• Farlig arbeid Stimer av tunfisk fanges i en tonnara, et nett med flere kammere, som snevres inn mellom småbåter. I det siste kammeret fanges tunfiskene på en metallkrok før de avlives og heises opp. Arbeidet i vannet er farlig, og fiskerne kan fort havne på sykehus om de får et kraftig slag av en hale. Metoden regnes som en av de mest bærekraftige måtene å fange tunfisk på. Makrellstørje var tidligere truet, men streng regulering har gjort at bestanden i Atlanterhavet og Middelhavet igjen er bærekraftig. Foto: Agostino Petroni

'Et vanvidd av kropper i dødens kammer'

'Et vanvidd av kropper i dødens kammer'

Italienske fiskere kjemper for å bevare en eldgammel tradisjon. Den bærekraftige metoden for å fange makrellstørje – den største tunfiskarten – er en utrydningstruet skikk. Men ikke som følge av mangel på fisk.

Fra utgave: 7 / juli 2024

Carloforte, Isola di San Pietro, Sardinia. En overskyet morgen, flere mil utenfor Sardinias østkyst, hopper fire menn inn i et garn der 49 gigantiske makrellstørjer – Thunnus thynnus – den største tunfiskarten av dem alle, kjemper for livet. Gjennom 30 minutter kjemper mennene i et vanvittig virvar av garn, haler, finner og glatte, sølvskimrende kropper, før de til slutt får festet en metallkrok gjennom gjellene på den nærmeste fisken.

Fra én av de syv trebåtene som omkranser dette càmira dâ morti (dødens kammer), roper Luigi Biggio til mennene sine at de skal trekke.

Mens 28 menn bivåner det hele, løftes en majestetisk skapning på rundt tre meter og 120 kg opp av vannet med en trinse. På den største båten skjærer en mann raskt over halspulsåren, og farkosten fylles med blod.

Biggio (57) driver en tonnara, Italias versjon av en eldgammel fiskeskikk fra Middelhavet, som fanger og høster tunfisk som på engelsk kalles Atlantic bluefin tuna – «blåfinnet tunfisk» – i en inderlig og grusom kamp som på italiensk kalles mattanza («drap»).

Biggio kommer fra en lang rekke av raís (fra det arabiske ordet for høvding), som nærmest er å anse som hellige jaktledere – som en kappe som går i arv fra far til sønn i bestemte familier.

 

Lange tradisjoner Her er en tonnara foreviget av kunstneren Achille Beltrame ved øya Piana ved Sardinia i 1900. Tunfiskfangst på denne måten kan spores tilbake til fønikerne for over 2700 år siden. Illustrasjon: DeAgostini/Getty Images

 

Nedgangen snudde

Fangsten er voldsom og kan virke barbarisk når den døende tunfisken krokes, knivstikkes og heises opp i båtene. Fiskerieksperter mener imidlertid at dette er en sjeldent bærekraftig metode for å fange makrellstørje, som tidligere var en av verdens mest overfiskede arter.

Til tross for sine fortrinn er Italias tonnare en utrydningstruet skikk. Men den forsvinner ikke på grunn av mangel på fisk. På begynnelsen av 2000-tallet var fisket truet av en kollaps i tunfiskbestandene på grunn av kommersielt overfiske, men EU-regelverk har bidratt til at bestanden det siste tiåret har tatt seg opp igjen. Siden 2021 har ikke tunfisken i Atlanterhavet og Middelhavet lenger vært regnet som truet ifølge IUCNs rødliste.

«Vi viderefører en tradisjon som er flere tusen år gammel, og vi viderefører den med stolthet», sier Biggio.

Men Italias tradisjonelle småskalafiskere har i stor grad mislyktes i å få tillatelser i henhold til kvotesystemet under skiftende regjeringer, og de sliter nå med å kunne konkurrere med de store flåtene i regionen.

På 1920-tallet var det mer enn 50 grupper som fisket på denne måten rundt om i Italia, men Giuliano Greco, som eier tonnaraen Biggio driver, eier også halvparten av det eneste andre fisket som fortsatt er aktivt.

