Marginaliserende tørke

– Forrige århundre handlet om olje. Neste århundre kommer til å handle om vann, sier forsker David Riebold mens han ser ut over et sort landskap med lavastein, ved en av Lanzarotes mange vingårder. Riebold har i flere tiår studert hydrologi og jordbruk i tørre områder – et arbeid som dro ham til Lanzarote for snart tre tiår siden.

– I hydrologi må vi ofte se bakover i tid for å lære hvordan vi kan klare oss i fremtiden. Og her på øya har de en fantastisk, varig løsning for tørt klima. Teknologi har ofte vist seg å bli skapt med kortsiktighet.

Lanzarote – den østligste av Kanariøyene – ligger utenfor kysten av Nord-Afrika, på samme breddegrad som deler av Sahara. Den geografiske plasseringen, kombinert med mangel på fjellrik topografi, resulterer i en gjennomsnittlig, årlig nedbørsmengde på kun rundt 100 millimeter. I tillegg er det lite forekomst av grunnvannsreserver. Mangel på vann har derfor alltid vært den marginaliserende faktoren for matproduksjonen til de øybundne beboerne. 

– Jordsmonnet på øya har store mengder leire, som gjør bakken nesten ugjennomtrengelig for vann. Og nedbøren blir stort sett borte i midlertidige elver med overflateavrenning.

Riebold forklarer at den opprinnelige jordbruksformen på øya het bebia, som innebar å lede nedbør i kanaler til menneskeskapte terrasser eller søkk i bakken, hvor vannet fikk tid til å sive ned i leirjorden.

– De pleide å si at hvis vannet sto på ett sted i tre dager uten å forsvinne, så var det mulig å dyrke noe der.

Til tross for det ugjestmilde klimaet fikk Lanzarote en vellykket utvikling av jordbruket etter Spanias kolonisering på 1500-tallet, og bøndene på øya produserte både korn, grønnsaker og vindruer i den tørkeutsatte leirjorden. Den spanske kronen kommanderte koloniene til å levere nyttige produkter for spanjolene på fastlandet, forklarer forskeren.

Shakespeare-verdig vin

Vinproduksjonen på Kanariøyene fikk spesielt oppmerksomhet på kontinentet, og ble blant annet hyppig nevnt i Shakespeares verk. Den unike smaken ble sagt å komme fra de stedegne druetypene som kun fantes på øya, samt de vanskelige vekstforholdene.

Så våknet vulkanene.

Mellom 1730 og 1736 opplevde Lanzarote en serie med vulkanutbrudd som sendte en sigende masse av aske og vulkansk stein over store områder av øya, inkludert jordbruksareal og vingårder. Flere bønder måtte flykte fra gårdene mens utbruddene pågikk, og da de vendte tilbake, ble de møtt av et nytt, sort landskap med spisse steiner og lavagrus, som hadde dekket over mange av de opprinnelige, menneskeskapte terrassene, forklarer Riebold. 

– Stort sett hadde lavaen tatt livet av all vegetasjon, men noen steder hadde vindruene overlevd, og til deres forbløffelse trivdes plantene bedre enn noensinne!

Historien forteller også at flere bønder som fikk jordene oversvømt av aske og stein, likevel forsøkte å dyrke planter i det nye underlaget, og det viste seg at grønnsaker vokste raskere og fikk bedre kvalitet når de var omringet av den svarte steinmassen enn i den vanlige leirjorden. Det ble tydelig at vulkanutbruddene var en velsignelse i forkledning for den tørkerammede øya.

Vannbevarende kull

Bøndene på Lanzarote kaller de vulkanske steinene for picón – som kan oversettes til kull. Picón fungerer både drenerende og vannbevarende, forklarer Riebold. De små, vulkanske steinene er lette, porøse, og har mange hulrom, som resulterer i lite overflatekontakt mellom hver stein. Dette gjør at regnvannet raskt renner gjennom steinlaget, og blir værende i det underliggende jordlaget. De mørke steinene forhindrer også fordamping av det drenerte vannet, og flere studier tilsier at ett lag med picón bevarer mellom 70 og 90 prosent av vannet som ellers ville fordampet av den kraftige solinnstrålingen, opplyser forskeren.

