Pripjat, Ukraina. I byen Pripjat i det nordlige Ukraina står et rustent pariserhjul igjen som et monument på historiens verste atomulykke. Rustne røde marxiststjerner, tomme varemagasiner, kinosaler og barnehager i et endeløst landskap av forlatte høyblokker er alt som møter de ytterst få som i dag besøker byen der arbeidsstokken ved det sovjetiske kjernekraftverket Tsjernobyl og deres familier bodde i 1986.

1. mai det året skulle byens nye fornøyelsespark åpnes. Men natt til 26. april brøt det ut en brann i en av verkets fire reaktorer, som skulle ramme en hel verden – og gjøre Pripjat og nabobyen Tsjernobyl ubeboelig de neste tusen år. Selv om brannen ble stanset før den nådde andre reaktorer, ble store mengder radioaktiv stråling og nedfall spredd med vind og regn, noe som kunne spores flere tiår etter ulykken, og Pripjat og Tsjernobyl selv ble masseevakuert. I dag står de igjen som spøkelsesbyer, mens trær og planter gror igjen, bygg etter bygg.

Mange trodde ulykken ville bli spikeren i kista for atomkraft som energikilde. Men i dag bygger Finland den første nye reaktoren i Europa siden 1986 og snart går Storbritannia i gang med to nye anlegg.

Sarkofag. Tjernobyls ulykkesreaktor nummer 4 er i dag dekket av en enorm betongkapsel kalt «Sarkofagen». Mange trodde ulykken ville bli spikeren i kista for atomkraft som energikilde. Men Finland bygger nå den første nye reaktoren i Europa siden 1986, og snart går Storbritannia i gang med to nye anlegg. Frankrike utvider et av sine kraftverk med en ny reaktor i løpet av få år, og Slovakia ferdigstiller snart to reaktorer som ble påbegynt i 1985, men som sto på vent i årevis.

I tillegg forlenges levetiden til gamle anlegg over hele Europa, blant annet ved kraftverk i Sverige, Holland, Ungarn, Tsjekkia og Russland.

Heller ikke lekkasjen i det «ulykkessikre» Daiichi-kraftverket i Fukushima i Japan i 2011 ble noen spiker i atomkisten. Siden Fukushima-ulykken er 42 nye reaktorer ferdigstilt eller påbegynt, mens bare 22 er nedlagt. Selv om Japan selv umiddelbart stengte åtte av sine kraftverk, og Tyskland og Sveits fulgte opp med å ville fase ut all kjernekraft innen henholdsvis 2022 og 2034, har ikke ulykken hatt noen vekstdempende effekt globalt. 72 nye kjernekraftverk er nå under bygging, og kraftproduksjonen fra verdens reaktorer er ventet å øke med 60 prosent frem til 2035.

Reaktorveksten er i dag størst i supermakten Kina, som har rundt 30 reaktorer under bygging. 

Kinas forurensningskrig. Reaktorveksten er i dag størst i supermakten Kina, som har rundt 30 reaktorer under bygging. Det tilsvarer nesten halvparten av alle reaktorer som bygges i verden i dag. Fra før har Kina 20 reaktorer, og planlegger 20 nye i tillegg til de 30 under bygging. Kinas statsminister Li Keqiang erklærte i mars under det årlige møte i Folkekongressen, en «krig mot forurensing». Forurensingen i Kinas storbyer, ofte kalt «the airpocalypse», har forverret seg kraftig det siste året, og den er aller verst i byene Beijing, Tianjin, Shanghai og Guangzhou.

I kampen for renere luft skal Kina aktivere planer som ble satt på vent etter Fukushima. Atomsatsingen kommer samtidig med en massiv sol- og vindenergisatsing, mens andre virkemidler i «krigen» er en tiårig tiltakspakke på 2100 milliarder kroner, inkludert en mulig stopp i bygging av oljeraffinerier, stål- og sementverk og offentlig rapporteringsplikt for de mest forurensende bedriftene i Kina.

Kina produserer 3 prosent av verdens atomkraft, mens de store produsentene er USA og Frankrike som tilsammen produserer nær halvparten av verdens atomkraft.

 Fremvoksende økonomier. At nye internasjonale sikkerhetsstandarder etter Fukushima har gjort atomkraft dyrere å bygge enn før, hindrer heller ikke nye land i å ønske seg slik energi.

«Saudi-Arabia, Malaysia, Tyrkia og Bangladesh er blant landene om vurderer kjernekraft», sier Viktor A. Wikstrøm jr., kommunikasjonsdirektør ved Institutt for energiteknikk (IFE), som forvalter den norske forskningsreaktoren i Halden, der det forskes på atomsikkerhet.

«Bortsett fra Japan, kan vi ikke se at Fukushima har endret atomkraftdebatten vesentlig. Atomkraften er sikrere i dag enn før. Det er et hav av forskjeller mellom førstegenerasjonsreaktoren som var i bruk i Tsjernobyl, til dagens terrorsikre tredjegenerasjonverk og de såkalt 'idiotsikre' fjerdegenerasjonverkene der en feil i teorien aldri skal kunne oppstå, fordi de ikke forplantes fra ledd ti ledd», forsikrer Wikstrøm.

