Read this article in English here.

Et hav av muligheter?

Norge er verdens største produsent av atlantisk laks og regnbueørret, og havbruk er i dag vår nest største eksportnæring. I 2022 ble det eksportert laks fra norske oppdrettsmerder for 106 milliarder kroner. Og mer skal det bli.

I regjeringens havbruksstrategi siktes det mot en stadig økning i produksjon og omsetning. Samtidig hagler kritikken mot oppdrettsindustriens utfordringer med utslipp, fiskehelse og dyrevelferd. Men til tross for mer snakk om problemene viser Veterinærinstituttets siste fiskehelserapport for 2022 at utfordringene står ved lag – og i kø.

– Rapporten viste en dødelighet høyere enn noensinne og helsemessige og velferdsmessige utfordringer verre enn noen gang.

Det sier en av Norges fremste eksperter på fiskehelse, professor emeritus Trygve Poppe ved NMBU Norges veterinærhøgskole. Han har jobbet med sykdomsproblemer hos fisk siden 1981. 

– Rapporten har kommet ut årlig i 20 år, så utviklingen i helsetilstanden for norsk oppdrettsfisk er godt dokumentert. Oppdrettsnæringen er en milliardindustri med all verdens moderne teknologi og innovasjon – så hvorfor i all verden blir det ikke bedre, og hvorfor ser vi ikke resultater i form av redusert dødelighet og bedre velferd?

Poppe er likevel positiv til at det er blitt større oppmerksomhet om både fiskehelse og -velferd. 

– På 1980-tallet tenkte man knapt på velferd, så på den måten er det blitt bedre. Men selv om det jobbes mot forbedring, foregår driften på en måte som forverrer situasjonen. Det er ganske paradoksalt.

Poppe minner om at dette skjer til tross for at loven om dyrevelferd trådte i kraft i 2010.

– Det er i utgangspunktet en veldig god lov. Men selv om den er ment å beskytte fisken like godt som andre husdyr, er fiskevelferden likevel bare blitt dårligere. 

Legger vekt på vekst

Årsakene er mange, mener fiskehelseeksperten.

– Det har blant annet å gjøre med næringens struktur og ønsket om vekst og effektivisering. Men dette er jo biologisk produksjon, ikke en produksjon av skruer og spiker, sier Poppe. 

Han mener vi antagelig styres av et annet etisk tankesett for fisk enn andre dyr. 

– Ku og gris er dyr, mens fisk er fisk. Fisk vekker ikke de samme emosjonene hos oss som en valp eller et lam gjør. Fisk kan ikke kommunisere med oss, og de lever i et miljø som er fremmed for oss. Men det er bevist forbi enhver tvil at fisk opplever positive og negative følelser på linje med andre husdyr, så de skal prinsipielt behandles like bra. 

Analyser av laksens smertefølelse, hukommelse, sosiale intelligens og læreevne tilsier at de som andre dyr bør få leve ut sine biologiske funksjoner og være gjenstand for de samme moralske vurderinger som blir andre dyr til del. Veterinærinstituttet formulerer det slik i en artikkel: «Det er viktig å reflektere over at dyrevelferd handler om individets opplevde livskvalitet.»

Og fisk er altså et individ ifølge dyrevelferdsloven. Trygve Poppe mener derfor også dette handler om retorikk. 

– Norge som fiskerinasjon har aldri betraktet torsken og makrellen som enkeltfisk. De måles i tonn. Oppdrettsnæringen har tatt dette et steg lenger når den snakker om biomasse og svinn, i stedet for individer og død. 

Og antall døde individer var rekordhøyt i 2022 – hele 92,3 millioner laks, og 5,6 millioner regnbueørret, hvis man teller dødfisk i både den landbaserte setteproduksjonen og i sjøfasen. Kun i sjøfasen døde 56,7 millioner laks, opp 2,7 millioner fra året før. Gjennomsnittlig dødelighet for laks i sjøfasen lå i 2022 på 16,1 prosent, en økning fra årene før.

Veterinærinstituttets oppsummering peker på «en rekke sykdommer knyttet til intensiv produksjon og håndteringskrevende avlusing. Sår, gjelleproblemer og bakteriesykdommer bidro til at dødelighetsraten økte». Havforskningsinstituttet istemmer: «Blant de viktigste årsakene er lusebehandling, sykdom og vannmiljø.»

