Levende filter. Hvis du vasset i et kalkholdig vassdrag da du var barn, følte du deg kanskje frem med tærne før du forsiktig satte foten ned, for å unngå å plante den i gapet på en elvemusling der den sto med skallet på gløtt for å filtrere mat ut av vannet. Kanskje var det umulig å unngå å tråkke på muslingene, fordi de dekket elvebunnen i et dobbelt lag.

I slike elver sørget elvemuslingen for å holde hele økosystem ved like. Hver elvemusling kan filtrere 50 liter vann i døgnet, og hvis de var mange nok, filtrerte de alt vannet som rant i elven. Noe tok de selv opp som næring, mens de skilte ut større partikler som ble kvalitetsmat for insekter. Insektene ble igjen viktig føde for fisk, fugler og andre dyr.

Slike elver blir det færre og færre av. Elvemuslingen er i ferd med å dø ut. Den er kategorisert som «sterkt truet» i Europa, og «truet» i Norge. I mange av elvene som fortsatt har elvemusling, har den sluttet å repro-dusere seg.

En frisk og sunn elvemuslinghunn slipper ut millioner av larver når hun gyter. Dette kan hun gjøre hvert år fra hun blir kjønnsmoden i 15-årsalderen, til hun dør etter kanskje 200 år. For å holde bestanden ved like, trengs det bare at to larver fra hver hunn vokser opp og fører slekten videre. Dermed burde overlevelsespotensialet være stort. Likevel er vi altså i ferd med å utrydde muslingene i elvene våre.

De yngste dør. «Sognsvannsbekken 3 stk». Teksten står på et kar i et gammelt oppdrettsanlegg i øykommunen Austevoll, vest i Hordaland. I karet lever de eneste tre elvemuslingene som ble funnet da Sognsvannsbekken i Oslo ble undersøkt. De tre muslingene er gamle, men under optimale forhold her i anlegget har de begynt å reprodusere seg. I 2016 gytte to av dem, og til neste år skal de unge muslingene settes ut i bekken. Lignende utsetting har vært svært vellykket i andre vassdrag.

Det er de første årene som er mest kritiske for elvemuslingen. Elvemuslingens larver lever som en parasitt på laks eller ørret, og om vertsfisken forsvinner fra elven, forsvinner også muslingen. Etter larvestadiet beveger den vesle muslingen seg rundt i grusen på elvebunnen og bruker foten til å spise med.

I denne fasen er den svært sårbar for ulike typer forurensning. Overgjødsling, kjemikalieutslipp og forsuring kan ødelegge livsvilkårene. Det samme kan utbygging, skoghugst og andre endringer i landskapet som gir økt erosjon, mer støv og sand i elven og mindre av de næringsrike partiklene.

Når muslingen er to millimeter stor, vanligvis et par år gammel, utvikler den et filter som den kan bruke til å filtrere ut næring fra vannet. Da fester den seg til bunnen og blir mer robust.

Samfunn uten barn vil etter hvert forsvinne. Det er slik tilstanden er for elvemusling i mange elver i dag.

– Når du ikke finner elvemusling på under fem centimeter i en elv, vet du at det ikke har skjedd rekruttering av nye individer de siste 15–20 årene. Da vil de før eller siden dø ut, sier biologiprofessor Per Johan Jakobsen ved Universitetet i Bergen.

Jakobsen er blant landets fremste eksperter på elvemuslinger. I 2011 dro han i gang en storstilt redningsaksjon for arten som står i fare for å dø ut i elver over hele landet. I et nedlagt oppdrettsanlegg i Austevoll hjelper han elvemuslingene forbi det første, kritiske stadiet.

Unike gener i hver elv. «Mjåtveit. N=8» står det på en boks i et rom på spesialanlegget i Austevoll. I boksen lever åtte små muslinger som er avlet frem i anlegget.

De fleste bestandene av elvemusling forsvinner langsomt, ettersom gamle individer er robuste. Men enkelte steder blir forholdene for tøffe selv for hundreåringene. Mjåtveitelva er et slikt eksempel. Da forskerne skulle hente inn elvemusling fra Mjåtveitelva i Nordhordland fant de bare døde muslinger. Utbyggingsaktivitet hadde fylt elven med slam. Store muslinger kan overleve kraftig forurensning i noen dager ved å lukke filteret, men etter hvert må de åpne det opp igjen. Hvis det da er for mye fine sedimenter i elven, kan det føre til at muslingenes filtre blir tette.

Gleden var stor da forskerne senere fant muslinglarver i gjellene på fisk i Mjåtveitelva. Mange av larvene hadde tydelige tegn på innavl, og bare disse åtte har overlevd. Nå er de tre år gamle. Andre muslinger på samme størrelse er forlengst plassert i større renner med strøm og marmorgrus. Men disse åtte får spesialbehandling i ekstra trygge forhold, i en skjermet boks i et rom med kontrollert temperatur.