Atomkraften har fått nye og uventede forsvarere de siste årene: Miljøvernere som mener klimaproblemet er en større fare enn faren for radioaktivt avfall. 

Miljøvernere for atomkraft. Atomkraften har dessuten fått nye og uventede forsvarere de siste årene: Miljøvernere som mener klimaproblemet er en større fare enn faren for radioaktivt avfall.

En av dem er kjemikeren James Lovelock: «Vi har ikke tid til å bekymre oss over det radioaktive lagringsproblemet. Klimaendringer er den verste krise menneskeheten har stått overfor. Vi må handle så raskt at atomkraft er en god vei», har han uttalt.

Ifølge den pensjonerte NASA-forskeren James Hansen, kjent som en av verdens pionerer i å advare mot global oppvarming, kunne 1,8 millioner liv vært spart siden 1970 dersom atomkraft hadde vært bygget ut i større skala og bidratt til renere luft. Hansen mener også at en tilstrekkelig stor satsing på atomkraft frem mot 2050 kan spare verden for alt fra 80 til 240 milliarder tonn CO₂.

Norge må ta ansvar. «De som forstår klimatrusselen, men som svarer med å snakke om 'fornybart' uten å bruke ordet 'kjernefysisk' gjør mer skade enn gavn. Når jeg sier dette får jeg mye kritikk, men det er fordi folk har en irrasjonell frykt for atomkraften», sier Hansen. Han mener Fukushima har hindret det som ellers ville vært en langt større 'gjenfødelse' av atomkraft.

«Tyskland gjør mye bra for verden med sin satsing på fornybare energiformer, men de bygger også nye kullkraftverk, og fornybarproduksjon vil ikke være nok, tidsnok. De må satse på atomkraft, og det burde også Norge. Norge tjener sine penger på olje. Det er ikke nok å plante noen trær i Afrika som avlat. Verden trenger strøm. Norge bør ta ansvar og bruke sine oljemidler til å satse på kjernefysisk utvikling», sier den pensjonerte NASA-forskeren.

Professor i energifysikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Jon Samseth, mener også vind-, sol- og vannkraft bidrar «for lite, for langsomt». «Verden kommer ikke utenom kjernekraft dersom vi skal nå målet om å begrense den globale oppvarmingen til to grader sammenlignet med førindustrielt nivå», sier Samseth.

Kan ikke godta. Norske miljørorgansisasjoner blir ikke noe vennligere innstilt til atomkraft av den grunn.

«Som miljøvernere kan vi ikke akseptere atomkraft som løsning. Aller først må vi effektivisere og senke energibruken. Deretter må vi skånsomt bygge ut sol-, vind- og bølgekraft før vi kan snakke om atomkraft som noen klimaløsning», sier Kjersti Album i Naturvernforbundets internasjonale avdeling, som i ti år har jobbet med å få stengt gamle atomreaktorer i Nordvest-Russland.

«Fukushima har vist at ingen reaktor er helt sikker. Selv om sannsynligheten er liten, er den ikke lik null. Dessuten har ingen løst problemet med oppbevaring av det radioaktive avfallet, som må sikres så lenge som 100 000 eller 200 000 år», sier Album.

Nå er økonomi blitt en del av miljøvernorganisasjonenes nye argumentasjon mot atomkraft.

Altfor dyrt. Nå er dessuten også økonomi blitt en del av miljøvernorganisasjonenes nye argumentasjon.

«Atomkraft er den desidert mest subsidierte energikilden i verden. Den er på ingen måte så billig som atomlobbyister vil ha det til», sier tidligere Bellona-medarbeider Thomas Nilsen, som er redaktør for nettstedet BarentsObserver.

«Når bygging, avfallsdeponering, forsikring og en nedstengning over flere tiår regnes inn, er det snakk om vanvittig store beløp, som ikke hadde svart seg i en ren markedsøkonomi. Staten må inn å garantere, noe som i praksis betyr at dette betales av forbrukere og skattebetalere. Selv i Europa, som i de nye reaktorene i Storbritannia og Finland, er det russiske og kinesiske statlige selskaper som subsidierer byggingen», sier han.

Det britiske Hinkley-anlegget bygges av det franske statlige atomkraftselskapet EDF som eies av en gruppe av blant annet det statlige kinesiske atomkraftselskapet China National Nuclear Corp (CNNC) og Toshiba-kontrollerte China General Nuclear Power (CNPG). Anlegget får britisk statsstøtte – en støtte EU-kommisjonen er i ferd med å undersøke om hvorvidt er konkurransevridende eller ei.

