Dystert bakteppe

To store FN-konferanser i innspurten av 2022 bidro også til aktualiteten: Under klimatoppmøtet Cop27 i Egypt i november sto «tap og skade»-temaet øverst på dagsordenen: Hvem tar milliardregningen for ødeleggelser påført den fattige del av kloden som følge av klodens oppvarming? Her inngår støtte til mottak og omsorg for klimaflyktninger verden over.

I desember diskuterte eksperter i Montreal handlingsplaner som kan stanse en illevarslende reduksjon i Jordens biologiske mangfold. Også dette angår levevilkårene som driver mennesker på flukt fra sine utarmede hjemland, hvor naturindeksen stuper på grunn av avskoging og utbygging av intakt og uberørt natur.

Bakteppet for begge toppmøtene var det samme: Selv om verdensorganisasjonen tviholder på FNs +1,5 graders mål, tilsier miljøprogrammets siste prognoser at vi har kurs mot en oppvarming på 2,8 grader ved slutten av dette århundret.

1,5 milliarder mennesker på flukt

Hvordan overleve klimakrisen? Det er undertittelen forfatteren Gaia Vince har gitt boken sin. Den belyser hvordan migrasjonsproblemet angår stadig flere av oss: Folkevandringene vekk fra regioner der konflikter forverres og spres av klimaendringenes høye pris – mangel på vann, føde, et fungerende helsevesen og av styresett ofte ute av stand til å ta vare på sine borgere.

Jordens befolkning rundet 8 milliarder i året som gikk. Selv om vi i Vesten blir eldre og setter færre barn til verden, venter 9 milliarder-merket like om hjørnet, rundt 2035. Migrasjonsutfordringene holder tritt, der covid, konflikt og klimaendringer bidrar til en krevende mikstur.  

Til tross for at bokens utgangspunkt er FN-ekspertenes prognoser om at 1,5 milliarder migranter frem til 2050 vil forlate sine hjem for å søke nye steder å overleve, er den ikke fatalistisk. Tvert imot holder boken en gjennomgående optimistisk tone. «Migrasjon er ikke problemet», skriver Vince. «Den er løsningen.» Vi kommer alle fra et sted.

Hun tar oss med på en reise gjennom et landskap vi hittil bare har sett konturene av – ørkenspredning, forurensede verdenshav, regnskogenes og mangroveskogenes kamp for å overleve. Men hun mener at vi allerede kjenner til svarene, og at vi vil venne oss til megabyenes botetthet og takle deres kriminalitet, konflikter og forsøplingsutfordringer.

Ikke bare det, skriver Vince, det vil være til storbyene flyktningene søker – og det er også her og fra denne voksende migrasjonen det vil oppstå konkurranse om å rekruttere arbeidskraft.

Ulikhetens byrde

«Nomad Century» setter søkelyset på et fenomen som har formet vår sivilisasjon, men som nå truer den. Forfatteren gir oss det store bildet, men også enkeltskjebnene: Hver flukt har sin historie. I hver ende av en migrants ferd vil det vente en uviss skjebne. Teksten handler om dem, men like mye om oss.

Bokens svakeste del er oppskriften på løsninger. De fremstår krevende å gjennomføre i stor skala og over relativt kort tid. Vince er en sterk tilhenger av både nye grønne løsninger, men også av atomkraft og klimatilpasninger i form av såkalt klimafiksing – manipulering av klimaet. Men hvor realistisk er forflytting av én milliard mennesker fra tropisk lavland til kalde fjellregioner, der det må bygges hundrevis av nye byer for å huse dem?

Er det sannsynlig at et FN, som Vince kritiserer underveis, skal lykkes i å opprette en handlekraftig ‘Migration Organization’? Kritikere av boken mener det er en oppskrift på politisk katastrofe. For hvordan skal man kunne tvinge russiske, skandinaviske, britiske, grønlandske, kanadiske og newzealandske myndigheter til å ønske hundrevis av millioner av fattige migranter velkommen til allerede truede økosystemer og sørge for jobber, helsevesen, boliger, språkundervisning og sosial trygghet? Enhver slik strøm av flyktninger vil åpenbart kunne trigge massive protester og uro, særlig om den er instruert av en overnasjonal FN-myndighet.

Haster å gjøre store endringer

Selv om FNs høykommissariat for flyktninger har gjort en prisverdig jobb (UNHCR mottok Nobels fredspris i 1981 for sitt arbeid), er De forente nasjoner bedre utstyrt til å forsvare sine 193 medlemslands grenser enn å forvalte og koordinere et klimaflyktningproblem i ukjent omfang.

For å begynne med oss selv: Er Norge godt nok forberedt til å bidra til å løse de globale migrasjonsutfordringene? Myndighetene har gjort en hederlig jobb med Ukraina-krigens flyktningstrøm. Nå avsettes et tilstrekkelig antall milliarder til Ukraina slik at vi slipper å fravike prinsippet om at 1 prosent av BNP er det som skal avsettes til bistand. Men hva med hjelp til andre land, som går under medienes radar? 

Bare hvis man begynner nå, i det små – mens migrasjonsutfordringene ennå er relativt oversiktlige – kan vi lykkes, mener Vince. Nettopp dette er hennes hovedbudskap i boken, der hun nevner Nansen-passet – lansert i 1920 for å hjelpe statsløse flyktninger i nød – som et eksempel til etterfølgelse.

Vi må slutte, mener Vince, å legge farefulle hindre i veien for dem som tar det dramatiske valget det er å forlate sine hjem. Og hun ser det slik:

Menneskeheten vil bli tvunget til å revolusjonere våre tilholdssteder, levesett og vaner. For å komme dit må vi først legge bak oss rasisme, sjåvinisme og nasjonalisme og bli «verdensborgere».

Brorparten av dette århundrets flyktninger er født og oppvokst i fattige, konfliktfylte regioner, påført skader av livstruende klimaendringer de sjelden selv er skyld i.