– I tillegg beskytter det røttene. Og ved planting i picón slipper man å pløye jorden, noe som er en stor årsak til jorderosjon i tørre områder. De aller fleste har nå konvertert jordbruksteknikk fra bebia til picón – det er rett og slett mye bedre.

Populariteten til det nye, magmatiske underlaget blir godt vist i Geria-dalen, sentralt på Lanzarote. Denne dalen ligger rett sør for Timanfaya nasjonalpark, hvor de mest aktive vulkanene fantes – og har dermed god tilgang på picón. Dette ble et populært sted å etablere plantasjer med vindruer etter utbruddene, og det unike, svarte landskapet strekker seg så langt øyet kan se. Hver vindrueplante står her i en nedsenkning i gruslaget, med en beskyttende mur av vulkansk stein for å beskytte mot vær og vind.

– Vinden er en annen begrensende faktor her på øya. Vi pleier å si at vinden er som en lillesøster – den tar deg i hånden og følger deg overalt hvor du går.

Økologisk vinproduksjon

Plantasjen vi står på, tilhører El Grifo Bodega, som årlig produserer rundt 700 000 flasker, eller halvparten av øyas totale vinproduksjon, forteller Alesandro Lo Piccolo, som har jobbet som guide og servitør på vingården i over ti år.

– Vi er den eldste vinprodusenten på Lanzarote, og blant de ti eldste i Spania. Grunnleggerne startet etter perioden med vulkanutbrudd.

Hva er det som gjør vinen spesiell?

– Den er fullstendig økologisk og krever ingen kjemiske tilsetningsprodukter som gjødsel eller ugressmidler. Og vi trenger heller ikke vanningsanlegg, fordi vi har drueplantene våre i picón.

David Riebold skyter inn at ugress har vansker for å etablere seg i det svarte steinlaget. Det fører til mindre luking for bøndene, samt mindre behov for ugressdrepende midler. Laget bidrar også til å senke temperaturen i den underliggende jorden, noe som bevarer mikroorganismer og forhindrer nedbrytingen av nitrater – som igjen resulterer i mindre behov for gjødsel.

– Selv om picón er sterilt og uorganisk, så tilrettelegger det for en oppblomstring av organisk materiale.

Forskeren legger til at den vannbevarende kapasiteten til picón er så effektiv, at bønder tidvis er nødt til å drenere vekk overskuddsvann, til tross for den lave nedbørsmengden. Lo Piccoo nikker samtykkende, og ber oss gå ut i plantasjen for en demonstrasjon av vannholdigheten til jordsmonnet.

– På overflaten er steinene knusktørre og svarte, men hvis du graver deg litt ned, blir det mer og mer fuktig jo dypere du går.

Lo Piccolo graver hånden ned i grusen og trekker opp en liten haug fuktig leirjord.

– Så effektivt er det, sier han med et smil.

Til tross for de positive egenskapene til den vulkanske steinen, er likevel slik beplantning mer plasskrevende enn normale plantasjer. Ved El Grifo står det omtrent 300 planter pr. kvadratkilometer, sammenlignet med eksempelvis 1500 planter ved en tilsvarende, fransk vingård.

Dette er likevel ikke et stort problem økonomisk, mener Lo Piccolo, da kunder velger å betale ekstra for den unike kvaliteten og kuriositetseffekten av at vinen vokser i lavastein.

Lanzarote er ikke den eneste lokasjonen hvor oppfinnsomme bønder kom frem til fordelene ved å dyrke planter i steinhauger.

Lignende praksis er blitt dokumentert i tørre områder vest i Kina, hvor bøndene strør jordene sine med grus fra elveleier for å begrense fordampningen. Det er også indikatorer på at tidligere beboere på Påskeøya brukte vulkansk stein i jordbruk, skriver miljøjournalisten Fred Pearce i boken «When Rivers Run Dry».