«Tonnara er det eneste miljøvennlige systemet for fiske etter makrellstørje fordi det ikke berører eller forstyrrer tunfiskbestandenes rytmer og biorytmer», sier Greco. Han har jobbet med Tonnara di Carloforte på Sardinia siden tidlig på 1990-tallet, da han overtok virksomheten etter sin far.

 

Fanger kun stor fisk

I motsetning til moderne not- og trålfiskefartøyer som fanger alt som kommer i deres vei, er tonnara-garnene designet for å fange bare voksen tunfisk. Det sikrer at fisken kommer tilbake neste sesong. Tonnara-fisket sysselsetter også dusinvis av mennesker i lokalsamfunnet.

Den raske fangsten gjør at fisken lider mindre enn ved den langsomme kvelningen i trålernes garn. Men selv WWF – som anser tonnaraen som bærekraftig – har advart mot å gjøre et skue av den.

Italias tunfiskkvoter eies av noen få båter.

«De fisker tunfisk med italienske kvoter og selger deretter fisken via Malta til hele verden – unntatt Italia», sier Fabio Micalizzi, en sicilianer som kjemper for en mer rettferdig fordeling av kvotene.

 

Voksen fangst De store, tunge fiskene fraktes fra havnen til Carloforte foredlingsfabrikk i Isola San Vito. Mindre fisk slippes ut av tonnaraen, og bare fullvoksne individer tas opp. Det sikrer den fremtidige bestanden. Foto: Agostino Petroni

 

Uønsket bifangst

Makrellstørje er blant verdens dyreste og mest ettertraktede fisk, og kan i perioder gå for millioner av dollar i Asia.

På 1960-tallet, da den globale etterspørselen økte, spredte storskala fiskemetoder som ringnotfiske og langlinefiske seg. Snurpenotfiske, som er den vanligste kommersielle fiskemetoden, innebærer at et sylinderformet garn slippes rundt hele stimer og lukkes på bunnen. Dette er den metoden som gir størst bifangst av uønsket fisk og andre sjødyr.

Resultatet var at bestanden av makrellstørje i Middelhavet på begynnelsen av 2000-tallet falt til et kritisk nivå.

 

Nye regler ga resultater

I et forsøk på å stoppe overfisket iverksatte EU en omfattende gjenoppbyggingsplan i 2009. Planen tildelte fiskekvoter til medlemslandene, satte begrensninger på antall båter som fikk lov til å fiske, og fastsatte en minstevekt på 30 kg for en tunfisk.

Den ambisiøse planen ser ut til å ha gitt resultater. Bestandene av makrellstørje har tatt seg så godt opp igjen at store båter siden 2014 har «fisket sin årlige tunfiskkvote på én dag», ifølge Alessandro Buzzi fra WWF Mediterranean Marine Initiative.

«Mange aviser skriver fortsatt i dag at tunfisken er en truet art», sier han. «Heldigvis kan ikke tunfisken lese alt det dumme vi mennesker skriver.»

Men kvotene som har bidratt til at fiskebestanden har tatt seg opp igjen, har vært «virkelig katastrofale» for småskalafiskerne, sier Greco. EU-planen la opp til at medlemslandene skulle fordele kvotene mellom lokalsamfunnene. Men i Italia ble kvotene skjevfordelt til fordel for større selskaper.

 

Sløyes manuelt Tunfiskene sløyes ved Carloforte-fabrikken før de fryses ned. De små aktørene mener de får for liten andel av fiskekvotene i Italia sammenlignet med de store industriskipene. Foto: Agostino Petroni

 

Straffer de små

«Hvis jeg kunne, ville jeg saksøkt den italienske regjeringen for tapet den har påført oss de siste årene», sier Greco og viser til at Spania i 2023 fordelte 24 prosent av de tildelte fiskekvotene blant sine tonnara, kjent der som almadraba, mens den italienske regjeringen bare klarte 8 prosent.

Som følge av kvotefordelingen er det nå ulovlig for mange småskalafiskere i Italia å fiske tunfisk. Selv hvis man får tunfisk som bifangst mens man fisker etter andre arter, kan man bli straffet.