Nilsen mener den nye finske reaktoren ved Olkiluoto-kraftverket, er et stjerne-eksempel på atomkraftens manglende lønnsomhet: «Reaktorbygget vil bli verdens dyreste bygning. Kostnadsrammen på tre milliarder euro har etter nye, strenge krav, sprukket med over fem milliarder.

Billig kull, dyr olje. Billig, europeisk kull i Europa og rimelig skifergass fra Nord-Amerika kan nå derfor konkurrere effektivt med dyr kjernekraft. Men et argument som taler for alle tre energikilder, er at de gir vestlige land økt uavhengighet fra energileverandører i områder med politisk turbulens, som i Midtøsten og Russland. Uran kan hentes i verdenshavene eller fra mer stabile handelspartnere som Australia, Canada og Sør-Afrika.

Utvklingen i Ukraina er en påminnelse om at energiavhengighet gjør et land sårbart i konflikt. Men Ukrainas eget Tsjernobyl minner om atomkraftens farer. Ved kraftverket, som var i drift helt til 2000, har man brukt et tiår på skrape sammen til et internasjonalt spleiselag for en ny innkapsling av «Sarkofag»-betongen fra 1987. Den nye sikkerhetskapselen, kalt «Arken», vil det ta fem år å bygge. Den skal tette all stråling i minst 100 år.

Men noen gravstein over atomkraft er det lite som tyder på at «Arken» skal bli.

Fukushima tre år etter.

Den største kjernekraftulykken siden Tsjernobyl i 1986, sprer fortsatt frykt og uro i Japan.

11. mars 2011 ble Japan brutalt rammet av en tredobbelt katastrofe: Jordskjelv, tsunami og lekkasje fra kjernekraftverk. Jordskjelvet og den 14 meter høye tsunamibølgen krevde over 18 000 ofre, men det er ettervirkningene og konsekvensene av stråling fra de ødelagte kjernekraftreaktorene som fortsatt skaper usikkerhet og fortvilelse. I løpet av disse tre årene har hverken det ansvarlige selskap, Tokyo Electric Power Co, eller de japanske sentralmyndigheter, maktet å sikre kjernekraftverket.

Radioaktivt vann. Rapporter offentliggjort i Japan i forbindelse med treårsdagen, gir fortsatt grunn til bekymring: Grunnvannet forurenses, og det lekker daglig ut forgiftet vann i Stillehavet. Fortsatt dør mennesker av årsaker helsemyndigheter knytter direkte til ettervirkninger av katastrofen, og 136 000 har ikke fått noe nytt sted å bo.

Det fastslås at det kan ta flere år, om ikke årtier, å få kontroll over utslipp og forgiftning. For å kjøle ned de ødelagte reaktorene sprøytes det inn vann, vann som blir radioaktivt og igjen lekker ut til grunnvannet. Både regjering og det ansvarlige selskap utsettes for kraftig kritikk, både for sendrektighet i arbeidet med å reparere og ikke minst uten klare svar på hva som nå bør gjøres. Ett tiltak er å bygge en nedgravd mur for å stanse utslippene, et tiltak som eksperter karakteriserer som en høyst usikker løsning.

Den konservative regjeringen til statsminister Shinzo Abe planlegger nå å flytte tilbake 30 000 beboere til en sone som hittil har vært forbudt område for mennesker. Denne avgjørelsen er høyst omdiskutert i Japan da flere eksperter mener at det er altfor tidlig å flytte folk tilbake på grunn av fare for radioaktiv stråling.

Stor usikkerhet. Statsminister Abes ønske om igjen å stole på energi fra landets 48 kjernekraftverk, skaper også debatt. Motstanderne sier at man må lære av katastrofen for tre år siden, mens tilhengerne av kjernekraft sier at den japanske økonomi ikke vil komme fullt på fote igjen så lenge landet skal basere seg på import av gass og kull.

Usikkerheten over de fremtidige konsekvenser av lekkasjene fra Fukushima, preger hverdagen til tusener av familier i Japan. Myndighetene har igangsatt et massivt program for å sjekke om barn er blitt utsatt for stråling. Ikke til å undres over at fortvilte foreldre her henviser til at nye tilfeller av kreft fortsatt blir konstatert i Tsjernobyl.

Det er denne høyst forståelige tilstedeværelsen av usikkerhet som nå er myndighetenes største utfordring, og den blir ikke mindre av rapporter som fastslår at situasjonen ikke er under kontroll. Bedre blir det ikke av at ansatte ved kjernekraftverket forteller at de ikke har oversikt, og at alarm utløses uten at man sikkert vet om det er en feil ved alarmen eller alvor. Tokyos forberedelser som arrangør av de olympiske leker i 2020 blandes inn i denne vanskelige debatten. Avisen The Japan Times foreslår at for hvert OL-prosjekt som bygges, bør det bygges nye boliger i Fukushima.

Eller vil myndighetene at utenlandske journalister i 2020 skal rapportere at befolkningen i Fukushima fortsatt lever under vanskelige forhold og uten nye boliger, spør avisen retorisk.