Økonomisk og etisk problem

– I et økonomisk og bærekraftsmessig perspektiv er tap av nesten 60 millioner laks et enormt matsvinn, og samtidig sløsing med fôr, strøm og andre innsats-faktorer. I tillegg kommer det dyreetiske og moralske aspektet. Dødelighet er en indikator på at driften gjør fisken syk, og at dyrevelferden er for dårlig i havbruk. Dette står i sterk kontrast til dyrehelse og -velferd i landbruket, som vi med rette er generelt stolte av. 

Kristine Gismervik, fagansvarlig for fiskevelferd ved Veterinærinstituttet og medforfatter av Fiskehelserapporten 2022, ser også dødelighet som en viktig indikator for helse og velferd. 

– Dødelighet sier ikke så mye om god velferd, men det er en grov og mye brukt indikator på dårlig velferd – spesielt når dødeligheten er høy. I de fleste tilfeller har døde fisk hatt en dårlig velferd frem til de døde.

Trenden er bekymringsfull, mener Gismervik. I likhet med Trygve Poppe ser hun ikke mye forbedring, til tross for at kunnskapen øker hvert år. 

Hun mener samtidig at siden ingen ønsker å produsere med høy dødelighet eller dårlig velferd, vil myndigheter, fiskehelsepersonell og næringen ønske å dra i samme retning.

Luseproblemet

Gismervik er tydelig på at hovedutfordringen for fiskehelsen, er behandling av lakselus. 

Lakselus er en ektoparasitt som setter seg på skinnet til laksen, og spiser hud, slim og blod. Det fører til sårdannelser og gjør fisken utsatt for sekundærinfeksjoner. Åpne merder med tett konsentrasjon av fisk gir optimale forhold for lusen, som sammen med rømt oppdrettslaks også utgjør de største truslene mot vill laksefisk, som ble rødlistet i 2021.

Norsk oppdrettsnæring bruker årlig flere milliarder kroner til såkalt avlusing. Lenge har kjemisk badebehandling (med det omstridte stoffet hydrogenperoksid) og medikamentell behandling (både i bad og ved innblanding av insektmidler i fiskefôret) vært mest utbredt.

Slike behandlinger har imidlertid reist spørsmål om midlenes miljøtoksiske effekter. Og etter hvert som lusen blir mer resistent mot medikamentell behandling, har næringen i stadig større grad tatt i bruk det som kalles mekanisk eller ikke-medikamentell avlusning og badebehandlinger.

Men håndtering av fisk i forbindelse med ikke-medikamentell avlusing øker også risikoen for oksygenmangel, stress, skjellskader og død. Metodene omfatter spyling, spyling kombinert med børsting, bruk av ferskvann, samt termisk avlusing med varmtvann.

I sentrum av de nye metodene flyter brønnbåten og avlusningsfartøyene. En ny milliardnæring er skapt av oppdrettsindustriens enorme velferdsutfordringer.

– Ved alle metodene trenges fisken først sammen i stor tetthet før de pumpes inn i enhetene for behandling. Etter avlusningen pumpes fisken tilbake i merdene. Dette skaper både stress og skader, samtidig som det øker faren for sykdomssmitte, sier Gismervik. 

Hun forteller at termisk avlusning med bruk av varmt vann (som holder 28–34 grader), som nå er blitt den mest brukte metoden i næringen, påfører den vekselvarme fisken (kroppens temperatur styres i hovedsak av omgivelsene, red. anm.) sterk smerte, også som følge av trengingen og pumpingen.

Trengingsprosessen og selve behandlingen med varmt vann kan forårsake panikkadferd, med skader, ryggradsbrudd og økt dødelighet hos laksen som mulige konsekvenser. Kunnskapen er fremkommet gjennom spørreundersøkelser i forbindelse med Fiskehelserapporten, samt i en studie fra 2018 om smerteadferd hos laks utført av Veterinærinstituttet og Havforskningsinstituttet på oppdrag fra Mattilsynet.

Spyling er en annen mye brukt avlusingsmetode, der høyt vanntrykk benyttes for å fjerne lusen. 

– Om lusen er vanskelig å få av, vil fiskeskjell bli spylt av samtidig. Dette kan gro seg til, men vi ser også at større skjelltap ved vintertemperaturer kan gi ulike varianter av bakterieinfeksjonen vintersår.

En annen metode innebærer å plassere fisken i ferskvann.