Etterhvert kan de kanskje settes tilbake i Mjåtveit-elva, men først må forurensningen reduseres. Hittil er det blant annet blitt lagt ny grus i elven for å gi bedre forhold for muslingen. Hverken Sognsvannsbekken eller Mjåtveitelva vil få tilbake den samme muslingbestanden som den en gang hadde.

– Vi har ikke et representativt grunnlag fra disse elvene. Muslingene hadde levd i disse elvene i flere tusen år, og hadde utviklet en egen genetisk variasjon spesielt tilpasset sin elv. Nå har vi kun et snevert utvalg igjen, sier Jakobsen.

Klekkeri og fosterhjem. Det nasjonale anlegget som Jakobsen driver i Austevoll, fungerer som både klekkeri og fosterhjem for unge muslinger. Voksne muslinger er hentet inn fra truede bestander i hele landet. Her får de leve i rent vann med riktig næring og nyttige bakterier. Målet med å ale opp muslinger i et innendørs anlegg, er å hjelpe dem forbi det vanskelige første stadiet i livet for så å sette dem tilbake i elvene. Fra de fleste bestandene har de mange nok voksne hunner til å bevare de opp-rinnelige genene.

Noen av muslingene som hentes inn i anlegget, er så svake at de må fôres opp i to år før de begynner å gyte. Når de gyter på sensommeren, begynner en møysommelig prøverørsprosess. Først blir en del av de 0,07 milli-meter store larvene plukket opp med pipetter. Deretter blir de tilført laks eller ørret, alt etter hvilken bestand de kommer fra.

De første ni månedene lever muslinglarver som parasitter i fiskens gjeller. Etter hvert som de vokser, reduseres oksygenopptaket til fisken. I naturen vil dette få fisken til å gå inn i roligere farvann, der muslingene slipper seg løs fra fisken og ned på elvebunnen. Etter denne infeksjonen er fisken blitt immun – ikke bare mot elvemusling, men også mot en del andre parasitter.

I oppdrettsanlegget foregår det hele i kontrollerte former. Når muslingene begynner å slippe seg løs fra fisken, står de ansatte på anlegget klare til å plukke dem opp og legge dem i små bokser der de skal få utvikle seg videre. 

Nordens første utsetting. Haukåsvassdraget er det eneste vassdraget i Bergen der elvemuslingen ikke er utryddet. Men også her har elvemuslingen det problematisk med motorvei, bolig- og næringsutbygging og en travbane i nabolaget. Støv og sand legger seg som et teppe over elvebunnen og hindrer oksygentilførselen, mens hestemøkk gir oppblomstring av alger og økt oksygenforbruk. Det fører til at de minste elvemuslingene kveles der de ligger nedgravd på elvebunnen. 

Kommunen trodde lenge at elvemuslingen var utryddet fra Haukåsvassdraget. Men på en søndagstur i 2002 oppdaget miljøsjef Håvard Bjordal muslinger i elven. I en spørreundersøkelse kom det senere frem at mange av dem som bodde langs elven visste at det var elvemusling der. Etter 2002 ble alle offentlige planer påvirket av at det var elvemusling i vassdraget, og vassdraget fikk et eget vennelag. Det var i Haukåsvassdraget de første muslingene til anlegget i Austevoll ble hentet i 2011.

I fjor ble de første 185 muslingene satt ut i Haukåsvassdraget. 98 prosent av disse overlevde det første året. Dette var den første utsettingen av elvemusling i Norden. Siden har elvemuslinger fra anlegget i Austevoll blitt satt ut i flere elver i Norge. Resultatene har vært svært lovende.

– Da vi gikk i gang i 2011, var kunnskapen begrenset. Det har gått langt bedre enn forventet. Muslingene har vokst med 50 prosent alle stedene vi har satt dem ut, og dødeligheten har vært svært lav. Blant dem som var fire år gamle da vi satte dem ut, er det ingen som har dødd, sier Jakobsen.

Fra før fantes det kultiveringsanlegg for elvemusling i blant annet Tsjekkia, Tyskland og USA. Nå får stadig flere land lignende anlegg. Foreløpig er det ingen andre land som har hatt like gode resultater som anlegget i Austevoll. Dette anlegget skal nå ta seg av bestander fra hele Norge, og vil kanskje også få ansvaret for svenske og finske bestander.

Jakobsen forklarer at mange bestander har sjeldne gener som er lokalt tilpasset til enkelte elver.

– Det aller viktigste vi gjør, er kanskje å ta vare på genene i de forskjellige bestandene, for å bevare muligheten for lokal tilpasning, sier han.

Han har tro på at oppdrett av elvemusling kan bidra til å redde elvemuslingen, samtidig som det kan løfte vannkvaliteten i elvene.

– Nå begynner vi å få på plass metoder for å produsere større mengder. Kan vi produsere noen tusen nye muslinger pr. elv, kan det påvirke økologien i elvene. Elvemusling er en paraplyart. Derfor prøver vi så godt vi kan å dyrke dem frem til de er så store at de kan klare seg også i elver med vanskelige forhold, forklarer han. 

