzer, direktør i Norsk Finans, situasjonen:

«Koronaepidemien har tydelig illustrert hvor alvorlige konsekvenser vår inngripen i naturen kan få. Risikoen for hittil ukjente sykdommer øker i takt med endringer og ødeleggelse av de naturlige økosystemene.»

Koronapandemien har demonstrert at nordmenn klarer å ta globale skippertak når vårt hjemsted er truet og når klodens skjebne står på spill, grep som går på tvers av grenser, akademiske disipliner, økonomiske og økologiske styringsmekanismer. Ordet oikos betyr «hjem». Økologi er læren om hvor vi kommer fra. 

Nasjonalparkforvaltere trenger et «dashbord» som måler økosystemers tilstand, og som viser retningen, hastigheten, temperaturen i naturskiftningene som fører galt av sted – og hva som skal til for å korrigere dem før de når farefulle «vippepunkter».

Siden 1962 er norske nasjonalparker blitt forvaltet av staten gjennom statsforvalterembetet (tidl. Fylkesmannen), der hovedfokus har vært vern fremfor brukerinteressene. Man innså at forvaltningsoppgaver også må løses gjennom kjennskap til lokale forhold og kunnskap, så i 2010 ble derfor kommunene invitert med. Lokale nasjonalparkstyrer ble opprettet for å styrke det faglige fellesskapet og skape økonomisk inntjening.

Hva evalueringen skal gi svar på er: Har man lykkes i å møte både statens strenge utfordringer til effektivt nasjonalparkvern og samtidig bedret lokaløkonomien?

Ti år er lang tid. Presset på intakt natur har steget i takt med klimaendringer, turismens raske vekst og inngrep, som hytte- og veibygging samt annen kommersiell virksomhet. Har sterke lokale næringsinteresser fått innvilget for mange unntak fra regelverket? Bidrar nasjonalparkstyrene til bærekraftige, verdi-skapende løsninger? Både nasjonale og internasjonale verdier står på spill. Villaksen trues av oppdrettsindustrien, mens vandringsledene til vår sjeldne villreinstamme – en europeisk nøkkelart som spiller en avgjørende rolle for balansen i et økosystem – går en usikker fremtid i møte.

Tiden løper fra oss

Bare få år etter at den første norske nasjonalparken så dagens lys i 1962, skjedde noe annet i Norge. Oljeeventyret begynte. Et visjonært eksperiment som ble en suksess fordi man forsto a) den sanne verdien av landets naturressurser, b) hvordan man skulle ta seg betalt for dem og c) sørget for at brorparten av verdiene forble i landet.

Norsk reiseliv har råvarene som kan bidra til å fremme velferden i Norge for lang tid fremover. Måten naturikonene forvaltes og formidles, er av enorm betydning. 

«Vi er godt forsynt med natur her til lands», hører man stadig. Kanskje det. Tid er derimot blitt et knapphetsgode. Kritiske røster fra mange hold mener nasjonalparker og naturvern tildeles altfor få ressurser i dette tiåret hvor nettopp disse må styrkes, og sammenligner med andre land som øker sine bevilgninger. 

I september i fjor annonserte Sverige at de vil forsterke sitt naturvern med 400 millioner kroner. På samme tid uttalte Erna Solberg at «vi har kjempeutfordringer med å stanse klimaendringene og med å stanse tap at naturmangfoldet».

Bare et par måneder senere bekreftet «Naturindeks 2020» hennes utsagn, der arealinngrep i flere kritiske naturkategorier som gammel skog, våtmark, vann og vassdrag slår negativt ut. Miljødepartementet svarte med å heve budsjettet for verneområder med puslete 1 million kroner, samt 0,5 millioner til nasjonalparkkommuner.

Visdomsordet om at «bruk er den beste form for bevaring» kolliderer stadig hyppigere med 'overturisme' og forsøpling. Føre var-prinsippet blir sjelden tatt i bruk. Parisavtalens tese om at «forsøpler skal betale» er blitt tomme ord.

Er tiden inne for en «naturavgift», slik professor i bevaringsbiologi Anne Sverdrup-Thygeson har foreslått? Eller er ideen om en grunnrente for forbruk av sårbar utmark veien å gå? Ifølge en fersk undersøkelse fra Transportøkonomisk institutt er flertallet av utenlandske turister som kommer til Norge for å oppleve norsk natur, villige til å betale turistskatt. To tredjedeler av EUs medlemsstater har allerede turistavgifter på lokalt nivå.

Etterlyst: Vinn-vinn løsninger

I år ønskes du og jeg velkommen til fjell, fjorder og vidde. Intakt natur og autentisk kultur etterspørres fra alle hold, ikke minst fra internasjonale gjester. Men er den nødvendige ekspertise, regelverk og mannskap på plass?

Hvor god er egentlig kommunikasjonen mellom departementene og direktoratene som deler myndighetsansvar for vern og formidling av attraksjonene i nasjonalparkene? Vet de nok om hvordan andre nasjoner løser det voksende behovet for en mer helhetlig besøksforvaltning? Og om hvordan mer økobevisst turisme kan bidra til finansiering både av bevaring og større kunnskaper om reisemålenes sanne verdi?

Både rekreasjon og bærekraftig turisme er å anse som økosystemtjenester av stor verdi, målt både i kroner og folkehelse.

Før påske skal både en evaluering av nasjonalparkene og en splitter ny bærekraftig reiselivsstrategi være på plass. Tiden virker overmoden for å harmonere og koordinere oppgavene som Miljødepartementet og Næringsdepartementene er satt til. Men favner evalueringen vidt nok? For mange er svaret nei. Misnøyen med hva man opplever som et uoversiktlig, til dels dysfunksjonelt byråkrati, er utbredt. Hvordan gi friere spillerom for gode intensjoner, sterkere engasjement og en bedre utnyttelse av Miljødirektoratets høye faglige kunnskapsnivå?

Løsningen kan ligge i et nært samarbeid med reiselivets forventelig grønne og helhetlige nasjonale strategi. Turismen – preget av flere tiårs manglende evne til å trygge storslått, sårbar natur – kan nå vise hvordan man i fellesskap med naturvernet kan levere betydelige vinn-vinn-løsninger før det er for sent.

Marinbiologen Enric Sala, National Geographic Society’s «Explorer in Residence», skriver i sin ferske bok «The Nature of Nature» at vitenskapen har gitt oss verktøyet til å verne om klodens naturgoder, og at det nå er det politikernes tur.

«Vi må hjelpe dem til å ta – og gjennomføre – beslutninger mens de sitter med makten. Og til, bokstavelig talt, å lære å sette pris på naturen ...»