– I naturen vil en anadrom fisk som laks leve deler av sin livssyklus i både ferskvann og saltvann. Men en tvunget ferskvannsbehandling utgjør en meget brå overgang, og behandlingstiden kan være lang, sier Gismervik. 

Forsøk i laboratorium har vist at lakselus kan overleve på fisken i opptil 14 dager i ferskvann. En risikovurdering gjennomført av Mattilsynet viser dessuten at lakselusen ved gjentatte ferskvannsbehandlinger kan øke sin toleranse for ferskvann.

Infeksjoner øker faren ved avlusning

De ikke-medikamentelle avlusningsmetodene må også sees i sammenheng med fiskens øvrige helse, som påvirker om fisken tåler behandlingen eller ikke, mener Gismervik. 

Hun beskriver konsekvensene av de tøffe behandlingene som en ond sirkel. 

Gjennomstrømningen i åpne merder gir ikke kun eksponering for lus, men også andre sykdommer, virus, bakterier og alger, og tettheten av fisk i merdene øker også smittefaren mellom fiskene. I tillegg kan en stresset fisk ha redusert immunforsvar, og sår og rifter som oppstår i lusebehandling kan gi åpning for infeksjoner.

Påfølgende sykdom og infeksjoner kan i neste omgang gjøre fisken dårligere egnet til å tåle avlusningen. 

Professor Poppe sier seg enig med Gismervik i at det er den underliggende helsen som avgjør hvor godt fisken tåler avlusning. Han lister opp flere sykdommer oppdrettsfisk kan bli eksponert for i åpne merder, blant annet virussykdommer som hjertesprekk (CMS), hjerte- og skjelettmuskelbetennelse, pankreassykdom (PD) og infeksiøs lakseanemi (ILA). Også ulike gjellesykdommer kan svekke fisken. Av disse er det kun PD og ILA som er rapporteringspliktig, noe Poppe frykter kan føre til mørketall for utbrudd av andre sykdommer.

Poppe er spesielt bekymret for hjerteproblemer knyttet til såkalt effektivisering i smoltifiseringen. 

– Dagens smoltproduksjon (den første delen av fiskens livssyklus, red.anm.) er intensiv og høyeffektiv, slik at fisken vokser raskere, for å korte ned tiden i sjøfasen, der de kan bli utsatt for sykdom og lakselus. Men dette er bevist å kunne gi deformasjoner og små hjerter, med påfølgende funksjonsnedsettelse. Dette vil igjen øke risikoen for dødelighet under store påkjenninger som avlusning, sier han.

Veterinærinstituttets rapport påpeker at det fortsatt mangler kunnskap om hvordan antallet lusebehandlinger, håndteringer generelt, og intervallene mellom disse, påvirker oppdrettsfisken. Dette til tross for at det er brukt flere hundre millioner kroner på luseforskning, som har gjort lakselus til en av de mest studerte artene i norsk natur.

– Variasjonene og kombinasjonene blant ikke-medikamentelle metoder gjør statistikken komplisert, og det eneste som rapporteres inn, er at avlusning har skjedd, samt et varierende utfylt fritekstfelt. Mer nøyaktig data er nødvendig for bedre å vurdere hvilken behandling som forårsaker hva, sier Gismervik i Veterinærinstituttet. 

Ifølge næringens egen rapportering om «velferdsmessige hendelser» (1781 rapporteringer i 2022), var 42 prosent knyttet til håndteringskrevende medikamentfri avlusning. Og selv om dette er en nedgang i egenrapporterte hendelser fra 61 prosent i 2019, viste instituttets spørreundersøkelse blant fiskehelsepersonell og inspektører i Mattilsynet at «Mekanisk skade relatert til avlusning» i 2022 var rangert på topp som årsak til redusert velferd i både matfisk- og stamfisk-anlegg med laks og regnbueørret.

De ikke-medikamentelle metodene skulle bane vei i avlusingskampen. I stedet ble fiskevelferden dårligere.

Diskutabel effekt fra rensefisk

En annen medikamentfri «behandling» er bruk av store mengder villfanget og oppdrettet rensefisk, som har fått sine helt egne velferdsutfordringer da den ble utpekt som oppdrettsnæringens grønne martyr.