På slutten av 1960-tallet gjennomførte også University of Texas  et forskningsprosjekt for å finne jordbruksteknikker som forebygget fordampning og jorderosjon. Konklusjonen til studiet beskrev nettopp fordelene ved å drive jordbruk i et gruslag med mørke steiner.

– På mange måter oppfant de kruttet på nytt. Men dette viser hvor innovative bøndene her på øya var, da de måtte tilpasse seg de nye forholdene, sier Riebold.

Alternativ til fordel for miljøet

Hvis vi hører på Riebolds lovord om Lanzarotes jordbruksteknikk, vil slik beplantning være et supplerende alternativ til intensive vanningsanlegg for matproduksjon i verdens tørkerammede områder.

Menneskelige samfunn har lang historie med å tilpasse miljøet for jordbruk i områder som i utgangspunktet er uegnet for matproduksjon – noe som ofte har innebåret kunstig irrigasjon. Å lede vann fra ett sted til et annet har selvfølgelige fordeler i landbrukssammenheng, men i kjølvannet av vanningsanlegget kommer ofte uhensiktsmessige påvirkninger på miljøet.

Slike påvirkninger inkluderer forstyrring og uttørking av økosystemet rundt vannkilden, erosjon, stigende vannspeil, og at jordsmonnet blir vasstrukkent og salinisert (får økt saltinnhold) – noe som igjen hindrer fremtidig mat-produksjon. En studie fra landbruksområder i Mexico viste at 15 prosent av alt areal med vanningsanlegg har for store konsentrasjoner av salt, og 10 prosent er blitt vasstrukkent. I Irak og Egypt er saliniseringen av jordsmonnet henholdsvis på 50 og 30 prosent av alt areal med kunstig vanning. I tillegg kan kunstig vanning forstyrre det lokale mikroklimaet – både i kilden og i området det vannes.

Matproduksjon i tørre områder kunne derfor se seg tjent med å ta til seg en lignende praksis som bøndene på Lanzarote, mener Riebold, som fortsetter å forklare at slik praksis kan være med på å øke selvforsyningen i tørkerammede land, og muligens senke graden av import som har et større klimaavtrykk.

Kombinasjon av vanning og grus

Den stedegne picónen tjener ikke kun vingårdene på Lanzarote, men også grønnsakprodusenter i større og mindre skala. Til tross for de vannbevarende egenskapene til picón, finnes det likevel planter med større vannbehov enn Lanzarotes årlige nedbør klarer å gi. I disse tilfellene vil det også kreves et tilskudd av kunstig vanning – dog mindre enn en hadde behøvd uten hjelp av lavastein. Et eksempel på dette er bonden Alejandro, som dyrker squash på et lite jorde i et tettsted utenfor Teguise – den gamle hovedstaden på øya.

Også han har konvertert til picón – med tilførsel av kunstig vanning ved behov – og han skryter entusiastisk av hvor vellykket avlingen blir ved hjelp av et lag lavastein.

– Bare se hvor grønne og frodige plantene mine er! utbryter han. 

Alejandro forteller at han høster fra over 2000 planter pr. sesong, og at han leverer squash til hele øya – gjennom restauranter, grønnsakbutikker, lokale marked, og gårdssalg.

– Og alt er økologisk!

Men picón har ikke ubegrenset holdbarhet, og kvaliteten forringes for hver avling. Dette kommer av at hulrommene i grusen etter hvert blir mettet med leire og sand, som skaper mer overflatekontakt mellom hver stein. Vannet vil dermed lettere feste seg til grusen, i stedet for å renne ned til det underliggende laget av jord. Bøndene anser at én mengde picón har en levetid på 30 til 50 år, avhengig av hvor mye den blir flyttet på og gravd i.

Foreløpig finnes det likevel gode muligheter for videre produksjon av picón fra lavasteinen på Lanzarote – og andre steder i verden med lignende geologisk bakgrunn, forteller Riebold. 

– Suksessen med picón viser at innovasjon ikke nødvendigvis skapes av forskere på laboratorier, men også av ekte mennesker som kun forsøker å overleve.