Tiltak langs elven fungerer. Steinar Kålås i Rådgivende Biologer og Jon Hamner Magerøy i Norsk institutt for naturforskning (NINA) trakk i vår på seg vadestøvlene for å sette ut nye elvemuslinger i Haukåsvassdraget og en rekke andre vassdrag. Samtidig sjekket de hvordan det hadde gått med muslingene som ble satt ut

i 2016. Det de fant, ga dem håp om en fremtid for elvemuslinger.

– Selv i Utvikelva i Trøndelag, der forholdene er ganske grusomme, var det 70 prosent som hadde overlevd. Der er det blant annet åpenbare kloakkutslipp rett i elven, sier Jon Hamner Magerøy.

Muslingene som ble satt ut i fjor, var tre og fire år gamle. I år prøver de også med noen ett og to år gamle muslinger for å se om de klarer seg. De fleste muslingene blir satt ut i små bokser, så det er lett å finne dem igjen for å sjekke overlevelsen.

– Jeg er glad for at jeg ikke jobber i forvaltningen, kommenterer Steinar Kålås. – Vi legger fakta på bordet, men det er forvaltningen som får den vanskelige jobben med å veie naturvern opp mot alle interessene som legger press på naturen, sier han.

For mange av vassdragene i Norge er det fortsatt håp om at muslingene kan klare seg. I noen vassdrag der det for noen år siden bare var gamle individer, har det de siste årene dukket opp nye småmuslinger. Da skyldes det gjerne at gårdsbruk er blitt nedlagt eller andre forurensningskilder har forsvunnet.

Osvassdraget i Hordaland er et av vassdragene som i dag har rikelige mengder med elvemusling.

– Os kommune har gjort en kjempejobb med kloakksanering langs elven. Kombinert med at vi fikk mindre sur nedbør, førte det til at musling-bestanden tok seg opp, sier Steinar Kålås.

Populære perler.

Tidligere i historien var det perlefisket som truet muslingene. Perlene fra Norge ble sendt rett til det danske kongehuset.

Én av tusen. Perlene dannes når det fester seg et sandkorn eller annet rusk i en musling. Muslingen skiller da ut perlemor, som kan legge seg i flere lag rundt sandkornet. Etter flere år kan dette ha blitt til en perle. Bare én av rundt tusen elvemuslinger har perler, og enda færre har store, vakre perler.

Ferskvannsperlene har opp gjennom historien vært et eksklusivt statussymbol. Rike perleforekomster skal ha vært en av grunnene til at Julius Cæsar invaderte Britannia i år 55 og 54 f.Kr. I middelalderen ble perler en viktig del av utsmykningen på klesdrakten for kirken og kongelige. For å fylle ett enkelt perlebroderi, kunne flere millioner elvemuslinger måtte bøte med livet.

I Norge er perlefiske kjent fra 1600-tallet. I 1637 forlangte kong Christian IV at alle perler skulle kjøpes opp og sendes til ham. Siden overtok dronningen dette privilegiet. Etter hvert ble det ansatt egne perleinspektører og faste perlefiskere i hver elv. Perlefisket var så viktig at fiskerne slapp militærtjeneste og andre plikter.

Brutal håndheving. Perleinspektørene kunne være brutale om de hadde mistanke om ulovlig fiske. Historiker Marianne Herfindal Johannessen ved Statsarkivet har funnet dokumenter i arkivet som viser hvordan noen av perleinspektørene oppførte seg. Abraham Nordmand som var perleinspektør på Vestlandet, skal ha brukt «hug og slag» som metode.

– Han herjet rundt og dro folk for retten, blant annet for ulovlig fiske i Haukåsvassdraget i Bergen, forteller hun. I hele den tidsperioden de kongelige hadde inntektene av og rettighetene til perlefangsten, ble det gitt mange ulike direktiver for hvordan fangsten skulle foregå.

– Det ble for eksempel hentet inn en perlefisker fra Sachsen som skulle undervise fiskerne i hvordan de kunne fiske uten å utrydde elvemuslingene, forteller Marianne Herfindal Johannessen.

Etter mange års overfiske begynte det å komme rapporter om at vassdragene var tømt for elvemusling. I 1733 kom dronningen med et midlertidig forbud mot perlefangst overalt i Norge.

For å beskytte den, ble ordet perle senere tatt ut av muslingens navn – den hadde tidligere det mer forlokkende navnet elveperlemusling. Men trolig var det først og fremst tomme elver som gjorde at fisket stoppet opp.

I det danske kongehuset finnes mange smykker som inneholder perler fra Norge. De norske konge- og dronningkronene inneholder ikke perler fra norske elvemuslinger. Det gjør derimot den norske arvefyrstekronen fra 1848 som ble laget av gullsmed Herman C. Øyset i Christiania.

Perlemoren i skallene ble dessuten brukt til å smykke ut hardingfelene med.