COP 21. Representanter for 190–195 regjeringer møtes under COP 21 i Paris 30. november–11. desember. De skal forsøke å sluttføre forhandlinger om en avtale for å redusere utslippene av klimagasser nok til at global oppvarming kan begrenses til 2 grader.
Det er større mulighet for at det blir en avtale enn på mange år, men den blir helt sikkert ikke sterk nok til å begrense oppvarmingen til 2 grader. Derfor må den betraktes som en etappe, fremfor en målpassering.
Det er ikke første gang de forsøker. Nesten hvert år siden Klimakonvensjonen ble undertegnet på Verdensmøtet i Rio de Janeiro i 1992, er det forhandlet om hvordan man skal stanse veksten i utslippene. Paris-møtet blir den 21. forhandlingsrunden.
I 1997 ble en avtale undertegnet i Kyoto. Der sto det at verdens utslipp i 2012 skulle være 5 prosent lavere enn de var i 1990. Avtalen påla industrilandene ulike reduksjoner, mens u-landene – inkludert de hurtig voksende økonomiene som Kina, Brasil, Sør-Korea og Sør-Afrika – slapp å gjøre noe som helst.
Resultatet ble at verdens utslipp av klimagasser i dag er nesten 50 prosent høyere enn i 1990. Kinas utslipp er 250 prosent høyere.
Mange håpet på en avtale i København i 2009, men det skar seg av flere årsaker: Verden sto midt i en finanskrise, ingen ledere våget noe som kunne true økonomisk vekst. Det var stor mistillit mellom Kina og USA – som sammen står for 40 prosent av verdens utslipp.
Mange håpet på en avtale i København i 2009, men det skar seg av flere årsaker: Verden sto midt i en finanskrise, ingen ledere våget noe som kunne true økonomisk vekst. Det var stor mistillit mellom Kina og USA – som sammen står for 40 prosent av verdens utslipp. USA ville ikke love kutt, hvis ikke Kina lovet. Og Kina mente USA har historisk hovedansvar for klimatrusselen. Forventningene før København var hausset kraftig opp, og ambisjonene for hva avtalen skulle omfatte var for store. Verden var ikke klar.
Kina sitter på nøkkelen. Kina har en meget sterk stemme i G77 – sammenslutningen av verdens u-land – og kan langt på vei styre hva mer enn hundre land til slutt går med på. Dessuten: Kina er verdens største utslippsland, som passerte USA i 2006, og nå slipper ut 50 prosent mer enn dem. I fjor passerte de Europa i utslipp pr. person. Uten aktiv deltagelse fra Kina er det utenkelig å begrense global oppvarming.
Kina har satt seg et mål om at de skal nå en topp når det gjelder utslipp innen 2030, og det er noe nytt at de faktisk klarer å forholde seg til å begrense klimautslippene. Men det som er spesielt, er at Kina gjør mye mer nasjonalt enn de er villige til å love internasjonalt. Det er absolutt sannsynlig at Kina vil klare å nå en topp i sine utslipp før 2030, og mye kan tyde på at toppen faktisk ble nådd allerede i 2014.
Folkelig krav om tiltak. Er det fordi verdens ledere er mer skremt av klimaendringene at det er større sjanse til å lykkes?
Neppe. Det er langt viktigere at det folkelige kravet øker og at industrien, næringslivet og gründerne har gjort løsningene mer tilgjengelige og rimeligere. Det er enorm vekst i bransjer som driver med klimavennlig teknologi. Derfor våger mange ledere å gå lenger enn før.
Det blir neppe mange statsledere å se under toppmøtet i Paris. Sammenbruddet i København ble pinlig for dem alle. Noen kommer nok, men de fleste land sender en minister eller tre. Men dersom det på slutten ser ut til å bli suksess, skal man ikke se bort fra at noen stats- og regjeringssjefer hiver seg på flyet for å sole seg i glansen.
Senket ambisjonene. Hvorfor er det større sjanse for at man lykkes i Paris?
Ambisjonsnivået er kraftig redusert. Det blir ingen juridisk bindende avtale, hvor verdenssamfunnet bestemmer hva hver enkelt nasjon skal gjøre med sine utslipp. I stedet blir det en forholdsvis generell avtaletekst med et vedlegg hvor alle nasjoner oppfordres til å legge inn frivillige selvbestemte planer for hva de skal gjøre de neste ti årene.
U-landene vil kreve store penger på bordet – løfter om finansiering av klimatiltak.
Forhandlingene om en avtale ligger likevel an til å bli tøffe. U-landene vil kreve store penger på bordet – løfter om finansiering av klimatiltak. Videre har noen av landene, som Japan, mindre ambisiøse mål nå enn de hadde for fem–ti år siden. I-land med klimaskeptiske ledere som Australia og Canada vil gjøre alt de kan for å svekke teksten. Det samme vil de oljeproduserende araberstatene, og ikke minst Russland hvor ledelsen ler av hele klimaproblemet.
Selv om landene skulle bli enige, så blir avtalen forholdsvis lite forpliktende, men likevel noe langt bedre enn det verden har hatt til nå – altså ingenting.
Det er imidlertid ingen krav om at alle land må redusere utslippene. Små, fattige land kan for eksempel love å satse på fornybar energi eller øke utslippene mindre enn de hadde planlagt. I tillegg til at Kina har lovet å stanse utslippsveksten innen 2030, har USA lovet å kutte med 26-28 prosent innen 2025 sammenlignet med 2005, og EU og Norge skal kutte med 40 prosent innen 2030 sammenlignet med hva utslippene var i 1990.
Danner en grunnmur. Selv om Paris-avtalen ikke nødvendigvis gjør at verden kan nå togradersmålet, kan den bli en grunnmur som kan bygges videre på de neste tiårene. Uten en grunnmur er det umulig å bygge et reisverk.
Selv om Paris-avtalen ikke nødvendigvis gjør at verden kan nå togradersmålet, kan den bli en grunnmur som kan bygges videre på de neste tiårene. Uten en grunnmur er det umulig å bygge et reisverk.
Det har vært viktig å få på plass en slik avtale i mange år. FNs klimapanel, som sammenfatter vitenskap fra hele verden, er mer sikre enn noensinne på at påviste klimaendringer i stor grad skyldes våre utslipp. I øyeblikket, med dagens utslippsvekst, går vi mot en oppvarming på fem grader dette århundret. Det vil forandre verden, slik vi kjenner den, totalt. Uten store og raske utslippskutt vil klimaendringene bli katastrofale og irreversible, sier forskerne.
Veksten i oppvarmingen av luften har flatet ut etter toppen i 1998. Etter det har oppvarmingen gått saktere enn de foregående 30 år. Forskerne mener nå at 90 prosent av den økede energimengden fra solen som blir igjen på Jorden, tas opp i havet. Og havet varmes opp stadig raskere. Klimasystemet utvikler seg ikke lineært – det er store variasjoner fra tiår til tiår, slik vil det også være med klimaendringer.
Men temperaturen har ikke falt. 2014 var det varmeste året som er målt, juli i år var varmeste måned som er målt, og bortsett fra 1998 har alle ti varmeste år som er målt, vært etter år 2000.
Publisert i Aftenposten 6. september 2015. Saken er oppdatert.