Rensefisk er et samlebegrep for rognkjeks og ulike leppefiskarter som settes ut i merdene, der den etter planen skal spise lakselus av laksen. Effekten har ifølge den siste fiskehelserapporten vært diskutabel. Oppdrettsnæringen satte i 2022 like fullt ut 30,3 millioner rensefisk i merdene, ifølge Fiskeridirektoratets biomasseregister. Nær 60 prosent av dem ble registrert døde, og skjebnen til resten er uviss.

Rensefiskens naturlige habitat skiller seg betydelig fra oppdrettsmiljøet i merdene, som ofte ligger på strømutsatte lokaliteter. Rensefisken tåler lusebehandling svært dårlig, samtidig som det er utfordrende å fiske dem ut.

Trygve Poppe betegner bruk av rensefisk som «vanvittig». 

– Det er ikke alle rensefisker som spesialiserer seg på å spise lus. Mange livnærer seg bare på fiskefôret. Vi ser på dette med vidåpne øyne, mens vi vet at mesteparten av dem kommer til å dø.

Malt seg inn i et hjørne

Dagens situasjon byr på få enkle løsninger. 

Om man ikke får redusert dødelighet og bedre velferd, mener Gismervik i Veterinærinstituttet at myndighetenes ønske om vekst i næringen, er helt uakseptabelt. Med behov for styring tror hun derfor løsningen hører hjemme på et politisk nivå, og at den må komme fra departementet og Mattilsynet.

– Det er viktig at dyrevelferdsloven blir brukt aktivt for å bedre velferd, og den nye stortingsmeldingen om dyrevelferd som skal komme i 2024, vil forhåpentlig si litt om hvordan, sier hun. 

Menneskets behov definerer

Stipendiat Annichen Kongsvik Sæteren ved Nordisk institutt for sjørett ved Universitetet i Oslo skriver doktoravhandling om utviklingen av dyrevernsretten og reguleringen av lakseoppdrett. Hun mener dyrevelferdsloven i utgangspunktet tilrettelegger for en god beskyttelse av oppdrettsfisken. 

– Loven likestiller alle dyr som er beskyttet, det betyr at den skal beskytte oppdrettsfisk på lik linje med selskapsdyr som hund og katt, og andre landbruksdyr. 

Dyrevernsrettens oppgave er å sette grenser for hva mennesker kan gjøre med og mot dyr, og også regulere hva mennesker plikter å gjøre for dyr, forklarer hun. 

– Avveiningen blir da det menneskelige behovet, og om det menneskelige behovet rettferdiggjør å plage dyret. Likevel setter loven en absolutt grense et sted – noen ting er så skadelig for dyrene at de er ulovlige til tross for sterke menneskelige behov.  

Hun peker på avlusning og bruk av rensefisk, som i dag godtas av myndighetene. 

– Det store spørsmålet er om Mattilsynet opererer innenfor dyrevelferdsloven når de godtar dette. I loven finnes det holdepunkter som tyder på at disse praksisene kan være ulovlige, mener Kongsvik Sæteren. 

– Loven sier eksempelvis at fisk skal holdes i levemiljø de kan ha det godt i, og at de skal beskyttes mot skade. Men fisk som holdes i åpne merder, vil rutinemessig måtte påføres skader gjennom avlusning, grunnet eksponering for lus. 

De samme bestemmelsene gjelder for rensefisk, sier Kongsvik Sørensen.

– Det er vanskeligere å argumentere for at bruk av rensefisk er lovlig, enn at det er ulovlig, gitt at flesteparten av rensefisken dør i merdene. 

– Her mangler det en spesifisering fra myndighetene selv, i dette tilfellet regjeringen, Nærings- og fiskeridepartementet og Mattilsynet. En slik spesifisering må tydeliggjøre om eller når mekanisk og termisk behandling er ulovlig, og om eller når det er ulovlig å holde rensefisk. En tydeliggjøring kan komme i form av en forskrift eller annen regelverksavklaring. 

– Mattilsynet kan ikke unnskylde sin unnfallenhet med uklare grenser, ettersom Mattilsynet selv kan spesifisere hvor grensen går, sier Kongsvik Sæteren.

Hun påpeker at hun har til gode å se et forskriftskrav motivert ut fra dyrevern, til fordel for fisken og til ulempe for næringen.

– Etter at dyrevelferdsloven trådte i kraft, er det opparbeidet kunnskap om hvordan fisk i oppdrett skades og belastes, men myndighetene bruker ikke denne kunnskapen til å kommunisere grenser. Dette er kritikkverdig, sier juristen.