I 2023 omfordelte den italienske regjeringen en kvote på 295 tonn (tilsvarer ca. 1200 voksne makrellstørjer) av totalt 5282 tonn til små aktører. Men Micalizzi mener at dette er altfor lite, særlig siden mesteparten av den italienske kvoten er tildelt noen få not- og langlinefartøy.

I mellomtiden har det på Sicilia kommet flere rapporter om mennesker som er blitt syke av histaminforgiftning etter å ha spist dårlig konservert tunfisk, muligens fisket uten de rette tillatelsene.

«Hvem er taperen i dette spillet? De minste aktør-ene», sier Antonio Di Natale, FN-ekspert på bærekraftig fiske og tidligere forskningsdirektør i Den internasjonale kommisjonen for bevaring av makrellstørje i Atlanterhavet (ICCAT).

Ifølge Di Natale er tonnara en av menneskets eldste industrielle aktiviteter og bør derfor beskyttes som immateriell kulturarv av Unesco. Den er også uvurderlig som bærekraftig fiskepraksis, fordi den er så lett å kontrollere og svært selektiv, legger han til.

 

Fetes opp i flytende merder

I dag blir mye av den ville tunfisken som fanges i Italia, langsomt transportert i store flytende merder til Malta, Spania og Kroatia. Der fetes de opp i opptil seks måneder for å tilfredsstille lukrative markeder som Japan, hvor de setter pris på stor og fet fisk.

«Det er ingenting som er ulovlig med denne praksis-en», sier Buzzi. «Men miljøpåvirkningen fra oppdrett av tunfisk i bur kan ikke engang sammenlignes med miljøpåvirkningen fra fangst av vill tunfisk.»

I år, før høstingen, slapp Grecos team ut en stim med 1200 unge tunfisk fra garnene fordi de var for små. «Hvilket annet fiskesystem tillater en slik seleksjon?» spør han.

Men det er hverken raskt eller billig å drive en tonnara. Mens en stornotbåt kan dra ut med et lite mannskap og fange hele årskvoten på en uke, tar klargjøringen av tonnaraen rundt seks måneder. Det tar to måneder å klargjøre de 3 km lange (og 40 meter dype) flerkammergarnene og to dager å montere dem på havet ved hjelp av 122 ankere.

Greco sier at han investerer 1,5 millioner euro i året i tonnaraen og har rundt 50 ansatte. Men for å finansiere det som er en av Italias to siste tonnaraer, selger han motvillig 75 prosent av fisken han fanger, til store tunfiskoppdrettere.

«Jeg liker ikke å fete dem opp», sier Greco. «Det skaper absolutt ikke førsteklasses fisk, og det forurenser ... Jeg ville ha erklært de merdene ulovlige.»

 

Historisk sus Carloforte-tunfisk av ypperste kvalitet selges i dag for rundt 25 euro (300 kroner) pr. boks, men kan komme opp i enda høyere priser. Her er gamle tunfiskbokser fra fabrikken. Foto: Paolo Picciotto/Getty Images

 

Tro og håp

Men Greco er også håpefull. Tonnaraen hans er åpen for turister som ønsker å lære mer om den eldgamle praksisen – og det hjelper at de kjøper hans hermetiserte tunfisk på boks av førsteklasses kvalitet for 25 euro stykket.

På havet er innhøstingen over, og en av fiskerne ber om stillhet. «Måtte det hellige sakramentet bli takket. I den hellige Antonius' navn, slipp taket», sier han. De andre svarer: «Aoooohh!» De fleste i Biggios team vender tilbake til land med sine 49 kjemper, som til sammen veier seks tonn.

Men én båt blir igjen. I den sitter flere utmattede fiskere og drikker lokalt Ichnusa-øl og soler seg.

«I løpet av de siste årene er tunfisken blitt større og større», sier Stefano Sanna, som har fisket tonnara i 25 år.

«Så på den måten har kvotesystemet fungert.»

Denne saken er skrevet med støtte fra Pulitzer Center. Først publisert i The Guardian 14. februar 2024.