Folk liker å snakke om skuespillere og har gjerne meninger om innsatsen som gjøres i filmene og seriene de har sett. Derfor er det ofte en av de klassiske lunsjpausediskusjonene.

For noen skuespillere er jo rett og slett bare bedre enn andre. De behersker faget sitt til fingerspissene og tolker rollene på genuint gripende, fascinerende, dyptloddende og interessant vis. Eller de passer simpelthen bedre i enkelte roller, fordi de har en spesiell karisma eller appellerende personlighet.

Slike små distinksjoner er drivstoff for uformelle samtaler og tema for vidløftige artikler i avisenes kulturseksjoner. De siste årene har imidlertid et annet aspekt ved skuespillerne fått stadig mer oppmerksomhet:

Har vedkommende passende identitet?

Neseprotese-debatt

8. desember var det premiere på to filmer hvor dette spørsmålet har dominert forhåndsomtalen. Den ene er «Maestro», som skildrer det livslange forholdet mellom komponisten og dirigenten Leonard Bernstein (1918–1990) og skuespilleren Felicia Montealegre Cohn Bernstein.

Regissør Bradley Cooper spiller selv hovedrollen, men er blitt anklaget for å drive med «jewface», siden han bruker en neseprotese. Begrepet er avledet fra «blackface», som opprinnelig henviste til en kontroversiell tradisjon innen amerikansk vaudevilleteater der hvite skuespillere farget ansiktet for å spille svarte mennesker. Disse rolletolkningene var dessuten gjerne grovt stereotypiske og rasistiske.

Spørsmålet er altså om en neseprotese faller i en lignende kategori. Iøynefallende nesegrev har vært en gjenganger i karikaturtegninger av jøder og er blitt brukt som en etnisk, nedsettende markør.

På den annen side hadde Leonard Bernstein en temmelig stor nese, og forsvarerne av «Maestro» (som blant annet teller Bernsteins barn) har vist til at skuespillere alltid har gjort slike kosmetiske grep for å ligne mer på de historiske skikkelsene de skal gestalte.

Cooper er heller ikke alene om å gripe etter proteser. Tidligere i høst kom «Golda», hvor Helen Mirren har modifisert utseendet sitt på samme vis for å tre inn i rollen som den israelske statsministeren Golda Meir. Den er også blitt debattert, på nøyaktig samme grunnlag.

Kortvokst-kontrovers

Den andre desemberpremieren, «Wonka», gir oss bakgrunnshistorien til Roald Dahls berømte sjokoladefabrikant. Her møter vi en ung Willy Wonka (Timothée Chalamet), som har hodet fullt av ideer.

Filmen har imidlertid fått kritikk for skuespillervalget til en av de viktigste birollene: Hugh Grant dukker opp som en Umpa-Lumpa. Selv om dette er en fantasifigur – med grønt hår og oransjefarget hud – dreier det seg umiskjennelig om en kortvokst person. 

Skuespillere med dvergvekst, blant annet George Coppen og Jason Acuña (kjent som Wee Man i Jackass-filmene), har benyttet anledningen til å minne om hvor begrenset jobbmarkedet er for dem. Når også helt åpenbare kortvokstroller gis til langstrakte stjerner som Hugh Grant (1,80 på strømpelesten), blir situasjonen enda vanske-ligere for kortvokste skuespillere, lyder kritikken.

Acuña har rettet tilsvarende kritikk mot Disneys nye Snøhvit-versjon, der ingen av de prominente dvergrollene er besatt med kortvokste skuespillere. Interessant nok forsvarte selskapet avgjørelsen med at de ville unngå stereotypiske fremstillinger. «Hykleri», protesterte Peter Dinklage, kjent som Tyrion i «Game of Thrones».

Peter Dinklage. Foto: AFP/NTB

Feil farge, feil legning

Lignende castingdebatter har rast med jevne mellomrom de siste årene. Stridens eple kan være etnisitet, hudfarge, seksuell legning, kroppsform eller syndromdiagnoser. Der noen vil mene at en skuespiller nettopp skal kunne overskride sin egen identitet, vil andre hevde at enkelte grenser må respekteres. Refrenget fra de sistnevnte er at rollene må gå til skuespillere som selv tilhører den demografien som skildres.

I år har det rast særlig friskt rundt dramadokumentarserien «Queen Cleopatra» på Netflix. Her ble den egyptiske dronningen, som tilhørte en gresk-makedonsk slekt, spilt av den svarte skuespilleren Adele James.

Rollebesetningen provoserte frem en offisiell protest fra det egyptiske departementet for turisme og oldsaker. Slik myndighetsinnblanding tilhører dog unntakene.

Det vakte også ramaskrik da hovedrollen i filmatiseringen av den japanske mangaklassikeren «Ghost in the Shell» (2017) gikk til Scarlett Johansson. Grepet var et provoserende tilfelle av «hvitvasking» av en asiatisk originalfigur, mente mange.

Kritikken haglet også over valget av Eddie Redmayne til hovedrollen i «Den danske piken» (2015). Filmen forteller historien om den transseksuelle Lili Elbe, mens Redmayne er en heteroseksuell cis-mann.

Debatten rundt biografifilmen om artisten Nina Simone, «Nina» (2016), handlet om fargenyanser. Tittelrollen gikk til Zoë Saldaña, som har afro-karibisk opphav. Likevel er hun lysere enn hva Simone var, og ble sminket mørkere til innspillingen. Hun benyttet også en neseprotese. Begge deler ble påtalt av kritiske stemmer, deriblant Nina Simones datter.