Ønsker å begrense antall lusebehandlinger

Direktør for regelverk og kontroll i Mattilsynet, Inge Erlend Næsset, skriver i en e-post til Aftenposten Innsikt at Mattilsynet står i dilemmaer og tøffe prioriteringer for best å utnytte ressursene de har til rådighet. Tilsynet har ansvar både for å gjennomføre tilsyn samt bidra til å utvikle forskrifter med forslag om nye og bedre krav til dyrevelferd. Av 1000 forhåndsannonserte gjennomførte tilsyn i 2022 hadde 65 prosent avvik på ett eller flere punkter innen fiskehelse og velferd. 

Mattilsynet anser at for mange oppdrettsfisk ikke har den velferden de skal ha ifølge dyrevelferdsloven, og at for mange fisk blir utsatt for sykdom og gjentatte, belastende behandlinger mot lakselus, noe som igjen bidrar til den høye dødeligheten, skriver Næsset.

Tilsynet har derfor blant annet foreslått å sette en begrensning på antall medikamentfrie lusebehandlinger som vilkår for såkalt unntaksvekst (at én aktør som ligger i et produksjonsområde med rødt lys i dagens trafikklysordning, likevel kan få vokse. Trafikklyssystemet bygger på miljø-påvirkningen av lakselus, som avgjør hvilke farger ulike produksjonsområder får: grønt lys kan gi 6 prosent vekst i produksjon, gult gir ingen endring, rødt kan gi krav om 6 prosent reduksjon.)

Mattilsynet jobber også med å konkretisere forslag til tiltak i den nye stortings-meldingen om dyrevelferd, som er ventet i 2024, og sier de tidligere har pekt på en rekke forhold som bør bli tydeligere avklart, herunder hvilke krav som bør stilles til fangst, oppdrett og bruk av rensefisk.

– Vi jobber nå med å dreie fokus fra detaljtilsyn på enkeltlokaliteter slik det er i dag, til i større grad å følge opp på selskapsnivå. Med dette ønsker vi å holde selskapsledelsen tydeligere ansvarlig for at det er forsvarlig drift på alle lokalitetene selskapet eier, og at det iverksettes effektive tiltak for å sikre varig forbedring når det er nødvendig.

– Myndighetene, herunder Mattilsynet, departementet og andre forvaltningsetater, må utvikle forskrifter og regelverksavklaringer som gjør det tydeligere hvor grensen for akseptabel fiskevelferd går, samtidig som vi ikke lager bestemmelser som blir til hinder for den utviklingen vi ønsker, skriver Næsset.

– Og det er næringen selv som har ansvaret for at fisk blir holdt og behandlet i tråd med rettighetene dyrevelferdsloven gir, understreker han. 

Stipendiat Annichen Kongsvik Sæteren kaller Mattilsynets svar en ansvarsfraskrivelse.

– Ansvar for forbedring kan ikke overlates til dem som har økonomisk interesse av å fortsette som før. Fisken er i praksis rettighetsløs frem til myndighetene kommuniserer hvor grensen går.

Uenig i velferdsindikator

Henrik Stenwig, direktør for miljø og helse i bransjeorganisasjonen for oppdrettsnæringen, Sjømat Norge, sier til Aftenposten Innsikt at dødeligheten og velferd er en stor utfordring for næringen.

– Sjømatprodusentene anser dødeligheten på dagens nivå som et alvorlig problem fordi det gjenspeiler komplekse fiskehelseutfordringer. I tillegg bidrar svinnet til økt miljøfotavtrykk pr. kilo produsert fisk og medfører økonomiske tap, sier Stenwig. 

Han mener likevel at dødelighet ikke er en god indikator for velferd. 

– At fisken er død, sier lite om hvordan fisken hadde det mens den levde, mener Stenwig. 

– Utfordringer knyttet til velferd, sykdom og død er komplisert nok i seg selv, og de blir nesten uhåndterbare dersom man ikke skiller dem fra hverandre som selvstendige innsatsområder, sier Stenwig. Han mener utviklingen går i riktig retning, men medgir at velferd knyttet til lakselusbehandling, er utfordrende – spesielt der det er behov for gjentatte behandlinger i områder med høyt smittepress. 

Stenwig viser til næringens egne erfaringer, som viser at aktørene lykkes med å redusere velferdsmessige negative konsekvenser av behandlingen, og at deres fiskehelsepersonell melder om at stadig flere avlusninger lykkes i sin gjennomføring.

– Dette innebærer at desimeringen av lusen er tilstrekkelig, og håndteringen av fisken har vært velferdsmessig forsvarlig, sier Sjømat Norge-direktøren.

Bransjeorganisasjonen er blant dem som har sendt innspill til den varslede stortingsmeldingen om dyrevelferd, med forslag til standardisering av hvordan man kvantifiserer velferd mens fisken fortsatt er i live. 

Peker på lukking i sjø

Professor Trygve Poppe mener bedre fiskevelferd kan ivaretas ved å gå vekk fra oppdrett i åpne merder. 

– Det finnes allerede mange varianter av sjømerder som er lukket eller semi-lukket (der det er vegger men ikke gulv, red.anm.). Prinsipielt handler det om å lage et fysisk skille i det øverste vannsjiktet, sier han.

Ved å pumpe inn vann fra dypet unngår man lusen, som oppholder seg i de øvre vannlagene. Dermed vil det kunne bli slutt på skadelige avlusingsprosesser. Et lukket sjøanlegg vil også redusere faren for at andre sykdommer, alger og virus kommer inn i merden.

En rekke selskaper er i ferd med å utvikle lukkede oppdrettsanlegg i sjø. En forskningsrapport laget på oppdrag for havbruksnettverket Stiim, har anslått at investeringene i slike sjøanlegg vil øke fra 10 til opp mot 70 milliarder kroner de neste 25 årene. Blant de mange aktørene som allerede er del av denne utviklingen, er Haugesund-firmaet Aquafarm Equipment med det ambisiøse mottoet «Let’s change fish farming forever». De har jobbet med blant andre Marintek, DNV GL, Norconsult, Multiconsult og Sintef for å utvikle sine merder, som etter mye testing og utvikling nå er klare for salg.

Selskapet Akvafuture i Brønnøysund har produsert laks i lukkede sjøanlegg siden 2011. Administrerende direktør Thomas Myrholt kan fortelle at de har null forekomst av lakselus i sine 30 lukkede merder til sjøs – helt enkelt fordi de henter vann fra 25 meters dyp.

– Da vi testet å hente vann fra 15 meter, fikk vi én lus inn i anlegget.

Dødeligheten er i underkant av 5 prosent, sier Myrholt, og slaktevekten på dødfisk i deres anlegg er på mellom 500 og 700 gram, mens snittet i næringen generelt er på over 2 kilo. 

– I praksis betyr dette at de har 10 ganger større svinn pr. 100 fisk, enn vi har, hevder Myrholt. 

Han mener strømbehovet ved å pumpe vann fra dypet utgjør en marginal merkostnad – om noe overhodet – hvis man sammenligner med strømforbruket i den totale produksjonssyklusen i åpne merder.

Men selv om regjeringen har et uttalt mål om lakseoppdrett uten utslipp, mangler rammevilkår som kan hjelpe slike selskaper til lønnsomhet. Forskning, utvikling og innovasjon er dyrt, også uten kostnadene knyttet til lakselus.

Aktørene selv tror på vekst og lønnsomhet for lukket teknologi til havs, dersom de får hjelp av myndighetene i form av særtillatelser. Mens landbaserte anlegg slipper konsesjonsavgift, må lukkede sjøanlegg konkurrere på samme, kostbare vilkår som åpne anlegg.

Thomas Myrholt i Akvafuture sier Solberg-regjeringen lovet særtillatelser til anlegg som kunne dokumentere blant annet at de var lusefrie og hadde oppsamling av en gitt mengde slam (fiskeavføring og fôrrester).

– Men beslutningen ble utsatt flere ganger. Nå håper vi at Havbruksutvalgets rapport som kommer ut til høsten, har tatt for seg problemstillingen.

Svevende løfter

«Hvis man ser hvor markedet beveger seg, med EU-taksonomi og dokumentasjonskrav, så tror jeg lukket oppdrett er noe som vil tvinge seg frem av seg selv.»

Det uttalte Høyres sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen våren 2021.

Han ville «stake ute en ny kurs» for havbruk og varslet en ny stimuleringsordning for å «sluse mer av dagens fjordoppdrett inn i lukkede anlegg». Ordningen så aldri dagens lys. Da Solberg-regjeringens nye havbruksstrategi ble annonsert like etter, inneholdt den ingen krav om lukkede merder.