Brendan Fraser ikledde seg en fedmedrakt da han skulle spille den sterkt overvektige Charlie i «The Whale» (2022). Dette førte til kommentarer om at rollen heller burde gått til en overvektig skuespiller.

Samme argumentasjon fremmes nå i diskusjonen rundt autistiske rollefigurer, noe popartisten Sia ble konfrontert med da hun regidebuterte med «Music» (2021). Enkelte kommentatorer mente det var upassende at den nevrotypiske* Maddie Ziegler hadde rollen som autisten Music Gamble.

* Å være nevrotypisk betegner at man har en nevrologisk utvikling, en hjerne og en atferd som anses som standard for samfunnet.

Et interessant eksempel som illustrerer hvordan disse debattene ofte starter før noen har sett filmen som havner i skuddlinjen, er «Absolutely Fabulous: The Movie» (2016), en film som harselerer nettopp med folk som later som de er noe de ikke er. Da det ble kjent at den skotske (og rimelig hvite) Janette Tough skulle spille en bifigur som «japansk designer» for klesmerket Huki Muki, vakte det anklager om rasisme. Den koreansk-amerikanske komikeren Margaret Cho mente filmen bedrev «yellowface». Men så viste det seg at filmen gjorde et satirisk poeng ut av at karakteren nettopp ikke ble skildret som japansk, men som erkeskotsk.

Kritikk av kritikken

Den mer velbegrunnede kritikken overlapper med ordskiftet om fargeblind casting, som Aftenposten Innsikt tok for seg i augustutgaven 2021. Samtidig er skarpe motargumenter blitt brakt til torgs mot de mer instinktive kravene om at skuespillere må være som rollene de spiller.

Noen påpeker at denne identitetspolitiske vend-ingen innen kulturen fører til en nedprioritering av individet – med alle dets unike særtrekk og egenskaper – mens gruppetilhørigheten og dens avgrensninger mot andre blir forsterket.

Ordskiftet har nådd våre skandinaviske breddegrader. Kulturkommentator Anne Sophia Hermansen i Weekendavisen skrev nylig en kommentar, hvor hun blant annet ordla seg slik:

«Det kan virke overflødig å skrive at skuespill handler om innlevelse, og at dyktige skuespillere utmerker seg ved å kunne utgi seg for å være noen andre enn seg selv. (...) vi ser filmer med Sofie Gråbøl og Hugh Grant fordi de spiller bra, ikke fordi de er det de spiller. Bare fordi du er jøde, betyr ikke det at du er god til å spille en jødisk dirigent.

Det kan sikkert ha sine fordeler å diskutere representasjon og mangfold i film, og identitetspolitikken skal berømmes for å ha utvidet synet på talent i mange sammenhenger, men ikke for sine mange sekteriske avarter som gjør kunsten merkelig servil og underdanig overfor særinteresser, og som reduserer mennesker til kjønn, seksualitet, rase og etnisitet.

(...) I dag handler mye om å håndheve faste gruppe-identiteter – og mindre om frigjøring av individet.»

Problematisk løsning?

Kanskje det er mulig å se for seg en teknologidrevet oppløsning av hele problemstillingen? Ett grep som kutter den gordiske castingknuten?

Muligheten ser ut til å ligge innbygd i trenden Aftenposten Innsikt beskrev i årets septemberutgave («Digitale gjenferd»). La oss spekulere litt!

Det er neppe urealistisk å se for seg en relativt nær fremtid hvor den fysiske fremtoningen til filmfigurene befinner seg i en permanent fluks. Filmindustrien vil ha lånt og videreutviklet grep fra videospillene, hvor man kan velge (og tilpasse) avatarene i spillrollene.

«Kunden har alltid rett!», heter det. Så hvorfor ikke gi publikum muligheten til å besette rollene på egen hånd?

Det vil nok fortsatt eksistere en Director's Version eller standardversjon av filmen, men kan den ha en meny med konkrete alternativer til produsentens castingvalg? Eller by på muligheten til å modifisere rollefigurenes utseende etter egne preferanser?

Ønsker du å gi den mannlige og kvinnelige hovedrollen et mer «asiatisk» utseende? Det finnes det ulike filtre for! Vil du gjøre birollen 20 år eldre eller yngre? Endre kjønn på antagonisten? No problem! I en fremtid der filmskaping blir mer interaktivt og digitale verktøy muliggjør raske grep, vil rollebesetning kunne ligne på klesskift.

Et slikt grep vil imidlertid kunne svekke det som gjenstår av felleskultur og fellesopplevelser. Det åpner for en ytterligere fragmentering av den audiovisuelle fortellerkulturen og kan lede til økt selvisolering for både individer og subkulturer.

Faren er altså at den kulturelle sfærens hovedfunksjon svekkes: Oppgaven med å tilby en arena for møter og opplevelser på tvers av skillelinjer.

En slik utvikling vil dessuten utradere ideen om den subjektive filmkunstneren som skaper et verk ut fra en unik visjon. Det personlige uttrykket ofres til fordel for valgfrihet og interaktivitet.

Det vil kanskje fase ut castingdebattene, men i stedet skape helt nye problemer og kontroverser.