Åpne merder er blitt forbudt i Danmark, sør i Argentina og i fire delstater på USAs vestkyst, som ledd i å forhindre utslipp, beskytte villaks fra sykdommer og gen-innblanding fra rømt oppdrettslaks. Canada vil trolig forby åpne merder på sin vestkyst innen 2025.

Allerede i 2017 beordret den svenske miljødomstolen stans av fiskeoppdrett i åpne merder, som konsekvens av en EU-dom, samt nye miljøkvalitetsstandarder i svenske farvann.

Trygve Poppe mener Norge med fordel burde utrede et lignende forbud, av hensyn til sykdom og fiskevelferd, men også for å kunne fange opp skadelige utslipp. Han mener en annen løsning ville vært en incentivordning som belønner drift, eller tillater vekst, i anlegg med lav dødelighet.

Også Veterinærforeningen har lenge ment at dødelighet og fiskevelferd må være vekstindikatorer for oppdrettsnæringen, og ikke bare lakselus.

«Veterinærforeningen forventer at fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran nå setter i gang en snuoperasjon og endrer vekstkriteriene slik at vi kan få fisk på middagsbordet uten for mange lik på veien», uttalte president i Veterinærforeningen Bente Akselsen etter fremleggelsen av Fiskehelserapporten 2022.

«Et enormt gode»

Henrik Stenwig i Sjømat Norge, mener det ikke finnes én anleggstype som fjerner utfordringene knyttet til helse og velferd – heller ikke lukkede merder i sjø. 

– Utfordringene er forskjellige, og noen løsninger er gunstigere med tanke på lakselus, som kun er ett av problemene. I tillegg er det ulike økonomiske kostnader, og alle produsenter gjør sine vurderinger ut ifra hva som kan være optimalt for de kryssede hensynene.

Han mener åpne merder er et enormt gode for næringen, blant annet med tanke på naturlig vannutskifting og energibesparing knyttet til dette.

Peker på ny stortingsmelding

Fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran mener et forbud mot åpne merder eller påbud om lukkede merder ikke er veien å gå. Det skriver han i en e-post til Aftenposten Innsikt.

– Dyrevelferden skal være god, helt uavhengig av produksjonsformen oppdretter velger å benytte seg av. At lukkede anlegg kan være en løsning på enkelte miljøutfordringer i mindre eksponerte deler av kysten, der kreftene fra bølger, vind og strøm ikke er så store som de er i de ytre kyststrøkene, vil jeg derimot ikke se bort ifra.

På spørsmål om tiltak for å bedre helse og velferd for fisken, peker ministeren på den nye stortingsmeld-ingen om dyrevelferd som skal komme i 2024, men også videreføring av havbruksutvalget som i høst skal levere sin rapport – om hvordan tillatelsessystemet kan møte nåværende og fremtidige utfordringer. Mandatet er også utvidet til å se på teknologiutvikling som kan fremme ytterligere bærekraftig vekst, skriver fiskeriministeren.

– Det har vært en utrolig vekst i havbruksnæringen, og det er jeg glad for. Samtidig har veksten synliggjort ulike biologiske utfordringer og behovet for større biosikkerhet. Derfor skal utvalget også vurdere hvordan hensyn til biosikkerhet kan bli en del av tillatelsessystemet.

Skjæran påpeker også at regjeringen har tatt EUs dyrehelseregelverk inn i norsk rett, og at dette regelverket handler mye om å forebygge smittespredning.

Havministeren understreker at en viktig forutsetning for at eventuelle krav til god fiskehelse og -velferd skal fungere, er at oppdretterne selv tar dette ansvaret.

Professor Trygve Poppe mener departementet fremstår som passive.

– Næringen og politikere har over mange år uttalt seg på lignende vis. De erkjenner at tilstanden ikke er bra, og de vil at det jobbes mot forbedring av situasjonen. Men problemene vedvarer og viser at man må tenke nytt, sier han.

– Det er på tide å stikke fingeren i jorden – eller vannet.

Kilder: Veterinærinstituttet, Mattilsynet, Havforsknings-instituttet, Fiskeridirektoratet, Regjeringen.no, Teknisk Ukeblad, E24, Ketil Østli og Simen Sætre «Den nye fisken», Dagens Næringsliv, Akvafuture, Veterinærforeningen, Sjømat Norge, Sintef, iLaks, Menon, Independent, NRK, Aftenposten, Dyrevernalliansen, Reuters